Nylig kom NHO med en sak hvor NHO-sjef Kristin Skogen Lund uttaler at en dobling av pappapermen vil gi mer likestilling i samfunnet. Jeg får lyst til å rope ut HALLELUJA og endelig, for dette har jeg ment i mange år. Det er bare så synd ingen har spurt meg om å ytre meg om denslags 😉 Likevel – dette er noe jeg som sagt har ment lenge, og jeg opplever å finne stadig sterkere ‘bevis’ og grunner til at dette bør gjennomføres. Jeg tror rett og slett dette kan være selve nøkkelen for å skape bedre likestilling på mange områder i samfunnet, med start i arbeidslivet for å endre de strukturelle forskjellene som finnes mellom kjønnene og de ulike mulighetene som gis til menn og kvinner.
Faksimilie fra NHO.no
I 2015 ble Barnefamilieutvalget nedsatt, og mandag 6. mars 2017 fikk statsråd Solveig Horne i FrP rapporten fra dette utvalget; Offentlig støtte til barnefamilier. De foreslår flere ting, men blant annet at foreldrepermisjonen bør deles likt mellom foreldrene, utenom 9 uker som er forbeholdt mor og knyttet til ukene rundt fødselen. Les mer om hva Barnefamilieutvalgets rapport foreslår på forskning.no og på Institutt for samfunnsforskning.
Kvinner og menn vurderes ulikt i rekrutteringsprosesser
Jeg har jobbet mange år i rekrutteringsbransjen, i ulike virksomheter og på ulike nivå, og jeg så det samme over alt; en barnløs kvinne og en barnløs mann i 30-årene som tas inn til intervju, sees på forskjellig av de som skal ansette. Det antas at kvinnen mest sannsynlig ønsker seg barn i årene som kommer, og da er hun en større kostnad og risiko for selskapet enn hva mannen er, basert først og fremst på at kvinnen vil bli lengre borte fra yrkeslivet enn det mannen vil. Dette resulterer ofte i at ambisiøse kvinner som stiller på intervju, gjerne ‘har med’ en argumentasjonsrekke klar for å forklare at de slettes ikke ønsker seg barn, i hvert fall ikke «før om lenge». En ting er at det er uheldig at vi er stadig eldre når vi får vårt første barn, men det er andre grunner også til at jeg synes dette er veldig trist. Ikke det at folk velger vekk å få barn, det må naturligvis være opp til hver enkelt. Men jeg synes det er trist at det ene kjønnet føler at de må forklare hvordan de stiller seg til temaet familieforøkning – mens det andre kjønnet ikke trenger fokusere på dette i det hele tatt.
Dette er om dype samfunnsstrukturer som naturligvis ikke forandres i en feil, men jeg mener at det viktigste, og sterkeste, virkemiddelet vi kan bruke, er å øke fedrekvoten av foreldrepermisjonen. På sikt mener jeg at dette vil føre til at det ikke lenger er gitt at kvinner blir borte vesentlig mye lenger om de vil ha barn, enn det menn vil, og da vil forventningen til dette bli tilnærmet like mellom kjønnene i en arbeidssituasjon. En kvinne og mann forventes å være tilnærmet like lenge borte i en foreldrepermisjon, og følgelig blir det en ikke-sak i en rekrutteringsprosess.
Sunt for barn å ha både mamma og pappa som primære omsorgspersoner
Med en større likestilling på hjemmebane, med delt foreldrepermisjon mellom kjønnene, tror jeg også vi får se en annen positiv effekt. Jeg tror det vil føre til at det ikke lenger forventes at primæromsorgen for barna knyttes til kvinner. I dag er det gjerne slik at en kvinne som vurderes ansatt i et selskap, har en viss mengde lavere arbeidskapasitet fordi hun også har primæromsorgen for barna. Det vil si; det forventes at det er hun som oftere er hjemme med syke barn, er hjemme ved barnas planleggingsdager o.l. Om begge foreldrene har hatt omtrent samme omsorg for barna i første leveår, tror jeg også vi vil se at disse forventningene i samfunnet vil utjevne seg.
