• Astrid Valen-Utvik

YOU Made My Day

Det er rett og slett forskjell på folk.

Jeg har mange venner og enda flere bekjente, så jeg vil si omgangskretsen min er stor. Mange vil si at stor betyr overfladisk, men jeg vil hardnakket hevde noe annet. Jeg liker det sånn, nettopp fordi det er forskjell på folk. Okay, så har jeg ikke en liten klump med Verdens Beste Venninner, hvor vi alle har vokst opp sammen og fulgt hverandre i tynt og tykt. Jeg blir av og til misunnelig på sånne «jeg og JenteGjengen min». Men så tenker jeg meg litt om, og kommer frem til at jeg er mer enn godt nok fornøyd med min krets.

Noen venner liker jeg fordi de er så sosiale, og andre liker jeg fordi de er så usosiale. Noen er utlærte og kan gi meg gode råd, andre er like sugne på mer læring som meg. Noen er teoretisk akademiske mens andre har lært av selve Livet. Noen er det godt å være glad med, andre er det godt å være trist med. Og noen er triste, så det gjør meg godt å gjøre de glad igjen. Noen gir meg energi, og noen kan jeg gi energi. Noen skravler hull i hodet på meg, og jeg på de. Andre kan jeg være stille sammen med, og bare det at jeg faktisk kan være stille, sier en god del. Noen venner er modne for de har jeg spart på i mange år, andre venner er helt ferske og nye.

Noen venner kan jeg snakke med hver dag, og allikevel ha noe nytt å si og noe nytt å høre. Andre venner kan jeg snakke med hver dag, uten å gi eller få noe nytt – men allikevel gir samtalen meg noe. Og andre venner snakker jeg med eller ser alt for sjeldent, men allikevel gir de meg noe – selv når de ikke er tilstede. Noen venner vet jeg ville stilt opp midt på blanke natta for å redde meg ut av en skummel bakgate, og jeg ville garantert gjort det samme for de. Mine venner er så utrolig flinke til så utrolig forskjellige ting, og det gjør at jeg får tips til å bli bedre innenfor hvert av disse feltene. Og så kan jeg hjelpe de med alt det fine jeg har lært hos andre!

Noen venner har jeg sklidd fra, og noen har sklidd fra meg. Noen har jeg kranglet med, og noen har jeg visstnok kranglet med, uten helt å vite om det selv. Noen ganger er det helt sikkert fornuftig å gå forskjellige veier, men jeg har til gode å synes det er helt okay – jeg synes alltid det er trist. Jeg savner vennene jeg får sett for sjeldent. Jeg savner de som har et helt annet liv enn meg nå, så vi ikke skjønner hverandre helt – og kanskje forblir det sånn? Jeg savner vennene jeg ikke lenger har, selv om sårende ting er sagt og vonde ord har blitt utvekslet. Jeg savner sånn det en gang var.

Fordi; Alle vennene mine har hver sin plass i hjertet mitt, og der blir de. De kan kjefte på meg og tro de blir kastet ut. De kan såre meg og tro de blir kastet ut. Men det er ikke tilfellet; Plassen har de på livstid. Selv om vi skulle gå hver vår vei, så er plassen laget av minnene jeg har fått på veien, av historien vår. Hver historie har hver sin grop i hjertet mitt. Jeg tror ikke jeg er spesielt vanskelig å bli venn med, og jeg blir veldig fort glad i folk, så det er rett og slett ganske mange mennesker som går rundt i verden og har gravd seg en aldri så liten grop i mitt hjerte. Et lite avlukke med fine ting som er sagt, fine ting som er gjort.

Så da er det enda godt at jeg har god plass til et stort hjerte, for det betyr at det er plass til enda flere. Kanskje blir det gravd en større grop med en allerede eksisterende venn, eller kanskje en helt ny grop til en helt ny venn? Det synes jeg er koselig å tenke på, hvem blir den neste som banker på?

Og vil du vite hva som inspirerte meg til å skrive dette? En god venn selvfølgelig, en som kommer på besøk akkurat i kveld. En ekte perle av en venn som jeg ser for sjeldent. Men kanskje det er de aller beste, de som man til tross for sjeldenhet likevel graver seg en av de aller største gropene i hjertet?

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle