Av og til spør noen meg om jeg har fått utdelt flere timer i døgnet enn andre folk. Noen spør om jeg aldri har behov for å lande og lade, eller hvorfor det virker som jeg ikke trenger å prioritere vekk noe som helst. Hvordan får du tid til alt, er en gjennomgående greie folk spør meg om. Jeg svarer med et litt usikkert fnis, at jeg slettes ikke har flere timer i døgnet enn andre. At joda, jeg prioriterer vekk ting jeg også.
Deretter tar jeg meg i å lure på hva slags inntrykk folk egentlig har av meg, hva er det jeg gjør for å gi folk dette inntrykket, og er dette noe jeg burde ta inn over meg eller endre på? Hvorfor fremstår jeg som den med ekstra timer i døgnet, når jeg selv føler det er så utrolig mye jeg ikke får gjort?
Slikt blir det tankedrodling av, og jeg må jeg advare dere; dette blir langt og ganske navlebeskuende.
La meg bruke denne uken som et eksempel. Akkurat denne uken er rett og slett en god uke å bruke som eksempel, for den inneholder det meste av de tingene jeg gjerne vil drodle litt rundt. Uken har vært av det særs hektiske slaget. Det har vært møter i fleng, og det har vært opplæringsdager og planleggingsmøter, fotballtreninger og sosiale aktiviteter, regnskapstall og opprydning i vintertøy. Uken har inneholdt dårlig samvittighet, smil, regn, glede, frustrasjon og takknemlighet. Den har inneholdt spørsmål om hva vi egentlig driver med i dette firmaet vårt, ja, annet enn å spise fancy lunsjer og drikke fin vin, altså – og det er det nok mange som lurer på, tenker jeg. Og uken har også innholdt flust av viktige oppgaver, fine folk og seriøse planer jeg burde brukt mye mer tid på enn jeg har klart å gjennomføre. En helt vanlig uke, altså.
La det være hevet over enhver tvil med en gang; jeg liker at livet er hektisk og jeg får energi av det. Jeg elsker å ha mange baller luften, ta imot og kaste opp, sjonglere ballene rundt, legge hver ball trygt på plass i listeform, sortere listene og delegere ballene videre til flinke folk. Det er utrolig givende! Og uansett hvor hektisk en jobbuke er, liker jeg å fylle opp med fine folk på privaten også. Egne Småtroll og EkteMannen krever og får sin naturlige 1. prioritet, men jeg har samtidig behov for påfyll fra venner og kjente fra andre hold også. Timene fylles raskt opp, døgnet går fort over i det neste, og jeg er like blid. Om ikke blidere, til og med, og jeg forstår at det er klart at det kan være irriterende. Men, om folk bare hadde visst hvor enkle triks jeg bruker, er jeg sikker på at flere hadde vært mindre stresset og mer glade. Og så hadde jeg kanskje virket mindre irriterende også, som en liten bonus?
Mitt tips til deg som ønsker et hektisk og fullt liv, uten at det oppleves som stressende, er å være en blanding av hundevalp og gullfisk. Det rådet har du kanskje ikke fått før? Jeg antar jeg blir berømt for denne metoden, så legg deg på minnet at du leste det her først 😉
Som en klok dame sa på et inspirasjonsseminar jeg var på denne uken; «Man kan ha det hektisk uten å stresse.» Her ligger nemlig mye av trikset for min del; det å være til stede fullt og helt der jeg er. Når jeg er der. Høres enkelt ut, men det er ikke like enkelt alltid. Når jeg jobber så jobber jeg, fullstendig oppslukt i og dedikert til den kunden jeg jobber med og for. Jeg tenker på alle oppgavene jeg skal gjøre for denne kunden, alle prosjektene som jeg holder styr på, alle mulighetene jeg ser, alt som både kan, bør og må gjøres. Deretter lurer jeg på hvordan jeg kan sørge for at jeg får dedikert nok timer til akkurat denne kunden, slik at vi får gjort alt vi skal og vil. Noen få kvarter senere kan jeg hente prinsesse Småtroll i barnehagen, og når hun lurer på om vi kan gå gjennom skogen hjem, sier jeg et rungende ja til det. Da ser vi ikke på klokka eller tar opp mobilen for annet enn å lagre et minne som et bilde på kamerarullen. Da tenker jeg ikke på alle de ventende oppgavene jeg skal gjøre for kundene mine senere på kvelden eller på at jeg ikke har fått lest gjennom alle dokumentene i forkant av FAU-møtet på skolen. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som får gå på tur i eventyrskogen med min egen, lille prinsesse, og jeg får lyst til å være enda mer sammen med Småtrollene mine. Så tar jeg meg i å lure på hvordan jeg kan få dedikert enda flere timer til akkurat det.
