Jeg sitter godt oppi sofaen med beina trekt oppunder meg. Jeg har en kopp deilig kaffe og en liten bit av julebaksten fra i går ved siden av meg. Stearinlyset midt på bordet er tent, som det stort sett er på denne tiden av året. Godt det finnes kubbelys som har lang brennetid.
Jeg har gledet meg til desember utrolig lenge. Desember mens man går i permisjon, er noe helt annet enn desember mens man går i full jobb. Det er det jeg har planlagt å utnytte til det fulle. Jeg har gledet meg til koselige juleforberedelser, til klementiner, til å lage tradisjoner med barna og til å glede andre og dermed meg selv. Bake akkurat så mange slag julebakst jeg har lyst til. Lage noen hjemmelagede julegaver fordi jeg har tid, jeg har lyst, det er miljøvennlig og koselig. Og alt dette har vi gjort og mer skal vi gjøre i de to ukene som gjenstår.
Men så dukker det opp noen tankevekkere som vipper meg litt av denne koselig-juleforberedelser-pinnen. Det finnes de som ikke har det på samme måte som meg. Jeg tenker ikke da på de som er i full jobb, som stresser for å få rukket alt de vil og som ikke føler at jula blir så rolig og koselig som de skulle ønske. Og heller ikke på de som ikke er så glad i jula sånn generelt og som synes det hele er bare mas og tjas.
Jeg tenker på de som ikke har samme utgangspunkt som meg til å lage en koselig jul for andre. På de som har helt andre utfordringer foran seg, et helt annet fokus.
Min søster er i dag i begravelse til en som er like gammel som meg, en av hennes venninner fra skolen. Jeg har akkurat vist leiligheten vår til en tidligere nabo av meg, som mistet mannen sin helt nylig og nå ønsker hun å flytte tilbake til gamle trakter. Mannen hennes ble ikke 30 år engang. Jeg har gode venner som sliter med tøffe sykdommer, både psykiske og fysiske, og jeg har gode venner som har nære familiemedlemmer som er alvorlig syke.
Disse menneskene har antakelig ikke klementiner og julebakst helt fremst i hodet akkurat nå. De synes kanskje at jula faktisk blir en ekstra belastning, oppå alt det andre vonde og vanskelige, nettopp fordi det er og skal være så koselig og idyllisk og godt. Man tenker kanskje på alt man ikke fikk oppleve eller er redd for å ikke få se, og når alt det skumle har kommet så alt for nært, så er det vanskelig å dytte det vekk for å få inspirasjon til å lage hjemmelagde julekort.
Når jeg tenker på disse vidunderlige menneskene og deres familier og nære, så er redd jeg fremstår som litt overfladisk og arrogant. Arrogant med min koselighet og julebakst og idyll og julegleder. Jeg er redd de skal tro jeg dypper nesa deres i min deilig duftende julete og at jeg er med på å gjøre deres dager og deres utfordringer enda et lite hakk verre. Det håper jeg virkelig, virkelig ikke er tilfellet.
Jeg skjønner godt at julen kan være en vanskelig tid for mange mennesker. Har man en liten eller ingen familie, eller ikke har et naturlig samlingspunkt for julefeiring, så tror jeg man lett kan føle seg litt ekstra ensom i julen. Og det synes jeg er uendelig trist å tenke på.
Hvis jeg skulle ønske meg noe som helst i år, så må det være at de jeg kjenner som sliter litt ekstra i hverdagen av en eller annen grunn akkurat nå, finner noen små hull av lykke inniblant alt det vonde og vanskelige. Om det er noe julen handler om for min del, så er det akkurat det; At man gis anledning til å ta vare på hverandre. Stille opp, ta oss litt ektsra tid, gi en ekstra lang klem, dele en klementin, gi et glass hjemmelaget julebakst eller ta en tur på en kafe som ikke skriker ‘julekos’ hvis man har makset ut dosen med jul for i år. Gi der det trengs og der det er ønsket.
Jeg deler gladlig av mitt julen-er-så-koselig-overskudd, men jeg skal også klare å skrelle av meg og dempe julefokuset mitt, om det er det som trengs. Om det bare hadde gjort dagene enklere for noen andre…