Dette må da være veldig sunt for barna som vokser opp? Å ha sunn og god påvirkning av begge foreldrerollene, tenker jeg er det mest optimale for våre kommende generasjoner, og det vil naturligvis føre med seg en stadig bedre utjevning av forskjellene mellom kjønnene fra generasjon til generasjon.
Nei, vi er ikke uselviske nok til å kunne få bestemme dette selv
Mange vil nok argumentere med at dette er overformynderi. At dette er noe hver familie må få bestemme selv og at det som funker for én familie ikke nødvendigvis funker for en annen. Og det er naturligvis helt sant. Jeg mener likevel at om vi som samfunn virkelig er opptatt av at det skal være full likestilling mellom kjønnene (nei, ikke at kvinner skal bli som menn eller omvendt, men at det er like muligheter for kjønnene, lik lønn for likt arbeid osv.), så trenger vi som samfunn at det tas et kollektivt ansvar for dette. Litt på samme måte som da Røykeloven som ble introdusert av daværende Helseminister Dagfinn Høybråten. Han innførte totalforbud av røyking på alle serverings- og utesteder, og ble møtt med store protester og argumentasjon mot overformynderi og at staten var alt for kontrollerende. Dette var noe folk helt fint kunne avgjøre selv, mente mange.
Jeg tror dessverre ikke det er slik det stemmer. Det er ikke sånn at ‘folk flest’ alltid vet best, og jeg tror ikke jeg er alene om å være svært takknemlig for at vi fikk den berømte Røykeloven i 2004. Jeg tror heller ikke folk på sikt (over flere år, kanskje også flere generasjoner) vil være negative til effekten av økt likestilling i samfunnet vårt. På sikt tror jeg heller at en slik økning i fedrekvoten faktisk vil føre til den virkelige valgfriheten som vi ønsker oss. At kvinner kan få være slik de vil, og menn kan få være slik de vil, med sine behov, ønsker, ideer, holdninger og verdier, og så bli vurdert som individ når det er snakk om hvordan de kan bidra inn i yrkeslivet, i stedet for å bli vurdert basert på stereotyper av hva en kvinne og en mann kan, er og vil.
Økt likestilling betyr et bedre samfunn for oss alle – uavhengig av kjønn
For meg handler ikke økt likestilling bare om viktigheten av at mine muligheter i et jobbintervju eller en eller annen søknadsprosess, skal være lik en mann sine muligheter, om vi ellers er like med hensyn på kompetanse og annet. Det handler om det også, naturligvis, men det handler kanskje like mye om at jeg vil hevde hardnakket at dette er til et felles beste – også for mennene, for samfunnet vårt på sikt. Samfunnet er tjent med å bruke de beste hodene til de vanskeligste oppgavene. Samfunnet er tjent med å få de kuleste, mest nytenkende ideene, fra de hodene som kommer opp med disse ideene. Samfunnet er tjent med å gi mer plass til de feminine verdiene og personlighetstrekkene, og ikke kun slippe frem kvinner ‘som oppfører seg som menn’. Samfunnet er best tjent med at vi utnytter våre totale ressurser på mest mulig optimal måte, uten begrensninger basert på gamle modeller om hva en kvinne og en mann er og skal være.
Hvor fantastisk hadde ikke det vært om vår datter Linnea, snart 9 år, kunne gå på jobbintervju og bli vurdert på akkurat samme måte som hvilken som helst mann?
Og ikke minst; hvor fantastisk hadde det ikke vært om våre sønner, Noah 13 år og Lukas 11 år, kunne forholde seg til en virkelighet hvor også de hadde rammer og forståelse for at de ønsket en god balanse mellom arbeidsliv og familie, med god oppfølging av egne barn? Lagt til rette på samme måte som det legges til rette for kvinner i dag?
Når vi har et samfunn hvor vi lar ressursene i blant oss bli brukt på mest mulig optimal måte, uavhengig av kjønn – først da vil vi se hva vi virkelig kan utrette. Totalt sett.
❤︎
Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.