Hva som er viktig og engasjerende flytter seg med omgivelsene mine.
Til dere som ikke øyeblikkelig skjønner hva jeg mener med å være en blanding av hundevalp og gullfisk; jeg kan være grei og forklare det hele litt nærmere. Jeg er en person som er veldig lett å engasjere, glede og få entusiastisk, akkurat slik hundevalper gjerne er. Hundevalper synes enhver som gidder leke med dem, er verdens beste og mest interessant person. Hundevalper vil alltid være med på tur, de er gode lyttere der de ligger på fanget ditt og de vil alltid være med på leken. Den som gir hunden mat, går noen lufteturer og klør den bak øret, får ubetinget kjærlighet, full oppmerksomhet og en livslang venn tilbake. Sånn er det med meg også, kanskje sett bort fra det der med å klø bak øret, da.
På samme tid er jeg som en gullfisk. Gullfisker er kjent for at hukommelsen varer i cirka 3 sekunder, og omtrent sånn er det med meg også. Jeg er fullt engasjert i møtet jeg er i der og da, men jeg bærer ikke med meg forrige møtes oppgaver og utfordringer, inn i det neste. Er jeg i skogen eller på sykkeltur med Småtrollene, har jeg glemt den lange oppgavelisten som ligger hjemme og venter på meg hjemme, så om vi møter noen på vår vei som inviterer inn på kaffe, takker jeg gjerne ja til det. Hundre prosent til stede der og da, og når vi ikke lenger er akkurat der og da, ja, da er jeg over i en ny situasjon – og vips, fokuset ER over på noe nytt og det forrige er glemt.
Dette høres fint og flott ut, ikke sant? Muligens også litt rart? Det er faktisk fint og flott, og fungerer helt fantastisk. Helt til det kollapser, men det er greit det også.
For det er klart systemet må få kollapse innimellom! Når man fokuserer fullt og helt i det meste man gjør, og har gullfiskhjerne mellom hver ting, er man rett og slett avhengig av å notere ned og få ting inn i system med en gang etter hver aktivitet. Og selv med system, prioriteringer, delegering og orden, blir det av og til kollaps. Når jeg løper fra det ene møtet til det neste, svinser innom Småtroll og EkteMann og er fullt engasjert i lekser og middag, tilbake til et nytt møte eller en annen aktivitet som får fullt fokus, og så til slutt havner i et veldig hyggelig sosialt lag med like fullt fokus – da blir det rett og slett ikke alltid tid til å få notert viktige ting ned i sine systemer og sin struktur. Da blir det ikke alltid tid til å bearbeide hodet og opplevelsene ved å skrive om det i bloggen. Da blir det ikke alltid tid til å lande, lade om og justere fokus. Når jeg ikke får notert, oppdatert og bearbeidet over lengre tid, da er kollapsen nært forestående.
Slike kollapser er organisert av min hjerne og kropp i samarbeid, og jeg antar de gjør det for å gi meg en skikkelig restart av systemet. De setter på bremsene og tvinger meg til å omprioritere tiden min. Dette kollapset er nok ikke noe som folk flest oppdager, så veldig alvorlig kan det ikke sies å være. Men det er like fullt veldig nødvendig for meg med en slik kollaps, og mine aller nærmeste merker det helt klart på meg. Det aller første tegnet er at jeg blir veldig stille. Stillheten er et tegn på at hjernen går på høygir og jeg sorterer oppgaver, folk og prioriteringer inn i et mentalt excelark. Jeg argumenterer for og imot med meg selv, og jeg har dårlig samvittighet på den ene siden og trøster meg selv på den andre. I denne fasen bør EkteMannen bare la meg tenke i fred, og definitivt ikke kommentere at jeg er merkelig stille. Om han gjør det, kan han nemlig trigge det neste stadiet i denne kollapsen; skyldbonanza!
