I dag er det en grå og gusten dag utenfor vinduene mine, i enorm kontrast til den vidunderlige dagen vi hadde i går. Med en stor og innholdsrik 17. mai-dag klar og ubrukt foran oss i morgen, er det lett å la dagen i dag fylles med stress og mas – og tro meg; jeg snakker av lang og stressfull erfaring.
Min utsikt akkurat nå – og det gjør så godt for kropp og sjel!
Må vi egentlig stresse nå?
Prosjektene er mange, kravene høye og forventningene store, men hvem bestemmer hvor høye kravene skal være, hvem definerer forventningene og hvilke prosjekter vi skal prioritere? Jeg tror det er noen helt andre enn de vi gjerne sier at 17. mai handler om, nemlig barna. Vi voksne definerer hva prosjektene skal være, hvilke forventninger og krav vi har til oss selv og det vi mener vi må levere. Men hva er det som egentlig er det viktigste for barna? Hvordan er det de vil ha det og hvilke ting er viktige for dem?
Det er sjeldent vanskelig å stresse seg opp. Jeg kunne tenkt på at jeg burde brukt denne tiden på å få unna noe på todo-listene til VU, legge frem klær til alle oss fem til i morgen, stryke det som strykes bør og få de nyinnkjøpte plantene mine i jorda – klart til 17. mai. Jeg kunne tenkt på at neglene burde blitt lakket nå, for det er så godt med alt som er gjort, og at jeg strengt tatt trenger å ta igjen dagens yoga- og meditasjonsøkt – som faktisk i dag ble utsatt fra morgentimene til ettermiddagstimene, for første gang på lenge! Jeg kunne tenkt på at jeg burde funnet frem flaggene til i morgen og at egentlig burde bakt en kake til i morgen. Kunne, burde, skulle.
Balanse er noe jeg jobber med hele tiden – men kanskje jeg har kommet et godt steg på veien nå?
Hvem stresser vi for?
Jeg kunne tenkt slikt, men jeg tar heller en slurk kaffe til og legger de tankene bort. For jeg må ikke tenke sånn og i dag velger jeg å ikke tenke sånn. 17. mai kommer i morgen uansett, og jeg vet at dagen blir bra. Jeg vet det! Småtrollene er nemlig det aller, aller viktigste i morgen, både mine egne og andres, og jeg vet med hver eneste fiber i kroppen at de ikke bryr seg om en skjorte er litt vel raskt strøket eller om plantene mine har kommet i jorden før eller eller 17. mai. Jeg vet at de ikke registrer støv i hjørnene i stua eller om kaken er kjøpt på butikken eller hjemmebakt. Jeg vet at de ikke bryr seg om gresset er frisert som det bør, eller om de selv er nyfrisert som de bør. Jeg vet at det de er aller mest opptatt av i morgen, er å være sammen med vennene sine. Det å kjøpe flust av is, pølser og popcorn, kjøpe lodd og være med på konkurranser, og ikke minst; se glade, smilende og fornøyde voksne og barn over alt – det er det småtroll over det ganske land er opptatt av i morgen. En dag for samhold, for feiring og for glede – så hvorfor stresser vi sånn?
Prioriter, deleger og nyt roen!
På forunderlig vis har jeg i dag en vidunderlig, deilig ro i kroppen. Ikke fordi jeg er i rute, har ting på stell og har alt gjort – langt i fra. Nei, jeg har en deilig ro i kroppen til tross for at jeg ikke er i nærheten av å ha gjort alt jeg vil ha gjort i dag. Jeg vet heller ikke helt hva denne deilige roen skyldes eller hvor den kommer fra, det kan kanskje henge sammen med at vi har hatt flere dager på rad med hjemmedager uten de aller største planene, men uansett; i dag er i hvert fall dagen da jeg tydeligvis ikke lar meg stresse av noe. Kan det være at jeg rett og slett har blitt voksen? At jeg har innsett at de strengeste kravene og forventningene stiller jeg ofte til meg selv, og at det viktigste for menneskene rundt meg, slettes ikke er at jeg når disse kravene og innfrir forventningene som jeg har satt til meg selv? Roen jeg kjenner i kroppen nå feires, og forsterkes, med en stor kopp kaffe og det å ta meg tid til å skrive dette blogginnlegget. Idet jeg var på vei til å tenke «Nei, nå må jeg komme igang – det er jo så mye jeg vil ha gjort!», fant jeg nemlig ut at en slik nydelig, rolig tilstand skal nytes, og ikke ødelegges av å tenke på alt jeg kunne, burde og skulle gjort ☆
Jeg velger å nyte kaffekoppen min, og enda en, selv om jeg ser at neglene helt klart burde vært lakket.
