Jeg elsker Else Kåss Furuseth! Og Peder Kjøs! Og Ida Fladen! Og Kristin Oudmayer! Og Petter Nyquist! Og gjengen bak podkasten Elefanten! …og så mange, mange flere!
Okay, det er kanskje en litt underlig uttalelse, jeg ser den. Men uttalelsen kan begrunnes, og straks kommer den – punktvis og fin, men først litt bakgrunn for dette utropet. Jeg har nemlig tenkt at verden har flust av store, tungt etablerte problemer, som det nesten kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Krig, hungersnød, sykdommer. Og på nærere plan; mobbing og trakassering, fattigdom og populistiske, kyniske tegn i tiden om et kaldere og mer egoistisk samfunn.
Store, vonde, vanskelige temaer – som det kun er de som ofrer hele livet sitt, de som gir all sin tid, all sin kunnskap og klokskap, som kan ha noen som helst sjans til å rette på. Mennesker som har forsket, som har studert og har fått minst en mastergrad eller to, som virkelig kan det de snakker om. Disse menneskene som vier hele sitt liv til Leger uten grenser, som reiser ut, opplever på nært hold og aldri blir helt den samme personen igjen etterpå. De som uselvisk gir seg i kast med en politisk karriere, snakker imot og fronter egne saker, til tross for hets og at de i grunn er alt for små mot det voldsomme og uangripelige vanskelige som eksisterer rundt dem. De som investerer kveld etter kveld, natt etter natt og kanskje også dag etter dag, for å bidra til veldedig arbeid på Blå Kors, Mental Helse eller andre steder hvor mennesker som har har behov for hjelp, faktisk får det.
Jeg klarer tydeligvis ikke å være et sånt menneske.
Jeg har i grunn konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør nok. Jeg gir en god slant til tv-aksjoner og andre veldedige formål, jeg støtter Leger uten grenser, har fadderbarn gjennom Plan og jeg håper jeg oppfattes av mine nærmeste som en med en skulder å gråte på om det er behov for det. Men, jeg det blir aldri nok. Det monner ikke, det løser ingen problemer – sånn på ordentlig, har jeg tenkt. Jeg føler ikke jeg har nok eller riktig kompetanse til det som trengs, men enda verre; jeg har tydeligvis ikke motivasjon nok til å prioritere å gjøre så mye som det faktisk trengs at jeg gjør. Hvor enn grusomt det høres ut, og så vondt som det faktisk er å skrive, så er det like fullt sant. Tenk at jeg ikke er motivert nok til å ofre det jeg må for å gjøre noe med samfunnsproblemer jeg så gjerne vil få gjort noe med! For det må jo være motivasjonen min som er problemet, eller hva? Hverdagen tar meg. Mitt eget behov for trygghet tar meg. Mitt ønske om å tilbringe tid med de som er aller nærmest, gjør at jeg ikke prioriterer de litt lenger ut fra meg selv. Jeg skjemmes over denne prioriteringen min og jeg er full av beundring over de som faktisk tar de tøffe prioriteringene på alvor.
Men, så…
Enkeltpersonenes uendelige påvirkning
Så dukker det opp noen mennesker. En enkeltperson her og en enkeltperson der. Først litt utenfor radaren, så litt tydeligere inn i bevisstheten, og til slutt; full fres i ‘alle’ kanaler og over alt rundt oss. Er det ikke det vi kan kalle en trend? Om enkeltstående ting, eller personer, samlet sett kan bety noe skikkelig bra, for mange? En ny bevegelse, det er det jeg håper vi kan kalle dette, bestående av enkeltpersoner som snakker med én person her og én person der, forteller samfunnets felles historie, enkeltvis, men som samme utgjør en skikkelig forskjell.
