Dette året skal jeg skrive.

Å skrive er viktig for meg.

Det er en av de tingene 2020 har tydeliggjort for meg. Noe det året vi akkurat er ferdig med, har lært meg. Vent, la meg først si det tydelig med en eneste gang; det ville året som 2020 har vært, har definitivt lært meg mye, mye mer enn at det er viktig for meg å skrive. De andre tingene året har lært meg, er nok antakelig langt viktigere også. Men, det blir mer om de andre læringene senere, for det er det jeg har bestemt at for at jeg vil gjøre mer av i denne lille avkroken av internett; skrive om hva jeg lærer underveis. Hva jeg inspireres av, gledes av, blir lei meg av - rett og slett skrive mer om livet.

En tanke her, en tanke der - livet.

Det å skrive lar meg sortere tanker og følelser, men kanskje viktigst; det gir meg den aller beste måten å bearbeide mine tanker og følelser på. Ting blir annerledes rett etter at jeg har skrevet det ned. Det er nesten litt rart, for det er jo ingenting praktisk og konkret som er forandret. Det er kun det at tankene og følelsen er skrevet ned. Det er akkurat som at jeg har skrevet av meg følelsen og er ferdig med den. Enten jeg skriver det på denne forsømte bloggen, i en post på Facebook eller Instagram eller om jeg skriver med penn på papir i en eller annen notatbok. Det å få tanker sortert i ord og setninger, jobbe med teksten, som jeg så leser for å lese over, det gjør at jeg kommer meg mentalt videre. Jeg blir ferdig, som i at jeg får et bedre og mer avklart forhold til tankene og følelsen mine.

Jeg får en bedre oversikt over tankene, og jeg ser tankene (og meg selv) i et slags fugleperspektiv. Utenfra, ovenfra. Det er lettere å si "Jaggu, godt jobbet, Astrid!" og faktisk mene det. Eller tenke "Så gikk ikke akkurat det der så bra..." eller "Herregud, nå var du skikkelig, skikkelig dum!", og så ville gjøre noe med det. Kanskje si unnskyld, til meg selv eller noen andre.

Følelser kan føles og oppleves veldig store, overveldende og altoppslukende. Nesten så man kan drukne i dem. Men, når de er skrevet ned og de leses på nytt, ja, så er det akkurat som om det skapes en distanse mellom meg og tankene. Og samtidig som at jeg får en distanse til følelsen, blir jeg også enda tettere og mer nær dem. På et vis. Motstridende, vil du kanskje si? Ja, like motstridende som alle de gangene du snakker med en kjær venn som forteller om en følelse eller opplevelse vedkommende har om sitt eget liv, som du virkelig ikke kan forstå. "Hva, hvordan kan du ha dårlig selvtillit eller selvbilde, når jeg ser på DEG som den flinkeste av de flinke? Som den modigste av oss alle?"

Er det ikke rart hvor ulikt vi kan se på en situasjon, og ha helt ulike opplevelser og følelser knyttet til det som beskrives? Noe av dette skyldes distanse, og mangel på distanse, tror jeg. Det er lettere å finne sannheten om man ser det hele litt utenfra. Men ikke minst; jeg tror også det skyldes løgner vi forteller oss selv, over lang, lang tid, og som vi til slutt tror på.

Det er for så vidt lett å lyve for seg selv når man skriver også. Formulere setninger som ikke er direkte løgn, men som utelater en vesentlig del av sannheten, for å få en situasjon til å fremstå som bedre enn den egentlig er. Men, det oppleves som juks. Å jukse ovenfor meg selv er nok den aller mest unødvendige og latterlige formen for juks. Særlig om det kun er jeg som skal lese det jeg skriver. Det er nok derfor lettere å skrive med mindre juks i ordvalgene i en notatbok ingen andre enn meg skal lese. Det er lettere at de tekstene blir mer ærlige. Og de gir meg oftere en følelse av at jeg er ferdig med det som er skrevet ned, sånn at jeg kan gå videre. Men, heretter skal jeg ikke gjøre det så lett for meg selv.

Jeg har alltid tenkt at verden hadde blitt et litt bedre sted å være, om vi hadde delt litt mer med hverandre. Ikke at vi skal være selvutleverende for enhver pris, eller sosialpornografiske, for den sakens skyld. Spesielt ikke det siste. Jeg mener ikke at vi må dele vårt overfylte vaskerom eller fortelle om krangelen med barna eller mannen. Men, om vi alle kan si noe om hva vi gledes av, hva vi sliter med, hva vi undres over, hva vi blir inspirert av og hva vi lærer - underveis på livets landevei, ja, da tror jeg vi vil se at vi slettes ikke er så alene om våre tanker som vi tendere til å tenke litt for ofte.

