Spiller det noen rolle om jeg lukker øynene og scroller raskt forbi han i perifer vennekrets som postet ett fleipete, dog rasistisk innlegg på Facebook nettopp? Jeg klarer vel ikke forandre hans mening uansett, og det kommer til å dukke opp så mange troll i kommentarfeltet om jeg først går inn, at det blir garantert en ubehagelig opplevelse. For ikke å snakke om all tiden jeg sikkert kommer til å måtte bruke på det.
Spiller det en rolle om jeg legger ut et bilde på Instagram, hvor jeg skriver at jeg også støtter NIKE og deres nyeste kampanje for likeverd? Det er jo så mange andre som har gjort de allerede, er det egentlig noen som bryr seg om jeg også sier hva jeg mener?
Spiller det noen rolle om jeg gir et smil til uteliggeren jeg går forbi ved Saga kino, for selv om jeg har lest at det at folk ser bort, er noe av det kjipeste ved å sitte sånn på gata, så er det vel egentlig penger til mat de faktisk trenger? Og spiller det noen rolle om jeg gir en slant eller to, for var det ikke sånn at det gikk til skumle bakmenn uansett?
Spiller det noen rolle om jeg forteller gutten i kassa på Kiwi at han ga tilbake vekslepenger til meg som om jeg hadde gitt han en 1.000-lapp, mens jeg faktisk bare ga han en 200-lapp? Kiwi-sjefen har sikkert mer enn nok penger sånn som det er, og det er vel ingen som merker at de pengene er borte engang?
Spiller det noen rolle om jeg dropper den dugnaden til fotballen, fordi jeg tross alt har så mye å gjøre – ja, det lar seg faktisk nesten ikke gjennomføre, og det kommer jo sikkert så mange andre at jeg slettes ikke behøves? Det er jo alltid så mange andre som ikke dukker opp på sånne dugnader, så nå er det i grunn min tur, eller hva?
Spiller det noen rolle om jeg bruker den ekstra halvtimen det tar å forklare en av mine unge, håpefulle hvorfor jeg sier nei på et eller annet de spør om, når jeg vel så gjerne kan si ja – selv om jeg mener nei? Det tar tross alt mye kortere tid, og i tillegg blir de jo glade?
Spiller det noen rolle om jeg betaler folk jeg engasjerer i vårt firma en fair pris, om jeg kan klare å få engasjert de samme menneskene til en lavere pris? Spiller det noen rolle om jeg priser våre produkter og tjenester tullete høyt, om kundene våre faktisk betaler det vi ber om?
Spiller det noen rolle om jeg liker og kommenterer på mine venners poster i sosiale medier, for det er vel ingen i grunn som får med seg hvem som har likt og sagt hva uansett? Selv om jeg faktisk syntes det der var et skikkelig fint bilde og en spesielt god tekst, så er det jo raskest å bare scrolle videre, og ingen bryr seg spesielt mye om akkurat min mening uansett?
Spiller det noen rolle om jeg signerer noen papirer her og der som forteller at jeg mener noe jeg ikke nødvendigvis mener – et opprop her, en referanse der eller en meningsmåling om noe ganske viktig, så lenge det ikke skader meg eller mine i etterkant? Det viktigste er vel bare at det ikke kan slå tilbake på meg selv?
Spiller det noen rolle at jeg dropper å gi et smil til hun litt rare i nabolaget, når det tross alt fort ville betydd at hun hadde stoppet opp for å snakke i minst den halvtimen jeg egentlig ikke har til rådighet? Og det kan jo hende hun også stopper av en følelse av plikt?
Spiller det noen rolle om jeg tar kontakt med den vennen jeg ser står i en tøff storm akkurat nå, for det er tross alt mange andre som sikkert tar kontakt og viser sin støtte, så personen trenger sikkert ikke meg også? Og det er sikkert noen klokere enn meg som tar kontakt med personen, og det betyr sikkert mye, mye mer.
Spiller det noen rolle om jeg forteller EkteMannen min, barna mine, familien min, vennene mine, kollegaene mine, mine bekjente, eller vilt fremmede mennesker for den sakens skyld, at jeg setter pris på dem? At jeg liker noe de har gjort, noe de har sagt eller en følelse de gir meg? Er det ikke sånn at det å være kritisk til noe (eller noen) uansett er det som gir mest kred og vitner om klokskap?
Spiller det noen rolle, sånn egentlig?
Ja, jeg tror faktisk det. Jeg tror dette er ting som vår integritet og tilliten folk har til oss baserer seg på. Det kan spare oss noen minutter her og der i hverdagen, og kanskje viktigere for mange; det kan spare oss mange ubehagelige diskusjoner og opplevelser med folk, om vi bare scroller fort forbi – enten det er i sosiale medier eller i det analoge livet.
Å gå fort forbi, ta den korteste og enkleste utveien. Det lille vi kunne bidratt med i den ene situasjonen der, det kan da strengt tatt ikke bety stort? Jo, det er jeg sikker på at det kan!
Det kan være det ene smilet den damen fikk hele den måneden. Det kan være den kommentaren på Facebook som fikk igang en god og meningsfull diskusjon, som var med på å flytte noens indre kompass i en eller annen retning. Det at du engasjerte deg og delte videre den historien på Facebook, kan ha utgjort en verden av forskjell for en du ikke engang husker at du er venn med på Facebook. Akkurat den dagen der.
Jeg tror på at vi må ta oss tid. Selv om vi er tullete opptatt og hektiske og egentlig ikke får livet til å gå opp, sånn ordentlig. Vi må ta oss tid til å stå opp og si vår mening. Vi må ikke ta korteste, enkleste utvei fordi vi tror at ingen ser eller hører oss. Eller fordi vi ikke tror vår stemme er viktig nok eller at noen i det hele tatt bryr seg. Noen hører og ser, og for noen kan du bety enormt. Helt uten å vite det.
Om du hadde visst at minst én person hadde brydd seg og satt stor pris på det du selv anså som en liten innsats fra din kant, hadde du gjort mer av det da?
Det tror jeg.
❤︎
Vil du være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, hvor enn sporadisk de kommer, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen.
Følg meg gjerne også på instagram / snap: @ astridvu.