Jeg har aldri vært den jenta som tilhørte en egen gjeng av venner.
For all del – jeg hadde mange venner, men i stedet for at disse vennen var spesielt homogene, så var de gjerne det helt motsatte. Jeg hadde venn fra gjengen som tupperte håret, sminket seg og var poppis blant guttne. Jeg hadde gode venner blant jentene som var gode på fotballaget, som var tøffe i kantene og som mente stort sett det motsatte av det de poppisjentene mente. Jeg hadde også en god del guttevenner, noen fra korpset, noen fra nabolaget …og slik fortsetter det.
Faktisk fortsetter det slik enda.
Mine venner er en her og tre der og er ikke en faste gjeng som har hengt sammen i tykt og tynt og som har gjort det siden barnsben av. Og akkurat sånn liker jeg det. Jeg liker å bli tilført nye impulser, jeg liker å lære nye ting, jeg liker vite noe om det meste. Kanskje det er derfor? Eller kanskje jeg bare liker eller har behov for å bli likt av alle.
Uansett så har altså dette fortsatt inn i mitt voksne liv, noe som medfører at når vi inviterer folk til fest, juleverksted, popcornkveld eller hva det måtte være, så er det gjerne en litt spesiell blanding av folk som kommer. Det ultimate bevis på dette, var da Ekte Mannen og undertegnede skulle gifte seg i juli 2007. Da gjestelisten ble laget bød det på en del utfordringer. Om jeg inviterer han, så burde jeg kanskje også ta med henne – vi henger jo en del sammen, men…? Vi fikk faktisk noen råd i denne forbindelsen, for folk var bekymret for om stemningen skulle bli god nok om folk var for forskjellige eller om de manglet folk fra gjengen sin. Heldigvis stemte ikke det, stemningen ble upåklagelig, enda vi valgte å invitere noen herfra og noen derfra.
Dette er noe jeg har tenkt på med ujevne mellomrom opp igjennom. Hvorfor har det blitt som det har blitt? Da jeg var yngre var det naturligvis det beste av det beste å ha en fast gjeng å henge med. Du visste alltid hvor du skulle sitte i kantina, du visste hvor rammene var og hva som var tillat. Og de menneskene som hadde sin gjeng, de så tryggere ut enn oss andre. Vi som var litt med den og litt med dem. Men nå er jeg ikke like sikker. Kanskje det ble påført disse gjengene begrensninger som det ble vanskelig for enkeltindividene å bryte ut av etter hvert? Eller kanskje det var akkurat så trygt og godt som jeg forestilte meg. Ikke vet jeg.
Det jeg vet er at uansett yrkesvalg og karriere, uansett bakgrunn og utdannelse, uansett geografisk opprinnelse, uansett populær på ungdomskolen eller ikke – så er treffene med Girl-Geek-Dinner Oslo-jentene spesielt hyggelige! Vi har alle en fellesnevner i form av at vi har definert oss selv som girl-geek, men selv den definisjonen har vi oppdaget at er langt fra uniform. Med andre ord er noen av oss geeks fordi vi liker nye mobiltelefoner mens andre av oss er geeks fordi de er hard core javaprogrammerere. I utgangspunktet burde vi vært særs skeptiske til å delta på våre månedlige foredrag og sosiale sammenkomster. Tenk om vi ikke passer inn? Ikke finner noen som oss selv?
Den bekymringen trenger vi rett og slett ikke ha – disse treffene er definitivt for oss alle. Om du er nerd eller geek, har en lysende karriere foran deg, en strålende karriere bak deg eller om du er midt i studietiden – dette arrangementet er for alle oss jenter som kan stå for at vi er opptatt av teknikk, teknologi, IT og / eller duppeditter i en eller annen form!
Jeg synes det er utrolig fascinerende at det er så hyggelig på hver eneste #GGDO kveld, til tross for (eller nettopp på grunn av) at vi alle er så forskjellige!
Kanskje jeg nå har fått min egen type gjeng?
Epilog: Dette innlegget er basert på og inspirert av tanker og drodlerier som oppstod etter nok et særs hyggelig #ggdo-treff jeg var på torsdag denne uken. Jeg tenkte: «Hvorfor er mange så redd for å invitere en haug med forskjellige mennesker på fest, når hvert slikt treff, med så forskjellig gruppe som vi er, blir spesielt hyggelig hver eneste gang?» Altså, inviter flere folk på fest, folkens!