Denne skyldbonanzaen inkluderer alt jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg burde ha lært bort mer, sagt nei mer, sagt ja mer, prioritert hardere, fått til mer, gjort mindre, tjent mer, spist mindre, siktet høyere, hjulpet flere, trent mer… På dette stadiet renner hodet over og det overskytende ryr ufiltrert ut gjennom munnen. EkteMannen havner da fort i en vanskelig, og ganske farlig, rolle som ufrivillig meddebattant. Om EkteMannen argumenterer, forsvarer eller justerer, blir alt som han sier naturligvis helt feil – og brått ender han opp med noe av skylden også. Småtrollene, som jeg for kort tid siden la planer for å få enda mer herlig mammatid med, kastes i seng i en feiende fart, ettersom det er forholdvis utmattende å ha denne skylddiskusjonen med meg selv og lunten for Småtrollbråk blir svært kort.
Ettersom jeg innledningsvis brukte denne uken som eksempel, kan jeg fortsette med å fortelle at torsdag kveld var kvelden for kollaps denne gangen. Torsdag var dagen da jeg hadde vært på et fantastisk inspirasjonsseminar, fyllt av det ene mer inspirerende foredraget etter det andre. Når jeg deretter kom hjem fra denne fine dagen, var jeg så inspirert og full av nye planer, ønsker og muligheter inne i hodet mitt – at det rett og slett tippet over. EkteMannen ble utvalgt lytter og fikk høre om mitt indre ønske om å egentlig skulle bli lærer, tenk så meningsfyllt det ville vært – og hva om jeg har en fantastisk lærer i magen som verden nå blir frarøvet? Tenk om jeg ikke blir en fantastisk, morsom, klok, viktig og sunn gammel dame når jeg blir stor, er det toget gått for meg nå? For ikke å snakke om; burde ikke jeg egentlig siktet høyere, vært tydeligere, satset mer, tøffet meg mer og turt å være rarere – er jeg rett og slett utrolig feig? På dette nivået i kollapsen, er jeg ikke spesielt god å diskutere med. Jeg krever min lytter og jeg etterspør saklige tilbakemeldinger, men om kommentarene fra EkteMannen er av typen «…men har ikke du fått til endel da? Du er da ganske klok og fantastisk allerede? Og er du ikke litt lærer når du holder kurs da?», blir dette møtt av intet annet enn slakt. Han forstår naturligvis ingenting.
Når man føler seg frustrert og misforstått, er det få veier ut av en slik situasjon, og jeg gjorde som nødvendig var; jeg trampet hardt ned trappen med en ny notatblokk og fin penn i hendene, og så gikk og la meg. Mye tidligere enn normalt er. Så da lå jeg der i sengen da, og skrev ned oppgaver og tanker så det sprutet. Notatboken fikk vite om alt som stakkars meg måtte ha oversikt og kontroll over, og punktene kom som perler på en snor, fint dandert under forklarende overskrifter. Så sovnet jeg, mens jeg fortsatt var temmelig sint på meg selv, EkteMannen, familien, verden, kundene, vennene og de flinke foredragsholderne fra inspirasjonsseminaret.
Morgenen etter våknet jeg opp med mange punkter på en lang liste i boken ved siden av meg, og når jeg kom meg foran macen, var det første jeg leste en mail fra en kunde som sa at hun gledet seg til heldagsmøtet vi skulle ha denne fredagen. Vips knips og det var det! Det å tømme hodet ned i en notatblokk, se alt tankegrums svart på hvitt, og det å våkne til en mail fra en kunde som gledet seg til møtet med oss, det var altså det som skulle til denne gangen. Kollapsens ende var et faktum, og finere fredag skal man jammen lete lenge etter.
Så, for å forklare i punktform hvordan man kan gi folk inntrykk av at man har ekstra timer i døgnet og virke stort sett irriterende positiv og blid, drister jeg meg frempå med noen oppsummerende tips til slutt;
Ikke stress, vær en hundevalp! Vær der du er fullt og helt, og når du er ferdig med å være der du er nå, kan du være på det neste stedet, men absolutt ikke før. I mine øyne er det nemlig all denne tenkingen på hva som kommer rundt neste hjørne, som gjør oss stresset.
Dyrk din indre gullfisk! Vær så engasjert i det du gjør akkurat nå, at du ikke kan huske å ha vært like engasjert i noe som helst tidligere. Det kan være et kundemøte, sykketur med Småtroll eller å synke ned i sofaen med en god bok – fullt og helt engasjert, uten tanke for hva du gjorde i sted eller hva du skal gjøre etterpå. Bare husk å noter oppgaver og tanker ned etter hver aktivitet, om noe skal huskes til senere.