Disse menneskene gjør sin greie, noen vil hevde det ‘bare er underholdning’ og at det ikke er særlig betydningsfullt. I hvert fall ikke hver for seg. At det er én liten persons jobb, opp mot stor og vanskelig problematikk. Men; jeg tror innsatsen til disse er mye viktigere enn mange tror, og jeg tror virkningen enkeltpersoner kan ha på samfunnet vårt kan være formidabel. Det betyr selvfølgelig ikke at de store organisasjonene og de ‘store’ menneskene som ofrer så mye, ikke lenger er virkningsfulle. Men – jeg tror det betyr at det mer formaliserte arbeidet som disse organisasjonene og menneskene gjør, sammen med innsatsen noen enkeltpersoner gjør, totalt sett kan bety helt magiske ting for samfunnet vårt!
Jeg tror ikke det bare er det disse personene gjør, de jeg straks skal nevne, de som kommer opp og frem i lyset, inn i media og inn i bevisstheten vår, som kan bety magiske endringer for samfunnet vårt. Jeg tror de rett og slett viser oss den faktiske effekten av innsatsen hver og en av oss gjør hver eneste dag. Når vi tar oss tid til en ordentlig samtale her og der, når vi viser hverandre respekt, virkelig lytter til hverandre, bryr oss om hverandre – at det er det som kan flytte grenser, viske ut tabuer og gi hver og en av oss et gradvis bedre liv.
Ja, det kan kalles naivt, kanskje, men jeg tror på det – og enda mer etter å ha sett og hørt på denne gjengen under her!
Hos Peder
Psykologen Peder Kjøs tar oss først inn på psykologkontoret sitt, i timer med pasienter (eller heter det klienter?), i podkasten «Hos Peder». Gjennom flere episoder av podkasten, blir vi først kjent med Tiril, så Camilla, deretter Fredrik og til slutt Kristin. Hver og en en ekte person med sin helt egen historie, sine utfordringer (og muligheter) og sin personlighet og fremtoning.
Så hva gir vel det oss som hører på? Selv kjenner jeg meg godt gift med EkteMannen og har jeg ikke samme utfordring som eksempelvis Tiril har, som sliter med følelsen av å være ‘evig singel’. Men, vi må ikke ha gjort de samme tingene, kjenne akkurat de samme følelsen eller ha de samme problemene, for å kunne relatere oss. Tiril har hatt sine gleder og sine tunge stunder i livet, som jo vi alle har og kan kjenne oss igjen i. Det som gjør podkasten til Peder så gull, er at vi tas med på innsiden av et annet menneske sitt liv, og med det kjenner oss litt mindre alene om våre problemer eller kanskje enda viktigere; får en større forståelse for menneskene rundt oss.
Jeg mot meg
Peder Kjøs er ikke mindre rå enn at han fortsetter å utfordre yrket sitt, og lager et tv-program også. Jeg mot meg på NRK viser en samling mennesker som har gruppeterapi med Peder Kjøs, på tv. Deltakerne kommer med sine ulike historier, forteller, får råd, blir lyttet til og viser frem sitt innerste, på tv. Herregud, så modige de er! Først en sesong med én gruppe mennesker, og nå er sesong to godt igang.
Dette viser naturligvis en redigert fremstilling av hvordan det er å gå til gruppeterapi, på samme måte som podkasten «Hos Peder» også er redigert, men likevel; disse konseptene gir oss en helt unik mulighet til å høre andre menneskers historier. Høre om deres problemer og utfordringer, få ta del i deres reise mot et bedre liv – forhåpentligvis, få høre spørsmålene Peder stiller dem – som vi kanskje kan bruke på oss selv også? Ikke minst; få høre andre menneskers historier. Få høre om ulike skjebner, hva som gir gleder og sorger og hvordan dette påvirker livene deres.
Med hjertet i hånden
Ida Fladen snakker med mennesker i sin podkast ‘Med hjertet i hånden’. Grunnidéen for podkasten er at Ida selv ble dumpet av kjæresten for snart et år siden, og siden den tid har hun ikke helt har fått taket på singellivet. Hun har kjærlighetssorg, rett og slett, og inviterer inn mennesker som kan snakke om ulike temaer som forhåpentligvis kan gi henne noen svar på hvordan hun skal komme seg videre i livet.
