…at når Linnea har et skrikeraid og ikke får til å sovne, så føler jeg meg som verdens verste mor som ikke forstår mitt eget barns signaler, men i det sekundet hun sovner, tar jeg meg selv i å tenke «Herregud, så lett det egentlig er å ha spebarn! Dette går jo som en lek!»
…at hver gang jeg gir Linnea mat, så er det noen hormoner i kroppen min som gjør at øyelokkene mine tvinges igjen og jeg blir trøtt som en strømpe. Uavhengig av om jeg ammer henne eller gir flaske.
…at etter å hatt noen skriketimer med Linnea, så setter skrikingen hennes seg fast i hjernen min og jeg «hører» henne mange ganger lenge etter at hun har sovnet. Kalles det fantom-skriking?
…at babyer liker å humpes i søvn. Selv vår sorry excuse for en dørterskel (vi har livsløpsleilighet) gir godkjent humping i vogna til Linnea.
…at når jeg selv endelig kan legge meg nedpå, så er det slettes ikke det jeg gjør likevel. Blogging, besøk, rydding, kaffe – alt prioriteres høyere enn søvninnhenting.
…at små babyer allerede vet hvordan man smelter mammahjerter – et lite smil og all skriking er glemt. De kan ikke snakke, spise annet enn flytende føde eller bevege seg i vesentlig grad – men å flørte, det kan de. Utviklingen av de viktigste kunnskapene prioriteres tydeligvis.
…at når gutta kommer energiske hjem fra barnehagen og lager masse lyd og baluba, så tenker jeg «OJ, dette er vår form for ekstrem sport – vi har laget en til av disse som skal legge til 50% mer lyd og baluba rundt oss etterhvert». Men så setter Noah seg ned ved Linnea, hun snur seg og ser på han – og han sier: «Så så, jenta mi, det gåj gjeit, det gåj bja. Vil du se på meg sykle? Tjenger du en nuss i panna kanskje?» …og da tenker jeg ikke «OJ» lenger, men bare «åååå»…
…at vi om kun kort tid ikke kommer til å skikkelig huske disse ukene med Linnea. Egentlig litt trist, men det er vel laget sånn for å sørge for reproduksjon. Til den som kan fikse denslags: Jeg vil gjerne huske denne tiden, for jeg skal ikke ha flere barn, promise! Uansett hvor mye skriking du får meg til å glemme…