Vi er ikke så rare som vi tror i eget hode. Vi er likere enn vi tror, hvor enn klisje det kan høres ut. Sånn sett er vi kanskje heller ikke så unike som vi tror?` Jeg vet, det er i grunn ganske populært å snakke om, og dyrke, hvor unike vi er, hver og en av oss. Og ja da, jeg tror absolutt at hver og en av oss har noe unikt å tilby verden, men jeg tror også at vi på mange måter er likere enn vi tror. Vi er likere i våre utfordringer og muligheter, men vi er kanskje ikke så like i hvordan vi håndterer disse mulighetene og utfordringene? Jeg tenker i hvert fall at det hadde vært fint, om vi alle kunne delt litt mer av våre små like ulikheter. Av hverdagslivets gleder og sorger, av vår utvikling og våre tanker. Så kan vi hente læring og inspirasjon fra hverandre, på akkurat det vi selv trenger, og så kan andre gjøre akkurat det samme.

Det er i hvert fall noe som jeg får en umåtelig stor glede og motivasjon av. Det at andre gir meg tilbakemeldinger på at noe jeg deler eller forteller, har gitt dem noe. Hva som helst i grunn. At de har lært noe, blitt inspirert eller at de har kjent på de samme følelsen som meg. Eller at de har blitt provosert og utfordret. Som igjen utfordrer meg tilbake. Det gir meg en følelse som jeg lenge har tenkt er ganske så egoistisk. "Jeg liker å dele, for å få heiarop, jubel og oppmerksomhet tilbake". Men nei, det er ikke det som er greien min. Det er ikke derfor jeg får så stor glede av å få tilbakemeldinger på det jeg skriver eller deler. Det er rett og slett fordi jeg da føler meg nærmere folk rundt meg. Jeg da føler at verden henger litt mer på greip, henger litt tettere sammen. At vi ikke er så langt unna hverandre som vi mennesker ser ut til å tro til tider.

Du tror du er alene om å føle deg ensom, i et rom fullt av mennesker? Du har satt merkelappen "de vil aldri forstå en som meg" på dine kollegaer? Du føler at du er den eneste som virkelig er bekymret, på ekte, for klimaendringene, eller at du er den eneste som synes at 2020 faktisk var et ganske så godt og fint år, men at det er det ikke lov å si? Du er redd de andre snart skal oppdage at du ikke er så flink og smart som de tror, eller du går og venter på at noen snart skal oppdage at du er den talentfulle personen du selv har skjønt for lenge siden at du er? Det er jo ingen som er så misforstått, så utenfor - eller så midt i smørja, som deg? Så naiv, så skarp, så annerledes - eller så kjedelig enkel og vanlig, som akkurat deg?

Om vi alle kunne delt litt mer ærlige, åpne tanker, både av de såre, men også av de gode, ja, da tror jeg vi hadde sett at vi vet ganske mye mindre om andres utgangspunkt, andres historie og andres reiser - enn det vi har så lett for å tro. Faktisk tror jeg vi da hadde kommet enda tettere sammen som flokk. Og er det én ting jeg liker, er det å tenke på flokken. Min aller nærmeste flokk, som jeg har blitt enda nærmere i året som har gått, og flokken min utenfor disse fire veggene, som jeg også har hatt så sterkt behov for i annerledesåret 2020. Men ikke minst; at vi alle er endel av hverandres flokk. Jeg vil i hvert fall gjerne være en i flokken din, og du får mer enn gjerne være i flokken min. Så kan vi glede, inspirere og hjelpe hverandre?

Det er en annen ting fjoråret har lært meg. 2020 viste at vi alle trenger en flokk, enten den flokken består av én person - eller av trettien personer. Vi trenger folk, om enn via Zoom og Snapchat.

Derfor skal jeg skrive mer i 2021. For min egen skyld, aller mest, men jeg er ikke snauere enn at jeg innrømmer at jeg liker at skrivingen min også kan bety noe for flere enn meg selv. Jeg liker å være til for flere enn meg selv, selv om jeg ikke klarer å være det mer enn i skriftlig form for mange av dere.

Mitt ønske for 2021 er at du skal få det du ønsker deg aller mest ut av det nye året, enten det er stort eller smått. Jeg er stor fan av at det er i de små tingene, i selve hverdagen, det vi ønsker oss aller mest over tid, oppstår. Jeg ønsker også for det nye året, at du får kjenne på hvor stor, viktig og nødvendig brikke du er i noen andres flokk. Enten det er på den ene eller andre måten. Vi er alle noen sin inspirasjon. Kanskje for enda flere enn vi tror?

Godt nytt år, alle sammen - og velkommen tilbake hit, om du tror jeg kan gi deg noe i det nye året. Lite hadde gitt meg mer motivasjon og skriveglede, i hvert fall!