Plutselig var huset helt tomt.
Helt stille, ingen barn, ingen sommergjester og ingen Ekte Mann. Kun meg selv, kaffekoppen, kakebakingen og vinden som suser utenfor kjøkkenvinduet. Jeg har mange fine skriveplasser her i huset. Kontoret brukes nok mest, der er det fint og greit å få konsentrert seg og få ting unna i en feil. Jeg sitter en god del ved spisebordet vårt også, gjerne når mann og barn er hjemme og jeg vil være endel av leken, selv om jeg må jobbe.
Men en plass som helt klart har vært undervurdert frem til nå, er å sitte her jeg sitter nå; ved kjøkkenbenken. Med utsikt ut av to store vinduer, rett mot bærbuskene våre og kjøkkenhagen. Selv nå når vinden uler og regndråpene ikke har bestemt seg for om de skal være oppe i skyene eller komme ned til oss, så er det koselig å se ut. Jeg blir muligens ikke like effektiv her som jeg er på kontoret, men jeg ser for meg at jeg vil være mer kreativ her ved kjøkkenbenken.
Så jeg tror jeg skal sitte her innimellom. Når huset er tomt, når jeg kan velge musikken helt selv og når jeg ikke trenger å se på støv og rot, men kan sitte med ryggen til ‘hverdagen’ og drømme meg avgårde ut gjennom kjøkkenvinduene.
Det er fint å ha ulike steder for ulike oppgaver eller ulikt humør. Kjøkkenbenken skal helt klart prøves ut i større grad gjennom sommeren.
Og – om jeg blir for fristet, så tar jeg med meg kaffekoppen ut og setter meg midt mellom bærbuskene, på den blå benken, og suger inn bærduft og nyter stillheten enda litt til.