Men, er ikke dette da mest relevant for mennesker som også har kjærlighetssorg? Nei, absolutt ikke. Dette handler -igjen- om å få høre ulike menneskers historier. Om ting de synes er sårt, vanskelig, bra eller dårlig. Om hvordan de har taklet ulike utfordringer i sitt liv, som gjør at vi som lytter kan kjenne oss igjen – eller kanskje kjenne igjen noen vi kjenner og er glad i, og som vi gjerne vil hjelpe. Når et kjent moro-fjes som Vegard Harm snakker i sin episode om angst, betyr hans åpenhet enormt for alle som ser opp til han, det er jeg helt overbevist om. Når tilsynelatende ‘vellykkede’ mennesker også kan slite med det samme som alle andre – med å føle seg utilstrekkelig, ikke nok verdsatt, ikke bra nok, ikke smart nok, ikke god nok, ikke streng nok – hva nå enn det er vi sliter med alle sammen, det er klart at det har noe å si for alle oss som hører på. Mennesker som ved første øyekast har «alt på stell» og lever drømmelivet, med de samme utfordringene som hvermannsen? Klarte det betyr noe.
Den ene
Som jeg selv skrev om i forrige blogginnlegg, ‘Spiller det noen rolle?’, kan det være lett å tenke at utfordringene vi står ovenfor er så uoverkommelige. Kan virkelig lille jeg, med min ene stemme, virkelig bety noe for noen? UNICEF har en viktig kampanje som de har kalt ‘Den Ene‘ og som jeg i sin tid fikk med meg fordi jeg kjenner Kristin Oudmayer, som jobber med denne kampanjen for UNICEF nå.
Vi trenger alle å bli sett, og det er ikke nødvendigvis sånn at det må være den nærmeste personen som er den viktigste for oss. For et barn som bor i et tøft hjem, kan en nabo være nok. En lærer, en venn, en bekjent. Men vi trenger alle noen. Og akkurat der er virkelig Kristine Oudmayer noen å se opp til. Hun har skrevet flere bøker om mobbing, og jeg vet at hun får tilsendt enormt mange historier fra enkeltpersoner som finner trøst og nytte i bøkene hennes. Jeg var på boklanseringen av den første boken hennes, som rett og slett var en stor samling av ulike mobbehistorier. Over 200 mennesker sendte inn sin historie til henne, ble sett og hørt, og enkelte ble videreformidlet gjennom Kristins bok. På den måten kunne enkeltmenneskers historie bety noe for mange, mange flere som er i samme situasjon – det er klart at det er viktig!
Petter Uteligger
Har du sett noen episoder av Petter Uteligger eller noe av det andre Petter Nyqvist har laget? Han går inn i miljøer som vanligvis ikke vises så mye frem, blir en av gjengen – og snakker med folk. På ekte. Tar de med på tur, blir venner med dem, blir sint og sur på dem – men også veldig glad i dem. Mennesker, av kjøtt og blod sånn som resten av oss, men som likevel ganske mange stigmatiserer som en gruppe mennesker som utgjør et problem i samfunnet.
Uteliggere, narkomane, alkoholikere. Mennesker, alle som en, og når man tar seg tid til å bli litt kjent med dem, via et ferdig redigerte program på tv, absolutt, så blir man glad i dem. Man forstår litt mer av historien deres, hvorfor ting har blitt som det har blitt. Man skjønner at det kanskje ikke bare handler om at de bør ta seg sammen, klippe seg og få seg en jobb. Man skjønner at deres historie kanskje ikke er så ulik ens egen, men at en liten tilfeldighet her eller der, gjorde at de endte på gata, mens du endte opp med en fin familie og kontorjobb.
Elefanten
NRK lager mange bra program og konsepter, og et konsept jeg vil nevne i denne sammenheng, er en helt ny serie; Elefanten. En podkastserie laget av blant annet Kari Hesthamar, damen med den vidunderligste radiostemmen som finnes. I denne serien snakker de med mennesker som har båret endel av sin historie med seg videre i livet, uten å få delt den med noen av de som de gjerne skulle delt den med. En hemmelighet, et ubesvart spørsmål eller en uforløst takk.
