• Astrid Valen-Utvik

The Mystery of Life

…eller i alle fall; Mysteriet av hvordan kroppen fungerer. Jeg må si at tre graviditeter, tre fødsler (ok, ett keisersnitt) og tre babiser som vokser fortere enn man klarer å få med seg, har gjort at jeg har blitt veldig fasinert av hvordan kroppen vår er laget for dette. Mange små «trivialiteter» blir plutselig veldig selvforklarende i den ovennevnte sammenheng. Noen eksempler:

  1. Som fjortiss skjønte jeg ikke hvorfor jenter måtte gå igjennom sin «periode» hver måned, når det bare var enkelte måneder laaangt frem i tid man skulle ha brukt for at de derre eggene løsnet. Men jeg skjønner jo dette nå, man skal rett og slett være glad (okay, tilfreds holder) med at dette skjer hver måned, for det er et tegn på at systemet i kroppen fungerer.

  2. Som gravid fikk jeg plutselig fullstendig dilla på å drikke melk. Måtte ha mange glass om dagen. Selvforklarende; Kroppen min trengte kalsium. (Jeg har nok litt mer problem med å forklare de som bare ha grus. Eller aske. Men det er sikkert en god grunn.)

  3. Både under graviditetene og med nyfødte babyer, lager kroppen en haug med hormoner. Jeg kunne begynne å gråte ved å se sultne barn på tv, lese om en morder som savner moren sin når han er i fengsel eller bare fordi jeg ikke fikk sagt natta til gutta før de la seg. (Faktisk også fordi McDreamy og Meredith Grey krangler på Grey’s Anatomy, men det er mer pinlig å nevne, så det får bare stå i en parantes. Egentlig så er det veldig mange flere eksmpeler på nivå med dette, men …det blir bare for patetisk). I alle fall; Dette med hormonene mener jeg også er ganske selvforklarende. Man er laget og utstyrt med disse hormonene, sånn at man skal bli fullstendig forelsket i disse små babyene som kommer ut, og sånn at man skal beskytte de for alt det er verdt.

Hvordan disse tingene henger sammen, synes jeg rett og slett er ganske fasinerende. Men, jeg har en ting jeg lurer på. Kan noen forklare dette, så blir jeg veldig, veldig glad – for jeg er jo selvfølgelig sikker på at det er grunn. En god grunn også, sikkert. Men jeg bare skjønner det ikke; Hvorfor er det sånn at når de små babyene våre er ca 4 måneder, så må mamma’n miste utrooolig mye av håret sitt? Rett og slett røyte som, som …noe som røyter mye. Jeg finner ingen logikk i at babyer opptil 4 mnd trenger en mamma med masse fint hår, mens babyer over 4 mnd trenger mammaer med bare litt hår. Jeg lurer også på om det er en sammenheng med at dette skjer akkurat i den alderen der babyene putter alt de finner i munnen. Som konsekvens av disse to tingene, må jeg til stadighet fiske lumske hybelkaniner sydd av mammas hår ut av fingrene på Linnea. Er det noe logikk i akkurat det? Skal universet trene meg på hurtighet ift å oppdage farer min datter står ovenfor?

Jeg bare lurer..

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.