Det er noe som ikke stemmer i år.
Følelsen ved inngangen til det nye året er ikke sånn som den burde være. Det er en grunntone av gruff tilstede, som jeg ikke får ristet vekk. Også jeg som elsker å gå fra ett år til et annet, da! Muligheten for en ny start – med alt det som måtte gå med av motiverende kontorrekvisita til å lage lister i fleng. Vakre notatbøker og fancy kontorrekvisita gjør meg alltid lykkelig. En gjennomgang av hva som var bra i året som har gått og hva jeg vil endre eller gjøre mer av i året som kommer – det er sånt jeg drives av!
Men ikke akkurat nå. Ikke i år.
Juleferien har vært fin den. Veldig intensive juleforberedelser de siste dagen før jul, men det er jeg vant til. Hyggelig og fin julestemning med min side av slekta rundt bordet i år, både julaften og 1. juledag. Ribben ble ikke så perfekt som jeg ønsket meg og julebaksten bar preg av å være gjort i hurten og sturten, men ingen familiemedlemmer klagde, og gjennomført er bedre enn perfekt, eller hva? Så – hvorfor plager dette meg, egentlig? Resten av romjulen ble brukt til å bedrive slaraffenliv. Se julefilmer, spise julegodt og kose med kidsa. Ikke mye farting, ikke mye besøk, for jeg mistenkte at jeg trengte å roe ned etter et temmelig hektisk år.
…og der er vi kanskje ved kjernen av problemet allerede?
2018 har vært et helt rått år!
Jobbmessig har vi fått til så utrolig mye mer enn noen år tidligere. Vi har omsetningsrekord i år, vi har fått nye, store merkevarer som langsiktige kunder, og jeg har holdt mer foredrag, workshop og kurs enn noen gang før. Vi har fått Verdens Beste Prosjektleder ombord og i en rolle som hun og vi er uendelig godt fornøyd med. Dette gjør at jeg kan dele ansvaret og oppgavene med en som tenker veldig likt som meg selv, som har full kontroll og som vi stoler fullt og helt på. Det har medført at jeg har fått ferdigstilt ting jeg har jobbet lenge med å få gjort; 30 videoer til et videokurs, reist Norge på kryss og tvers med et praktisk todagerskurs om sosiale medier, (straks) lansert helt ny nettside, laget malverk og rutiner for effektiv og gode arbeidsprosesser både internt og for våre kunder, og jobbet mye med å oppgradere vår grafiske profil i alle våre leveranser. Blant annet. Vi er nå et fint team av 9 stykker som jobber sammen for våre kunder, og har gode rutiner og kommunikasjonskanaler for å effektivt kunne kaste oss rundt og skape mye gøy der det trengs, når det trengs.
…og i år fyller Valen-Utvik AS 10 år. TI ÅR!
Det er egentlig helt vilt. Startet jeg ikke denne lille businessen sånn cirka i går? På en måte føles det som i går, men på den andre siden føles det som at jeg alltid har gjort dette og at tidligere arbeidserfaringer må ha skjedd i et tidligere liv. Men nå er vi altså 10 år gamle. Vi har vært her en stund og uansett hvordan jeg vrir eller vender på det, kan jeg ikke se for meg at jeg ikke skal fortsette med VU til evig tid fremover. For jeg stortrives jo! Jeg elsker fleksibiliteten vi har. At vi skaper våre egne muligheter. At vi er med på å drive andre små freelance-selskaper videre. At vi inviteres inn i spennende prosjekter, at jeg får bruke stemmen min og dele mine meninger – og at ganske mange lytter til det jeg har å si. Jeg virkelig elsker dette! Jeg elsker fagområdet vårt og mulighetene vi kan skape for samfunnet, for små og store virksomheter og for mange enkeltindivider. Jeg elsker bransjen og alle de fine folka. Og ikke minst; jeg elsker VU og alle de fine folka som vi jobber med i firmaet vårt.
Så – hva er egentlig problemet mitt?
Jeg tror problemet mitt er så lite originalt at det egentlig er flaut. Flere har sagt det til meg i løpet av året som har gått – og jeg sagt det til meg selv også. Likevel har jeg ikke klart å ta hånd om det. Jeg tror nemlig problemet mitt handler om den evige jakten på balanse. Jeg lager lister, oversikter og målsettinger hvert år (og mange ganger gjennom året), og jeg husker tydelig hva målet mitt var for 2018. Det var å få en bedre balanse mellom fritid og privatlivets sysler, og jobb-aktiviteter. Så kickstartet 2018 med et bang og jeg husker jeg tenkte mange ganger gjennom året; joda, neste måned, da skal jeg endelig få gjort litt om på ting – da skal balansen jobbes med. Og brått var det september. Og oktober, november og desember kom med et bang – med høyere tempo og mer å gjøre enn noen sinne.