Den første episoden handler om Grethe, som var på et mørkt og vondt sted i livet sitt, samtidig som hun var gravid, men som møtte en jordmor som hun selv mener reddet livet hennes. Helt uten å vite det selv. Tenk om vi alle hadde visst, eller tatt inn over oss, hvilken enorm betydning vi kan ha i hverandres liv? Om vi bare møter hverandre med respekt, nysgjerrighet og omsorg – om vi bare hører på hverandres historier?
Else – Kondolerer, Gratulerer og Om selvmord
Så var det selveste Else, da. Hun som tar seg selv så lite høytidelig at hun kan være naken på scenen foran et fullsatt Oslo Spektrum. Som lager tv-humor av drøyeste karakter og som byr på seg selv. Hun virker å være et av de varmeste, fineste og viktigste menneskene vi har her til lands for tiden, etter min mening. Elses historie er tøff. Hun mistet både sin mor og bror ved at de begge begikk selvmord. Selvmord må nok være et av de vondeste og vanskeligste samtaleemnene vi har nå, og kanskje et av de siste store tabuene. Noe som det snakkes veldig lite om, til tross for at det dør fire ganger så mange av selvmord hvert år, som det gjør i trafikken.
Så hva gjør Else? Hun lager show! På Nationalteateret! Først ‘Kondolerer’ og deretter ‘Gratulerer’, hvor hun forteller sin historie på en måte som gjør at man både gråter og hikster av latter gjennom forestillingen, og man tenker både en og to ganger gjennom showet; hvordan klarer hun dette? Hvordan kommer hun på et sånt sted i livet, at hun har energi og evne til å dele dette med så mange? Herregud, så utmattende det må være å spille det showet kveld etter kveld. Men oh lord, så glad jeg er for at Else gjør akkurat det, for jeg kan ikke tenke meg en bedre folkeundervisning, egentlig.
Jeg tror nemlig det nytter!
Det disse menneskene jeg nå har nevnt gjør, ved å fortelle sine små, tilsynelatende lite revolusjonerende eller sjokkerende historier, åpner opp samfunnet vårt. Viser at vi har alle vårt. Det du misunner hos naboen, kan være det naboen misunner hos deg. Vi har små og store utfordringer i livene våre, alle som en – det er det som kalles å leve. Else sier at hun tror vi må snakke mer om hvor jævlig livet er, for å ha evne til å tåle og leve det, og det tror jeg hun har rett i. Men jeg tror vi trenger å bli påminnet dette. Vi har så lett for å krisemaksimere våre egne utfordringer, mens hvis våre venner nevner sine egne problemer, finner vi så lett ‘de gode løsningene’. «Nei, ikke tenk på det, kjære venn, du får deg da raskt en ny jobb / ny kjæreste / ny hobby / nytt liv!» Mens vi selv, med våre utfordringer og problemer, vi ser ikke hvordan vi skal komme opp av sumpen. For det er jo så annerledes med oss. Vårt problem er liksom så unikt. Joda, andre har problemer de også, vi vet det, men det er liksom aldri helt på samme måte.
Men – om vi hører mer på hverandre, virkelig lytter, og tør høre hverandres historier, tror jeg vi oppdager at vi har alle vårt, vi er likere enn vi tror – og vi kan finne inspirasjon og mening hos selv den rareste lille historie fra mennesker vi ikke engang kjenner. Og da blir verden akkurat sånn passe liten at det føles overkommelig igjen.
Denne ukens episode av podkasten jeg lager med Heidi i Bergen, Sosialt sett, handler også om dette temaet. Klikk deg inn her om du vil høre; «Mer Else til folket»
❤︎
Vil du være sikker på at du får med deg mine nyeste innlegg, hvor enn sporadisk de kommer, anbefaler jeg at du følger facebooksiden til bloggen.
Følg meg gjerne også på instagram / snap: @ astridvu.