Tenker vi egentlig nok på hvor heldige vi er?
I det daglige leser vi artikler på nett og i aviser om hvor forferdelig verden har blitt, om hvor grusomme tilstander vi har her til lands har blitt og om hvor store utfordringer hver og en av oss må kjempe med i hverdagen. Vi kan lese at mange land (de aller fleste faktisk, foruten Norge) sliter med økonomien, at grufulle handlinger skjer med barn og andre uskyldige – og at vi her i Norge betaler alt for mye skatt. Vi kan lese at mange mener vi får for lite permisjon med barna våre, at Norge blir utvannet av alt for mange nye landsmenn, at den årlige lønnsøkningen er latterlig liten og at vi har grufulle mammabloggere som skriver forherligende innlegg som får andre mammaer til å føle seg dårligere enn de ønsker. Vi leser om for dårlig innhold i norske barnehager og skoler og for kjedelig fritidsaktiviteter til ungdommen våre. Vi kan også følge med i debatten om hvorvidt noen foreldre lager for fine og kreative matpakker til barna sine, slik at våre egne barn mest sannsynlig kan bli mobbet for sine to skiver med gulost. Og sist, men ikke minst; det skrives artikler opp og artikler ned om hvor hårreisende matindustrien har blitt, hvor grufulle oppbevaringsplasser den eldre garde må ta til takke med på eldrehjemmet, og om hvor dyrt alt sammen har blitt. Ofte trekkes det konklusjoner om at det hele var så mye, mye bedre før.
Det nydelige høstværet vi har hatt her på Østlandet den siste tiden, er det ingen grunn til å sutre over!
Noe av dette er naturligvis sant. Jeg mener absolutt ikke at vi ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Men – burde vi ikke følge med litt, på oss selv, sånn at vi ikke blir et sutrete folkeslag som aldri har det bra nok? Som aldri får penger nok, muligheter nok og som aldri har et system som er bra nok. Passe oss for at vi som individer ikke sutrer over å ikke bli sett nok, selvutviklet oss nok, eller at vi slettes ikke har tid nok. Eller sutrer vi akkurat nok til å drive utviklingen videre?
Jeg tror ikke sutring driver verden videre. Selvfølgelig er det mange her i Norge som har det mer enn ugreit i livet sitt, men om vi ser på gjennomsnittet av oss nordmenn, har ikke vi det egentlig langt over godt nok? Og; om vi som har det godt nok, om vi tok oss litt mer i skinnet og erkjente for oss selv hvor heldige vi faktisk er, kan det ikke da hende at vi blir bedre medmennesker for dem som faktisk trenger en hjelpende hånd, enten det er i inn- eller utland? Om vi bare åpnet øynene våre, sjekket realiteten og erkjente for oss selv at noen utfordringer og forbedringspotensialer i livene våre, har vi nok alle, men i det stor og det hele har vi det mer enn bra nok. Og kanskje vi alle har litt ekstra å gå på?
At man kan unne seg hverdagsluksus, som en fin lakk fra Deborah Lippmann som matcher et fint billesmykke kjøpt fra Lille Due i Drøbak, er det ingen grunn til å sutre over. For flere neglelakkbilder, sjekk ut bloggen min: #DagensLakk
La det være sagt med en gang; Jeg skal helt klart stille meg først i køen for å skjerpe inn på sutringen. Min nylige erfaring med gallestein, hyppige legebesøk, og med følelsen av å ha en fot på sykehus og den andre foten i hysteria (altså: Google), gjorde at jeg gikk mine runder med: «Hvorfor meg, og hvorfor akkurat nå?» Når Småtrollene gnager på hverandre for miniatyriske smådetaljer, som hvem som skulle bygge Lego med hvem i hvilken rekkefølge, hvem som dunket hvem i hodet med en tryllestav, om hvorvidt det faktisk var eller ikke var med vilje, eller hvem som først hadde sagt at de ville sitte ved siden av pappa ved middagsbordet til tross for at et annet Småtroll faktisk satt der først – da tar jeg av og til noen omganger med: «Hvordan i all verden fikk vi så sutrete Småtroll?» Når arbeidsoppgavene vokser meg over ørene, jeg føler jeg ikke får innfridd nok, fakturert nok eller vært proaktiv nok, da hører jeg meg selv si noen omganger med: «Folk forstår ikke hvor mye ansvar jeg har, med jobb og familie og hus og nettverk og kunder og alt!» Og når jeg er igang med min evinnelige runddans hvor jeg ser alle de andre rundt meg, de som har så vakkert hår, så ren hud, er så fulle av energi, har så tynne ben, så lite rynker og så fine rumper, da tar jeg en variant i retningen av: «Hvorfor meg, hvorfor kunne ikke jeg være en av dem som blir født som smellvakre Duracell-kaniner?»
