• Astrid Valen-Utvik

Til ettertanke…

Ut fra bildene fra bursdagskalaset i forrige innlegg, kan det se ut som det bare var våre barn og bursdagbarnet & søsteren der, men det var altså en god del andre voksne og barn der også. Jeg vil ikke legge ut bilder av disse siden jeg ikke har fått spurt de om det er ok for de på forhånd, men det var som nevnt mange hyggelige mennesker i denne bursdagen.

En av disse var en veldig hyggelig amerikansk jente som Tanja har kjent siden Magnus var liten. Mor til tre hun også og vi fikk snakket litt sammen over en kaffekopp og et stykke sjørøverbåtkake. Vi snakket om bøker vi hadde lest og ikke lest, om barna, om jobben og hvordan kombinere jobb, familie og en god del annet. Så fortalte hun noe som jeg virkelig føler jeg måtte tenke litt over. Hun fortalte at hun og mannen hadde mistet to gode venner ganske nylig. To menn som begge hadde valgt å avslutte livene sine med to ukers mellomrom, to menn med kone og barn. Helt utrolig trist. Jeg skjøv straks tanken på at dette kunne skje meg til side og fikk gåsehud. Man kommer antakelig aldri helt til bunns i hvorfor noe slikt skjer, men når slikt først skjer, så får det en virkelig til å tenke.

Hvordan bruker jeg tiden min?

Er det virkelig viktig at jeg når høydaren karrieremessig akkurat nå mens barna er forholdsvis små? Må huset på Hellvik bli i tipp-topp stand, akkurat slik vi ønsker det, sånn helt med en gang? For hvis vi skal det, så trenger vi mer penger – og for å få mer penger, så må man enten jobbe mer eller stige i gradene. Er det helt nødvendig at ungene får gå på flere fritidsaktiviteter per uke? Vi har hatt hop-hop’en til Noah en gang i uken og det har vært helt fint. Men jeg har jo likevel hatt den gnagende følelsen; «Burde vi ikke latt Lukas begynne på noe? Kanskje ungene burde gått på sang & musikk? Fotball? Ishockey?» Og stakkars Linnea, mange av hennes ‘venninner’ går jo på både dans og svømming og musikk og jeg-vet-ikke-hva – mens hun ikke får være med på noe. Listen over ting vi burde og kunne og skulle ha gjort, kan bli fryktelig lang.

Denne lure amerikanske damen sa noe fint; Man må prioritere – gjør dette dagen din bedre, så gjør det. Gjør det ikke det, sånn helt ærlig, så prioriter det bort (fritt oversatt og omskrevet).

Enkelt sagt, men mye vanskeligere gjort. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg jobber med dette forholdsvis regelmessig for min egen del. Det er så lett å havne i den der ‘skal bare strekke meg litt lenger’-gryta og så pusher man seg selv lenger enn det som sunt er.

Derfor tror jeg det er viktig med slike oppvåkninger som vi fikk i dag, at vi bruker de til akkurat det – til å tenke over hva vi vil prioritere i livene våre, i dagene våre – og så gjøre akkurat dette. Hva er det som gir meg energi og hva er det som stjeler energi? Det tror jeg gir en god pekepinne på hvordan jeg skal prioritere tiden min fremover.

Og akkurat nå er jeg mett etter at Ekte Mannen og jeg endelig fikk laget oss Valentine-middagen vår. Sånn er det når man har tre barn og prioriterer aking med barna i stedet for kjærlighetsmiddag – da blir det utsatt, men det er helt greit. Det var veldig godt, glasset med rødvin som vi hadde til var veldig godt og stearinlysene vi tente ga akkurat den riktige stemningen. Vi koste oss med måltidet, selv om stabelen med rene klær lå ved siden av oss i sofaen og skrek etter oppmerksomhet. Klesbrettingen ble ikke prioritert i kveld og nå skal den jaggu prioriteres vekk igjen; Nå er det på tide å lese mer i «Utvalgte emner i katastrofefysikk» …og jeg har jaggu litt mer rødvin igjen i glasset.

Ta vare på hverandre folkens og ta godt vare på deg selv! Spør og grav hvis det ser ut til at noen av deres kjære sliter eller rett og slett er litt slitne og vis at dere bryr dere. Og tør å si ifra hvis du rett og slett ikke orker i dag, eller «ja takk, jeg tar gjerne imot litt hjelp». Det skal ofte ikke mer til…

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.