Balanse var det jeg hadde aller minst av i 2018.
Jeg vet mange nå vil fortelle meg; du må delegere mer, du må takke mer nei, du må sette av mer tid til deg selv. Og ja, jeg vet det – men i år har det virkelig ikke vært så enkelt. Dette året har stort sett handlet om å holde seg fast. Det har dukket opp så mange spennende muligheter, lærerike, utviklende og givende muligheter, som jeg rett og slett synes er helt urimelig og unaturlig å takke nei til. Ja, jeg forstår at jeg ikke kan gjøre alt selv, og jeg lover; jeg tror virkelig ikke det. Jeg synes faktisk jeg er ganske rå til å delegere ansvar og oppgaver videre. Jeg er heldig som har et så bra team rundt meg, som jeg med glede betaler freelance-timer til, og deler oppgaver med.
Det som rett og slett har manglet i 2018, er balanse – i form av påfyll, hvile og variasjon.
Jeg har ikke følt at jeg har hatt tid til trening. Noen spede forsøk har det naturligvis vært, men verken treningsstudio eller nabolagets gater har fått nok besøk av meg. Ikke har jeg hatt gode rutiner for yoga eller meditasjon heller. Det har liksom ikke virket som det var noe vits. Jeg har følt jeg ikke har hatt noe valg, selv om jeg vet jeg naturligvis alltid har et valg. Alt handler om prioriteringer, men følelsen gjennom hele 2018 har faktisk vært at jeg ikke har noe valg. Jeg måtte prioritere vekk det som kun påvirket meg selv, sånn at jeg i hvert fall fikk gjennomført det jeg måtte – det som påvirket andre enn meg selv.
Jeg har hatt det så hektisk at jeg hatt behov for å ikke gjøre noen verdens ting hver gang jeg har tatt Nesoddbåten til og fra Oslo, så jeg har sittet med mine BOSE headphones på ørene, uten noen som helst lyd i dem. Jeg har ikke fått særlig med påfyll fra verken bøker eller gode podcasts. Jeg har jobbet fra tidlig morgen til langt på natt, ofte med antall arbeidstimer som tilsvarer det dobbelte av en vanlig arbeidsag. Dag etter dag etter dag. Og omtrent hver eneste helg har blitt brukt til å hente meg inn igjen. Jobbmessig. Altså få gjort enda mer av det jeg ikke har fått gjort ila ukedagene.
Jeg har løpt fra det ene til det andre, og skvist inn alt for mye på alt for liten tid, så jeg har heller ikke hatt overskudd til å planlegge måltider godt nok – verken for meg selv eller for familien min. Det betyr ikke at vi spiser i utgangspunktet særlig usunn mat i det daglige, men det ender stort sett alltid opp i noen få utvalgte retter, som vi blir utrolig lei av. Vi blir matlei hele hurven, og måltider handler da bare om noe som vi må få unnagjort, enn at det skal tilføre oss næring og energi, og som skal gi oss påfyll. Regelmessige, gode måltider har det ikke blitt tid til i 2018, og det er nesten rart å skrive det, for jeg vet jo hvor utrolig idiotisk det høres ut. Men det er like fullt sant. En kjapp frokost og en sen middag – og alt for lite frukt og grønt innimellom. Det har vært min «suksessoppskrift» i 2018.
Dette har ført til at jeg har blitt et litt dårligere menneske.
Det høres dramatisk ut, og det høres kanskje ut som jeg fisker etter komplimenter om det motsatte, men jeg mener dette fullt og helt. En ting er at jeg blir en dårligere versjon av meg selv, fordi jeg rett og slett ikke hviler nok og dermed ikke har mitt naturlige energinivå i det jeg gjør. En annen ting er at jeg ikke fyller nok på med andre ting og jeg ikke har variasjon i livet mitt, sånn at jeg ikke får nok nye og viktige impulser. Noe skjer med hjernen min når jeg leser bøker, både fag og skjønnlitteratur, og noe skjer med kropp og sjel når jeg får utvikle meg, lære noe nytt og gjøre helt andre ting enn jeg gjør i jobben min. Da har jeg mer å bidra med til andre – både faglig og sosialt.
Men, jeg blir et dårligere menneske ovenfor mine omgivelser også. En dårligere mor for mine barn, en dårligere venn for mine venner, en dårligere støttespiller for venner og familie, og ikke minst; en utrolig mye dårligere kjæreste og kone for EkteMannen. Det å kjenne på alle disse gangene hvor jeg føler jeg svikter mennesker som er viktige for meg, det skal jeg bare få sagt med en gang; det gjør ikke saken bedre. Det suger ut enda mer energi av kroppen som har lite i utgangspunktet, og den onde sirkelen er igang. Jeg vet at flere venner ikke føler de har fått nok av meg i året som har gått, og det føles ikke noe godt. Jeg vet jeg har gode familiemedlemmer som gjerne skulle hatt flere besøk. Når egne kids spør før de skal på skolen: «Mamma, er du hjemme når jeg kommer hjem i dag?» og jeg kan svare «Ja!», for så å bli møtt av full jubel… Da er det et tegn på noe viktig som jeg skal ta med meg videre. Som jeg MÅ ta med meg videre.
