Denne uken har vært preget av store omveltninger. Store tanker, store vurderinger, store avgjørelser, store humørskiftninger, store tårer, store smil og store forandringer. Det er mange mennesker å ta hensyn til, mange som har en mening og mange som har har gode råd. Det er tre små barn og en Ekte Mann involvert. Det gjelder avgjørelser for noen av de viktigste områdene i livet; Inntektservervelse, faglige utfordringer, bolig, sikkerhet, familie og fremtiden.
Av og til blir jeg så ivrig og engasjert at jeg glemmer å puste med magen. Blir så sint, såret og lei meg at jeg glemmer at vi alle ønsker det samme – for hverandre. Glemmer å tenke på at det alltid ordner seg for snille piker. Glemmer at jeg alltid lander på beina og at det alltid løser seg. Glemmer at bak en permittering skjuler det seg en ny, spennende jobbutfordring. Glemmer at jeg har mange gode venner og bekjente som holder ører og øyne åpne for meg – og som har troen på meg, selv når jeg ikke har det selv.
Jeg glemmer at veien til målene ligger rett foran meg, om jeg bare husker å ta det skritt for skritt. Jeg kommer i mål, jeg må bare finne ut hvor jeg skal trå først – se hvilken sti jeg skal følge videre.
Mulighetene er så mange, alt ligger åpent.
Skritt for skritt.