…heldigvis skal det ikke så mye til før jeg kommer til meg selv etter slike runder.
Fyr i peisen, skillingsboller til heving – og endelig å kunne ta seg tid til litt privatblogging, det er det ikke grunn til å sutre over!
Det kan være noen forteller om noe som er virkelig ting og situasjoner som virkelig er berettiget å sutre over. Eller jeg kan se på en episode av «Lines gode hjelpere» på TV3, og skjønner at det jeg sutrerer over, virkelig er luksusutfordringer. Og da skjønner jeg hvor fantastisk heldig jeg er! Rik på kjærlighet og nærhet til familie og fine venner, rik på tid (tross alt, vi har en veldig fleksibel hverdag med måten vi jobber på) og passe rik på penger inn på konto i forhold til penger ut av konto. At vi nylig har opplevd mer alvorlig sykdom i den nærmeste familien vår enn vi har har gjort på mange år, det burde ikke være noe å sutre over. Vi trenger ikke lete langt i egne vennerekker før vi hører om familier som har støtt på adskillelig større utfordringer adskillelig mye tidligere i livet enn vi har. At vi har for mye å gjøre på jobb, burde være strengt forbudt å sutre over (og særlig ikke nå som vi kobler på et par freelancere til å hjelpe oss – hvilket priveligum!) Og at våre tre Småtroll er noen som helst grunn til å sutre, er så langt fra sannheten som man kan komme. Barn er barn, og helt objektivt sett, vet vi at våre Småtroll er av den aller beste og herligste sorten.
Så – hva nå?
Nå fortsetter denne høsten med enda noen nye erfaringer og ny lærdom i bagasjen. Ja, det er klart at vi må la gruffet komme til overflaten i ny og ne – vi er bare mennesker og vi har ikke bare gode dager, og jeg tror det absolutt er greit å kjenne på de mindre gode dagene innimellom, for å virkelig sette pris på alle de gode dagene.
Men – må vi sutre? Og må vi sutre over ting som enten er uviktige eller som vi med enkelhet kan påvirke selv? Jeg tror vi kan få bedre hverdager alle som en, om vi begynner å tenke over hvor godt vi faktisk har det og hvor heldige vi rett og slett er. Vi har alle vårt, men i det store og det hele, så er jeg sikker på at de aller fleste av oss klarer å finne flust av ting å være takknemlige for.
Å tyvstarte på pepperkakesesongen allerede i oktober, det er det kanskje grunn til å sutre over? Men nei, vi kaller dette prøvesmaking og sutrer ikke!
Hei, jeg heter Astrid og jeg er vanvittig heldig. Akkurat i kveld kjenner jeg meg spesielt heldig fordi jeg straks skal se barne-tv (med fantastiske Newton) og spise ferske skillingsboller med våre tre Småtroll. Deretter skal det endelig bli struktur og orden på både drift av familien og firmaet VU, med ferske planer for hvordan vi skal sikre oss god oversikt og fokus for ukene som kommer (mer om det siden). Og straks det er på plass, skal resten av søndagskvelden nytes fra sofaen – først med en episode herlige Ylvis-brødre og deretter en eller to episoder med Glee på Netflix / AppleTV. Jeg skal slettes ikke klage på denne søndagskvelden.
På hvilken måte er du heldig?
コメント