Smil – da er du som nydeligst!
Denne følelsen av ro anbefales på det varmeste, kjære venner – og jeg er sikker på at du kan få kjenne på denne følelsen akkurat nå du også! Nyt 16. mai med alle dens forberedelser, ved å redusere kravene, forventningene og prestasjonsnivået ditt, så vil 17. mai bli enda noen hakk bedre. Du vil da ikke gå gjennom 17. mai med skuldre som er stive, en kropp som er utslitt og et hode som er på autopilot. Det aller, aller viktigste for dine kjære er nemlig at du smiler og har det bra, for da vil de rundt deg ha det bra også!
Håper dere alle får en nydelig 17. mai, med eller uten en Pavlova som falt sammen, regn på tynne sommerkjoler, støv i krokene, en strømpebukse som er et nummer for liten og blomster som står i sine potter og dessverre ikke kom i jorden til 17. mai sånn som planlagt.
Come what 17th that May –
NYT 16. og 17. mai, alle sammen!
❤
Fotnote:
Vi skal feire 17. mai på skolen til Småtrollene i morgen, som vi gjør hvert år. I år er vi også med i arrangementskomitéen og har fått ansvaret for salg av popcorn, slush og is, så det blir helt klart en hektisk dag i morgen. Etter feiringen på skolen, skal vi til min kjære søster Marianne og svoger Tom på middag, sammen resten av den lille familieklanen vår, og det er det virkelig hevet over enhver tvil; mye av grunnen til min ro akkurat nå, skyldes det at min søster har laget tradisjon for å arrangere 17. mai-middag hjemme hos dem. Vi som da er så heldige å komme på besøk til dem, har ikke noe annet å tenke på enn hva vi skal ha på oss og at vi klarer å møte opp til avtalt tid. Virkelig helt nydelig er det, og jeg gleder meg glugg – som jeg alltid gjør når jeg skal til dem!
Jeg synes det er helt gull at vi er flere som deler på det å samle familie- og vennetroppene, sånn at vi alle kan bytte på å være arrangør og gjest. I mange år ville jeg gjerne arrangere alle middagene, alle festene og være den alle kom til, men såklart andre også har lyst til å være den som arrangerer noen ganger – og såklart det er deilig å være gjest også! Noen tar påskemiddagen, andre julemiddagen. Noen tar skalldyrsmiddagen, andre sommerfesten. Noen tar strandfesten, andre lager akefest på vinteren. Det er jo virkelig ikke sånn at en person eller en familie må stå for alle arrangementene, eller hva? Det å si ja takk til å ta imot hjelp, det å si ‘værsågod!’ og delegere, det å spørre om man skal hjelpe til, det er noe av det nyttigste jeg har lært meg i mitt voksne liv, tror jeg. Det å kunne nyte at man er gjest – det gjør at man også kan nyte enda mer det å være arrangør.
Fotnote 2:
Det er slettes ikke alle som gleder seg så mye som vi gjør til i morgen, og noen har kanskje aller mest lyst til å sove bort hele 17. mai. Det synes jeg vi alle skal ha stor respekt for, og vi burde alle se godt rundt oss for å se etter om det er noen som trenger at vi ser dem. Ser dem litt ekstra akkurat i morgen, men også gir dem nødvendig slack om det er nettopp det å sove bort nasjonaldagen som er det riktige for dem. Anita Krohn-Traaseth skriver veldig godt om det å sove bort 17. mai i sitt blogginnlegg på Tinteguri i dag, så sving innom hennes innlegg der.
Du kan gjerne følge facebooksiden til bloggen min, så får du med deg alle innleggene som kommer ut (og litt av hvert annet som jeg deler der). Følg meg gjerne også på instagram og snapchat (@astridvu)!