Jeg føler jeg har vokst, jeg må si det – spesielt når jeg tenker tilbake på personen jeg var for 5 år siden, 10 år siden, 15 år siden. For eksempel husker jeg hvordan jeg var for 7-8 år siden, da arbeidsdager fra 8-23 var normalen og jeg følte jobben var Det Eneste Store (ja, i tillegg til Kjæresten selvfølgelig). Jeg følte behov for å vise min kunnskap ovenfor de som kunne mer enn meg, jeg var lærevillig og ønsket en brattest mulig erfaringskurve. Karriere skulle gjøres og det måtte gjøres nå!
Så, på grunn av noen tilfeldigheter, tok jeg en liten pause fra KarriereStigen, bare noen måneder – men det var nok til at jeg begynte å puste med magen igjen. Jeg klarte å se meg selv utenfra på en litt annen måte og jeg skjønte at både familie og venner var blitt noe forsømt i årene som hadde gått. Heldigvis var de aller fleste der fortsatt.
I denne pausen var det som om kroppen min satt alle kluter til, for å gi meg ytterligere lengre pause – jeg ble gravid. Og det forandret selvfølgelig alt, livet ble aldri det samme igjen – hvor enn klisjefyllt det høres ut, men for meg var det en sannhet uten modifikasjoner. Jeg har full forståelse for at det ikke er slik for alle og jeg mener absolutt ikke at barn er selve løsningen til Et Høyere Liv, men for meg så har det vært slik at det å få barn, det har gitt meg et nytt og riktigere syn på livet. Mitt liv i alle fall.
Et barn ble til to, som ble til tre og innimellom der har jeg engasjert meg i jobb og karriere, men aldri som jeg gjorde før disse barna var født. Ikke for det, jeg er definitivt engasjert og jeg tror mine kollegaer vil si at jeg er arbeidsvillig, interessert og lærevillig. Men likevel; Ikke av det ekstreme slaget, ikke slik jeg var som nyutdannet uten familie og barn.
For bare noen år siden stod jeg på og argumenterte kraftig for at damer ikke skulle jobbe redusert. Mye av årsaken til at det er flest kvinner som er minstepensjonister, er fordi de har prioritert barn og familie og har jobbet deltid i lang tid. Jeg argumenterte mot lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, lik lønn for likt arbeid var, og er, et minimum. Jeg irriterte meg fillete over mannsdominerte yrker og miljø, over folk som sa at jeg ikke representerte nok pondus, at jeg ikke var senior nok, at jeg ikke hadde erfaring nok og at jeg ikke var mann nok. Jeg ville motbevise og jeg var villig til å gjøre alt. Ofre alt. Jeg kunne ikke være en svak kvinne som ble pløyd til side av disse mannfolka. Skulle jeg bevise, måtte jeg være like god som mannfolka – om ikke bedre.
Men nå har det endret seg. Ikke endret seg ift det at menn oftest får muligheten, at menn automatisk har større pondus enn kvinner eller at menn ofte har høyere lønn enn kvinner. Det er dessverre forholdsvis uendret. Det som har endret seg, er meg. Jeg har en mye større trygghet på meg selv. Jeg vet at hjernen min fortsatt er som en svamp, at jeg lærer fort og at jeg absolutt har forutsetning for å bli god på mange ting. Og jeg vet at dette nødvendigvis ikke må skje akkurat nå. Jeg må ikke bli best akkurat i dag. Om jeg ikke finner DrømmeJobben fra august, så kan jeg jobbe med noe annet en periode – noe som garantert gir meg en eller annen nyttig erfaring. Om jeg må ta IkkeAkkuratDrømmeJobben for at familien min skal få nok penger inn på kontoen hver måned, slik at vi får betalt Verdens Beste Bank for å få bo i BoligDrømmen vår, så er det ok. Det er viktig for meg at barna vokser opp i dette nabolaget, i denne tryggheten med mange familiemedlemmer rundt seg, så derfor kan jeg ofre DrømmeJobben en stund for at dette skal skje.
Det jeg trodde som tyveåring, at jeg måtte bevise, overbevise og være best – akkurat nå!, har jeg nå slått fra meg. Disse nye tyveåringene kan legge inn 15 timersdager og gjøre som jeg gjorde, for jeg vet at de timene jeg faktisk er på jobb, de 8-9 timene hver dag, de timene er jeg hypereffektiv. Er det noe man lærer som småbarnsmor, så er det å være effektiv. Å planlegge har jeg god erfaring med. Ha mange baller i luften og lande de en etter en. Prioritere mellom hasteoppgaver, kynisk velge det som haster mest. For ikke å snakke om mine people-skills. Prøv å få en trassig 3-åring til å gjøre som du vil, mot sin egen vilje, så får du testet ut ganske mange gode ledelsesteknikker.
Så, der jeg før tenkte i baner av ‘stakkars husmødre, som bare går hjemme med barna hele dagen’, så tenker jeg nå mer at jeg koser meg hjemme sammen med barna våre. Jeg føler meg heldig som har denne muligheten akkurat nå, at jeg kan hjelpe barna inn i nytt nabolag i disse fine vår- og sommermånedene. Så kan jeg heller jakte på jobb, karriere og andre utviklingsmuligheter enn innenfor bollebaking, hagestell, hobbyverksted og oppussing senere, forhåpentligvis fra august.
Det eneste som irriterer meg med dette, er at selv om dette føles veldig riktig, veldig naturlig og veldig godt for meg og oss akkurat nå – så bidrar jeg nå til å øke denne skjeve fordelingen mellom menn og kvinner i arbeidslivet som jeg er så veldig imot.
Kanskje jeg må få en ekstremt krevende jobb, som betaler både min og Ekte Mannens inntekt totalt, sånn at Ekte Mannen kan være hjemmeværende husfar til barna har blitt større? Da først har vel vår familie bidratt med sitt ift å rette opp dette skjeve kjønnsmønsteret.
Hadde det bare ikke vært for at jeg slettes ikke kan tenke meg å jobbe 15-timers dager og gå glipp av barnas oppvekst akkurat disse årene, så tror jeg det hadde vært den mest trassige og obsternasige løsningen jeg kunne kommet på.