For 16 år siden, akkurat i dag, ble jeg mamma for aller første gang, og livet forandret seg drastisk. Drastisk, men på den mest harmoniske måten, vil jeg si.
Plutselig ble prioriteringene i livet lettere å ta. Det aller, aller viktigste var ikke lenger hvorvidt jeg hadde en kjip sjef på jobben, om pengebeholdningen ikke var så stor som jeg ønsket eller at jeg ikke lenger fikk gjort så mye sosialt som jeg pleide. Jeg trengte faktisk heller ikke være like opptatt av hvor pen eller kul jeg var, for i min lille familie, var jeg mer enn kul og pen nok. Så lenge vi funket, sammen, i min lille familie, var det absolutt det viktigste.
16 år og ungdom eller ikke; bursdager starter i sengen med kake, kort og gaver.
Bekymringene, derimot, ble mangedoblet, for det er jammen mye som kan skje med små barn! Likevel; kjærligheten nådde stadig nye nivå, og etablerte seg raskt på et nivå som jeg ikke engang ante fantes. Ikke bare kjærligheten til Noah, eller til vår lille familie. Neida, jeg forstod plutselig mine foreldre bedre, nå som jeg var blitt forelder selv, og det skjedde nesten over natten. Jeg fikk mer empati og forståelse for mennesker generelt, for alle har jo vært noens barn eller noens foreldre. Det ble rett og slett lettere å forklare synspunkter fra flere sider av bordet. Jeg forstod faktisk meg selv stadig bedre også, ettersom jeg ble stadig tryggere i meg selv, i denne morsrollen.
Men, for et ansvar vi foreldre har! Disse små menneskene, med sine hjerner og hjerter som er så sterkt mottagelige for våre og andres påvirkning. Disse personene som vokser opp og blir annerledes og samtidig stadig mer seg selv, for hvert eneste år som går. Tenk om vi gjør og sier noe som gir traumer for livet? Eller bidrar til uroligheter på innsiden eller baluba på utsiden? Tenk om noen andre folk gjør noe, sier noe, som vi burde ha visst om? Som vi burde ha undersøkt, spurt eller forstått?
De sier at grunnlaget for barns selvfølelse og trygghet legges de første årene i barnas liv, og om vi skal se på de første 16 (!) årene av Noahs liv, kjenner jeg jammen at roen senker seg. Ikke at vi skal senke skuldrene fullstendig, det er ikke det jeg sier. Ungdom er en egen greie for seg de også, med sine muligheter og utfordringer, og livet er ingen en dans på roser på noen stadier i livet – samtidig som hver alder har sin sjarm. Men, med de valgene Noah har vist oss at han er kapabel til å ta for livet sitt, med den omsorgen han viser sine omgivelsene sine, med hans måte å kommunisere og reflektere på, og med den tryggheten han utstråler, har jeg en god magefølelse på at årene som kommer skal bli så gode som overhodet mulig for han. Og mer kan jeg virkelig ikke be om, føler jeg.
Det eldste barnebarnet og den eldste fetteren – han er en stor favoritt hos de små.
TAKK, kjære Noah, for alt du har lært oss som foreldre i løpet av disse 16 årene. Og – beklager for at du ble vår prøvekanin, sånn at livet for dine søsken antakelig har vært bittelitt enklere enn det har vært for deg.
Vi er så evige takknemlige for den personen du hele tiden har vært, men som vi nå ser sterkere og sterkere for hver dag som går. At du er så omsorgsfull med både tobeinte og firbeinte. At du er så sterk, modig og selvstendig. At du er kreativ, praktisk og utålmodig. At du er raus, morsom og reflektert. At du er en nydelig storebror, en herlig fetter og nevø, et gromt barnebarn og en god venn. Og verdens beste Noah.
Mammahjertet bobler over av stolthet og glede, og har garantert bikket kleinhetsnivået for hva som er akseptabelt for en 16-åring. Det gjør jeg vel generelt og ganske så ofte ellers også, men akkurat i dag måtte dette ut. Elsker deg, Noah – og gratulerer med 16-årsdagen!
Herregud, så heldige vi er!