Nå er det vel strengt tatt på høy tid med en liten oppdatering fra denne fronten. Grunnen til at jeg har vært slapp på blogg i det siste, er rett og slett fordi Glenn og gutta har ferie. Det er rett og slett ganske hektisk her i heimen med alle fem hjemme, ingen tvil om det. Men veldig koselig da, selvfølgelig. Helt til vi ble bittelitt syke. Det vil si – Noah ble veldig spysyk en natt (og husket ingenting av det dagen etterpå – unger er jaggu rare), og så klarte jeg å arve litt av hans sykdom – med en god, gammeldags magasjau. Yes people, information overload, men sånn er det. Og det skal jeg bare si dere; En ting er å være syk …og en heeelt annen ting er å være syk med tre barn, og det ene forholdsvis livsavhengig av puppen din. Stakkars guttene mine… Han største (altså Glenn) jobber så svetten siler med unger og middager og vasking og leking og masing og og og… De to minste guttene mine leker som best de kan, og krangler kanskje bare bittelitt mer enn mor orker. Og hun lille snuppa da, jeg klarer jo å få litt dårlig samvittighet for henne også. Selvfølgelig! Jaja, alt blir sikkert plutselig mye bedre, og da kan vi virkelig nyte disse feriedagene sammen.
Etter min information overload, skal jeg kompensere med å legge ut et bilde fra tiden før jeg fikk min artige magesyke. Bildet er tatt av Sara, på hennes siste besøk hos oss. Linnea er veldig morsom om dagen, og vil skravle med alt og alle, men særlig med sin mor selvfølgelig 😉 Vi knurrer og kurrer og atsjoer og ler. Faktisk så kan Linnea le, men bare med 1 stk latter. Altså, hun sier HE! og ikke hehehe, som oss normale gjør. Vi får jobbe med hennes repetitive ferdigheter.
Ellers gleder vi oss veldig til å dra ut og besøke gjengen på Nesodden, så vi får sett hva de har gjort med tomta og hvor langt de har kommet i klargjøringen av vårt store byggeprosjekt. Det er spennende og neste uvirkelig at det faktisk er fremgang nå, så det skal bli godt å få kommet ut dit og sett det med egne øyne. Bildet viser plassen hvor den nåværende garasjen skal flyttes til, med heisekran, sånn at det blir plass til påbygget. Til venstre på bildet ser dere så vidt vårt fantastiske pæretre, og til høyre i bildet er et av flere epletrær. Det skal bli så godt å få ungene ut dit, litt mer plass å tumle på!
Nei, nå tror jeg at jeg skal kaste meg over den siste boken jeg har igjen av Cecelia Ahern, så får vi se om det gjør at man glemmer sykdom og fandens oldemor (som mamma ville sagt). Take me to your world, Cecelia! 🙂