I dag fyller min kjære Ekte Mann 43 år – og det er foreløpig feiret fra min side ved å ikke være der ved hans side når han våknet.
Jeg lagde ikke kaffe på sengen eller hadde en gave til han på nattbordet. Jeg har faktisk ikke vært hjemme siden mandag, ettersom jeg har prioritert å bo i Oslo samme med min podkastpartner i Sosialt sett i to døgn. Jeg har prioritert å diskutere sosiale medier, podkast, mann & barn, samfunn og det meste annet vi kunne komme på, med min bransjekollega og kjære venninne, Heidi. Vi har bodd på Frogner House Appartments i det deiligste strøket på Frogner, og har flottet oss med lunsj på kafé og middag på restaurant. Jeg har prioritert å ta en hel og lang dag på podkastsemimar hos NRK og jeg har prioritert å spille inn en ny episode av Sosialt sett. Alt dette har vært utrolig koselig, faglig nyttig og personlig tilfredsstillende. For meg.
Det ‘verste’ av alt; jeg angrer ikke en eneste plass i verken kropp eller sjel på at jeg har prioritert som jeg har gjort. At jeg valgte dette – i stedet for å våkne opp ved Ekte Mannens side på selveste bursdagen hans.
Jeg vet at min kjære hadde ønsket akkurat dette for meg. Han ser hvor mye det gir meg, både faglig og personlig, og han blir ikke snurt eller sur for at bursdagsbaluba på sengen blir en smule amputert fordi jeg ikke er der. For sånn er min kjære – han vil meg det aller, aller beste, på akkurat samme måte som jeg vil han det samme.
Vi har begge fått tilbakemeldinger fra enkelte mennesker som tydeligvis synes litt ‘synd’ på min Ekte Mann. Fordi han må håndtere mer av vår hjemmebane, mens jeg kan flotte meg på bortebane. Fordi han ikke får like stor plass i rampelyset som jeg får. Fordi han vasker klærne våre, lager maten vår og sørger for at våre Småtroll kommer på skolen i rett tid, med matboks i sekken og en okay frokost innabords.
Det sees kanskje ikke på som mandige oppgaver nok, det der som har med hus og hjem å gjøre, i motsetning til de mandigste oppgavene i verden, som å skifte dekk eller spikre opp en hylle. På mange måter sees nok jeg på som litt vel mandig, ettersom jeg tar plass, jeg synes og jeg er ambisiøs på vårt firma sine vegne. Har du noen gang hørt en mann som tar plass, synes i media og som lykkes i arbeidslivet, for så å bli spurt i intervju om hvordan kona synes det er at han får den plassen og gjør suksess, i stedet for henne? Aldri.
Hvorfor skal vi anta at alle menn vil opp og frem, at det er selve definisjonen på det å være mandig og at det er på den måten alle menn blir som lykkeligst? Og tilsvarende; hvorfor skal vi anta at kvinner ikke vil opp og frem, og hvis hun viser tegn til å ville det, eller gjøre noe med det, så må det gå på bekostning av barna og familien hennes? ‘Alle menn’ vil ingenting og ‘alle kvinner’ vil ingenting – vi er ikke en enhetlig gruppe basert på kjønnet vårt.
Jeg elsker at min Ekte Mann setter verdens beste eksempel for våre barn, både guttene våre og vår lille frøken. Jeg elsker at han viser hver eneste dag hvordan Ekte Menn er, og hvordan de prioriterer, for å skape det livet de ønsker seg. Jeg elsker at Ekte Mannen viser at det er lov å gråte, bli sint og bli glad – og at det er lov til å snakke om alle disse følelsene. Jeg elsker at Ekte Mannen kan si unnskyld og kan si ‘Det kan jeg ikke’. Jeg elsker at han kan være ydmyk. Jeg elsker at Ekte Mannen setter standarden for hva alle barna våre kommer til å forvente seg og se etter i en fremtidig kjæreste, og at han viser for dem at det viktigste er hvordan man har det inni seg. Har man det bra inni seg kan man nemlig være god mot andre mennesker rundt seg – og på den måten gjøre en forskjell i noens liv.
Jeg elsker at min Ekte Mann ikke føler seg truet av å ha en sterk kvinne ved sin side, som tenker strategiske tanker og gjør økonomiske avgjørelser basert på vårt felles selskap. Og jeg elsker at han ikke har noe problem med å plassere skap og si ifra, når det er behov for å sette meg på plass. Jeg elsker at han er stolt av meg, og av oss – av det vi har skapt sammen, på samme måte som jeg er umåtelig stolt av han.
Så får det heller være da, at jeg ikke var til stedet på familiebursdagsbaluba i sengen i morges, sånn som vi har som tradisjon, men det vet jeg gikk veldig bra. Småtrollene tok nemlig ansvar, satt vekkerklokken på vekking før faren stod opp, lagde kaffe og stekte pannekaker. De skrev lange brev hvor de fortalte hvorfor de var så glad i faren sin, og de ga han en drømmestart på dagen. For sånn gjør barn med et forbilde som min Ekte Mann. En ekte mann, tvers igjennom, på samme måte som at vår lille frøken og jeg er ekte kvinner, uavhengig av om vi blir opptatt av sminke eller koding, eller om vi ender opp som sykepleier eller administrerende direktør.
Jeg elsker at jeg har verdens beste Ekte Mann, som er min beste venn, min beste kollega og min beste medforelder til våre tre Småtroll. En Ekte Mann som velger oss og livet vårt om igjen og om igjen, hver eneste dag, på samme måte som jeg velger han og oss.
Nå skal jeg vende snuten hjem til min Ekte Mann, med en pose bakst kjøpt på bakeri under armen, en liten gave kjøpt i siste liten – og hjem til feiring som består av at mine foreldre lager kjøttsuppe til oss alle. For sånn ble det denne gangen, og det er jammen meg mer enn godt nok.
Jeg elsker deg, Glenn! ❤
❤︎
Vil være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen – og følg meg gjerne også på instagram / snap: astridvu.
Comments