Noter fra deg stresset ditt i en fin notatbok! Det er virkelig en fordel å se alle oppgavene svart på hvitt foran seg. Da kommer noen prioriteringer rekende på en fjøl. Noe kanskje må soves litt på, men utfordringene og mulighetene blir raskt litt tydeligere når man ser de slik i listeform.
Tillat deg en kollaps i ny og ne! Se på det som kroppens reboot, og husk bare at du går og legger deg når du blir ufin i argumentasjonen eller stillheten din. Det er virkelig noe i det at «tomorrow is yet another day», og det meste blir bedre om man bare får sovet ting av seg.
Aldri undervurder gleden ved kjøpt lykke! Fredag handlet vi inn peoner, boblevann, godt bakverk, nye magasiner og litt annet, og slikt kan gi en akutt lykkefølelse som varer langt inn i helgen og enda litt til. Det å se og lukte på peonene, gir meg umiddelbar glede og akutt lykkefølelse – så enklere tips kan jeg vel ikke gi!
Og du, tenk «Hva er egentlig det verste som kan skje?» når du er som mest frustrert – det gjør jeg, og det funker bare bedre og bedre. For hva er egentlig det verste som kan skje? Ja vel, så gjør du en blunder på jobb, du prioriterer feil, du glemmer en sak eller du viser deg fra en ikke hundre prosent fullkommen side. Det er menneskelig å feile, og ingen du møter på din vei, kan med rette hevde at de aldri har gjort en feil i sitt liv. Det vil i så fall være blank løgn, det tør jeg påstå! Det fine er at dette spørsmålet fungerer på de aller fleste områdene i livet. Hva er det verste som kan skje om du ikke får bakt den kaken til sommeravslutningen, og heller kjøper en pose boller? Hva er det verste som kan skje om du ikke får samlet familie og venner til det hyggelige laget du hadde lyst til? Jeg tipper de har forståelse og fortsetter å være glad i deg likevel. Hva er det verste som kan skje om Småtrollene enda ikke har fått størrelser som passer til den norske, regnfulle sommeren, og fortsatt tråkker rundt i litt for varme og litt for slitte cherox? Hva er det verste som kan skje om du ikke tar husvasken denne helgen, men heller koser deg i sofaen med dine kjære?
Dette er et alltid tilstedeværende spørsmål i mitt hode, og for all del; dette er noe jeg må jobbe med og gjøre meg selv mer og mer bevisst på også. Når det stormer som verst, så blir jeg ekstremt selvopptatt og klarer ikke å tenke «Hva er det verste som kan skje?» akkurat der og da. Men jeg øver meg! Akkurat nå prøver jeg å fortelle meg selv at det antakelig ikke er noe grusomt som kommer til å skje, selv om jeg ikke har begynt å så i kjøkkenhagen min enda. Jeg forsøker å fortelle hodet mitt at det aldri er for sent, selv om jeg ikke har begynt vårens luking i bed enda. Og selv om jeg har falt fullstendig av 100 dagers-treningsprosjektet inspirert av fineste FruFly, forsøker jeg å tenke hun antakelig ikke synes jeg er stor feiging likevel! Det viktigte er kanskje å komme igang på nytt med treningen, for min egen del, og så får jeg heller kanskje gå litt mindre høyt ut denne gangen da. Det er vel ikke det verste som kunne skjedd? Og så tenker jeg på at denne helgen skulle blitt brukt til jobbing både for VU og i hagen, men selv om det har blitt avslapping, sosiale lag og blogging i stedet, så er vel ikke det det verste som kunne skjedd? I morgen begynner en ny uke, og jeg føler meg klar!
Jeg ønsker dere alle en
strålende, hektisk og stressfri uke!
♥
Til slutt må jeg bare si; tusen takk for tålmodigheten, kjære blogglesere!
Jeg ser av besøkstallene at en god del av dere kommer på stadige besøk til denne bloggen,
bare for å bli møtt av flere uker gamle blogginnlegg. Heldigvis klikker dere rundt litt og finner forhåpentligvis noe ‘gammel moro’ å lese, men like fullt; takk for at dere ikke glemmer meg mellom mine alt for sjeldne innlegg.
Jeg virkelig savner å oppdatere bloggen min hyppigere, jeg savner å skrive for meg selv og kun meg selv
– og jeg savner dialogen med de fine leserne mine. Så får vi håpe at min intensjon om mer regelmessig pauser til egenskriving nå endelig blir gjennomfør. Den som titter innom får se… 😉