Jeg spurte nylig på min Instagram Story om det rett og slett er ‘lov’ å skrive på bloggen sin igjen, når siste innlegget som ble publisert kom i januar 2018 og handlet om motivasjon og mål. Det er selvfølgelig teknisk sett lov, så jeg spurte mer for å tenke litt høyt med de som måtte mene noe om det – og det var det heldigvis noen som ville. Er det i det hele tatt noen vits å starte igjen, liksom?
Nå i sommer har jeg kjent på en voldsom skrivekløe, og det har jeg hatt i flere måneder egentlig. Men, jeg vet jo at høsten kommer til å bli hektisk som aldri før, og hva skjer da? Da må det prioriteres tøft for å få tid til det som er viktigst. Bloggen min – denne lille, rare bloggen som jeg har hatt som sideprosjekt i 13-14 år, der jeg skriver for meg selv, for å rense hodet mitt, for å ha mitt eget kreative fristed, denne bloggen kommer dessverre veldig sjeldent høyt opp på prioriteringslista. Ikke fordi jeg ikke får lov eller kan prioritere det høyere opp, men det blir bare ikke til det. Hvorfor er det sånn?
‘Martyristisk’ prioritering
Jeg har funnet opp et nytt ord for hva dette kan skyldes, og det er martyristisk prioritering. Okay, ikke et vilt bra begrep, jeg ser den, men etter å ha drodlet over dette temaet på egenhånd i mange, mange år, tror jeg det er dette liksom-begrepet som beskriver følelsen, og ikke minst utfordringen, best. La meg forklare; når det er hektisk rundt meg og det er mye som skal tas hånd om, er det enkelte ting som kommer nederst på prioriteringslisten, eller detter fullstendige av hele listen. Og det er de samme tingene gang etter gang, år etter år. Man kan jo lure på om undertegnede ikke er spesielt smart, ettersom det samme som skjer gang etter gang, men ikke får nye konsekvenser, men her tenker jeg det er viktig å ha et konstruktivt fokus. Selvutvikling, kan vi vel kalle det?
Tilbake til det som nedprioriteres eller faller helt av listen, som f.eks. det å skrive på denne bloggen. Bloggen er egentlig ikke det aller beste eller viktigste eksempelet. Det å trene regelmessig, er et viktigere eksempel. Det å ha gode søvnvaner. Det å spise regelmessig og forholdsvis sunt. Det å ha orden i huset og på kontoret. Det å lese, se på gode serier, ta videokurs, være sammen med venner, luke i hagen, meditere, få ryddet i roteskuffen, sortere pennene mine – ja, du skjønner greia. Hver og en av disse gjøremålene er ikke nødvendigvis livsviktige gjøremål som jeg må prioritere skyhøyt i det daglige, og de er i hvert fall ikke viktig for noen andre enn meg selv.
Men – ser du fellestrekket for tingene jeg nevner over her? Det gjør nemlig jeg.
Det letteste er å velge bort meg selv
Det er jeg, og kun jeg, som blir ‘skadelidende’ om jeg prioriterer vekk disse nevnte tingene, og derfor kaller jeg dette ‘martyristisk’ prioritering. Fordi snille meg prioriterer alt og alle andre foran disse tingene, som er kun for meg selv. Snille meg, liksom. Men; det er jo ikke snillhet som er motivet mitt her. Jeg tror faktisk jeg får ufortjent mye ros og heiarop fordi jeg prioriterer som jeg gjør, og jeg tror også at dette gjelder mange flere med meg.
«Åh, du må huske å tenke litt på deg selv også – du jobber jo hele tiden!» «Du er så snill du, som tenker på alle andre fremfor deg selv.» «Stakkars deg, som må jobbe hele tiden. Det er snilt av deg å ta alt det ansvaret!»
Sannheten, vet dere hva det er? Det er lettest å velge bort meg selv. Det er det mest bekvemmelige valget. Det som er kan tas i blinde, som kan gjøres raskt og som jeg vet vil fremstå som fornuftig og – ja, snilt. Altså, det er latskap som gjør at jeg velger som jeg gjør, ikke snillhet. Det er jo ikke like kjekt å tenke på, naturligvis, men det er det som gjør dette til ‘martyristisk’ prioritering, og det er rett og slett det jeg tror jeg må erkjenne selv – for å kunne gjøre noe med det.
Snillhet forveksles lett med latskap
Det er naturligvis mye tyngre å måtte gjøre tøffe prioriteringer hvor firmaet vårt må gjøre ting annerledes – f.eks. få lavere omsetning fordi jeg sier nei til ting eller bruker mer penger fordi vi gir mer til våre freelancere. Det er naturligvis tyngre å måtte finne tid og rom i kalenderen til å gjøre om på rutiner, slik at jeg får trent og spist sunt, til tross for at jeg har mye å gjøre. Og ikke minst; finne nok tid i kalenderen min – over lang nok tid til at det blir etablert nye rutiner, og ikke bare intense skippertak. Det er naturligvis vanskeligere å si nei takk til et jobbarrangement, eller å la være å svare på en viktig mail et par dager til (i tillegg til den allerede for lange svartiden), bare for å kunne sitte to timer rett opp og ned og lese en bok. Eller se et videokurs, lære seg spansk eller vanne og luke plantene i hagen.
Det letteste i verden er å velge vekk det som bare handler om meg.
Dette er ikke godt for meg – eller omgivelsene mine
Det er ingen rundt meg som ikke ville latt meg prioritere de eksemplene jeg nå har snakket om i hverdagen, og enda mere til, om jeg hadde bestemt meg for det. Det er ingen rundt meg som krever at jeg prioriterer som jeg gjør – det er kun meg selv. EkteMannen bidrar i alle bauger og kanter, både med hus & barn og på jobb, vi har flinke freelancere som gjerne vil ha mer jobb og vi har folk som har meldt sin interesse for å jobbe for oss. Det er virkelig ikke ressursene det står på. Ikke egentlig.
Og – jeg blir ikke spesielt snill av å drive med denne ‘martyristiske’ prioriteringen heller. Jeg vet at det nok hadde vært bedre for alle rundt meg, om jeg hadde prioritert annerledes. Jeg blir sur og gretten av å føle at jeg ikke får gjort alt jeg vil og av at jeg ikke får prioritert sånn som jeg vil (selv om det er selvpålagt det hele). Går det lang nok tid, blir jeg i tillegg herlig passiv aggressiv ovenfor omgivelsene mine, som ikke intuitivt skjønner alt det jeg gjør, og tenk – prioriterer bort alt mulig annet som jeg synes er gøy. Bare fordi jeg ikke har noe valg. Selv om jeg naturligvis har akkurat det, et valg. Jeg har alltid et valg.
Okay – jeg har ikke lyst til å være martyr lenger. Jeg har ikke lyst til å prioritere jobb fremfor ting jeg vet er godt for meg – og for omgivelsene mine. Jeg har lyst til ta de litt tyngre valgene med å gjøre endringer som krever mer av meg, så får det heller koste meg litt mer og ta litt lengre tid enn jeg er vant med. Og den prosessen kan det jo bli flere blogginnlegg av, så da får jeg skrevet litt mer også – som jo er et av målene i seg selv.
Jeg har troa – enn så lenge, og håper noen blogglesere har lyst til å være med meg på ferden.
—
Bildene i dette innlegget er fra vår Airbnb-leilighet her i København, og fra de dejlige københavnske gater.
❤︎
Vil du være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, hvor enn sporadisk de kommer, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen
– og følg meg gjerne også på instagram / snap: @ astridvu.