Så, hva nå – hvordan skal jeg gjøre 2019 annerledes?
Kan vi si at 2018 var et år hvor vi uppet gamet vårt jobbmessig, for å si det på dårlig norsk? At vi lagde et VU som er enda bedre rustet til å håndtere alle spennende muligheter som sendes vår vei? At vi nå er enda flere i VU som kan by på innhold og læring til de som trenger det? At vi nå har fått på plass rutiner som gjør at flere kan bidra med mer? Sånn at nå, nå kan jeg si ja til at det lærerike og spennende jeg vil, uten at det betyr at jeg ikke har tid til noe annet enn jobb av den grunn. Nå kan og skal jeg booke inn mer tid til andre ting enn jobb i kalenderen, og jeg tror faktisk det er litt av selve løsningen; å booke av tiden i kalenderen, å holde den av – og ikke minst; respektere og forholde meg til de avtalene med meg selv, på like streng måte som avtaler jeg har med kunder og andre jobb-forpliktelser.
Men, det første (og største) grepet jeg har tatt, er å bestemme at hele uke 1 av januar skal jeg bare være hjemme. Det skal faktiskvære en møte- og store-arbeidsoppgaver-fri for min del. Noe jobb i ny og ne, absolutt – for jeg vil gjerne starte 2019 med oversikt, kontroll og forholdsvis rene, blanke ark. Men, ingen møter, ingen foredrag og ingenting som jeg må ut av huset for å få gjennomført.
Denne uken skal jeg bruke til å planlegge. Til å vurdere, strukturere og evaluere en gang til. Til å finne igjen inspirasjonen, prioritere og drømme. Og vi skal spise julekakerester, se på serier med kidsa i armkroken og ikke begynne noe fast treningsopplegg før i uke 2. For 2018 kan på en måte ikke være helt over for min del, ikke helt enda. Jeg trenger en ekstra uke på å bli ferdig med det gamle og mer enn klar for det nye. Det skal jeg jaggu gi meg selv i forsinket julegave i år, og så er jeg ekstremt takknemlig for å ha muligheten til å gjøre akkurat det. Det er jo nettopp det som er gullet med å drive for seg selv.
Hvorfor skriver jeg alt dette?
Det å få strukturert dette gruffet ut på bloggen som jeg har gjort nå, det har faktisk gjort noe med hodet mitt. Det høres kanskje rart ut, litt enkelt på et vis, men jeg har opplevd det mange ganger tidligere. Det å få noe svart på hvitt – skrive ned, slette, endre, skrive på nytt og lese over, det gjør at skyene letter. Litt. Det tydeliggjør ting for meg selv, og det trengte jeg akkurat nå.
Kunne jeg skrevet dette for meg selv, uten å dele med alle andre? Absolutt! Men – jeg tror på at det kan være sunt å dele både hurra-sidene og de mer gruffete-siden av livet, og hvem vet; kanskje noen andre kan få nytte ut av disse skribleriene? Se at det er flere enn dem selv som føler noe gruff som oppleves uforklarlig, med mørke skyer over hodet, mens verden utenfor tror at hverdagen består av å hoppe fra den ene rosa skyen til den andre og at livet er lekende lett? Jeg er i hvert fall villig til å ta sjansen på det. Å dele dette litt annerledes «nytt år, nye muligheter»-innlegget, til tross for hva folk kan tenke og tro om meg, rett og slett bare fordi det gjorde meg godt å skrive det – og kanskje, bare kanskje, kan det bety noe for noen andre.
En av de tingene som jeg vet gjør meg godt, er å skrive. Både det å strukturere hodet mitt skriftlig, men også det å få tilbakemeldinger om at mine skriblerier kan gjøre godt for noen andre, det gir meg utrolig mye. Så – det er vet jeg at jeg skal gjøre mer av i 2019. Jeg kan ikke love daglige oppdateringer på bloggen her, men håper på hyppigere innlegg enn i fjoråret – og i tillegg skal jeg skrive mer for hånd også. I en nydelig notatbok, naturligvis, men det kommer det mer om i et senere innlegg.
Godt nytt år, alle sammen
– jeg håper 2019 blir fylt av fine muligheter, hverdagslykke og bra folk, i akkurat den komboen du liker best!
❤︎
Vil du være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, hvor enn sporadisk de kommer, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen.
Følg meg gjerne også på instagram / snap: @ astridvu.