top of page
  • Forfatterens bildeAstrid Valen-Utvik

Skatt fra barndommen

I dag har en ekte, norsk kulturskatt kommet til rette. Det ble antatt at denne skatten ble kastet på bålet en gang for et tiår eller to siden og sorgen over å ha mistet noe så verdifullt er allerede bearbeidet for de involverte. Når den nå har gjenoppstått fra hinsiden er undertegnede ekstremt glad, forventningfull og takknemlig. Hva denne oppdagelsen skal bety for mitt videre liv, mine nære og kjæres liv og ikke minst; for mine fienders liv, det er ikke godt å si. Jeg er uansett overbevist om at de aller fleste i Norges land og rike vil merke effekten av dette funnet. formidabelt stort er det.


Jeg snakker selvfølgelig om funnet av mine skoleårbøker fra perioden 1987/88 til 1992/93.

Gleden jeg kjenner på etter å ha funnet igjen denne store skatten, kan ikke beskrives med ord. Dette kan brukes som ‘vitamininnsprøytning’ mot det aller meste. Det er bare å bla og lese noen sider i disse bøkene, så vet jeg at selv om jeg er grå, gammel og satt nå, så var jeg faktisk utrolig kul, morsom, tøff og grei før. Det står det nemlig der – og det er vel ingen som ikke tror på det skrevne ord?

Er det noen som har lyst til å være med på en trip down memory lane? Eller, kanskje det er noen som har behov for en liten oppfriskning ift hva vi drømte om den gang, hva vi fokuserte på og vite med sikkerhet hvordan livene våre virkelig var? Følg meg, vær velkommen!

Resten av innlegget blir bilder (kan klikkes på, for å få med alle detaljene) med kommentar:


Man la ikke mye mellom dengang da. Opplisting av hvem jeg skulle bo på rom med på leirskolen og definering av hvem som var kul. Heldigvis anså jeg meg selv som kul. Jeg ser også at jeg var særdeles forelsket i Christian Spidsberg og det husker jeg, faktisk. Jeg husker bare ikke hvem han er…


For de som tror at Nesodden er et avsidesliggende, harry sted å bo – vennligst les dette over og bruk det i deres argumentasjon neste gang. Når en 12-åring eller deromkring kan skrive slikt, så ja – det blir det ikke mer harry enn som så.


At mine barn om kun 6 års tid, skal ha humor om ting som på det øverste bildet her – vitser med veldig seksuelle undertoner, det klarer jeg virkelig ikke å se for meg. At de derimot i en alder av 12-13 år synes det er stas å lime inn kule Donald & co-klistremerker i skoledagboken sin, det er mer noe ‘a mor liker…


Aaah, dette får frem gode minner om sunn, frisk ungdom. Sportsungdom med andre ord. Spilte fotball i mine yngste år, før basketballen tok meg. Det er klart, det var nok aller først fordi alle de andre jentene i klassen gjorde det, men jeg trivdes med sporten og med lagvenninne, så jeg spilte en god del år. Jeg husker når klinten ble skilt fra hveten og en god venninne uttalte; «Nå slutter jeg på fotball, jeg får jo så mye muskler i leggene av det og hvilke jenter vil vel ha tjukke legger?» Hun er faktisk en av de fra dette bildet over her jeg har mest kontakt med fortsatt, så jeg var ikke spesielt dømmende synes jeg.


Bildet trenger vel ikke kommenteres i vesentlig grad. Alle gromsakene er representert her: Poco Loco og diverse andre go’biter. Nyt!


Overraskende nok, så var det flerfoldige sider i disse skoledagbøkene mine som omhandlet mine forelskelser. Siden over er dedikert til Thor, som jeg og utallige av mine venninner var dypt og inderlig forelsket i. I tur og orden og noen ganger samtidig. Forunderlig nok. Et sted i boken har jeg skrevet: «Jeg er forelsket i Thor, selv om han er sammen med Marianne. Marianne virker grei og søt og snill, så han har i det minste god sak.» Rett nedenfor står det: «Marianne slo opp med Thor 1. oktober! :)» Greit å ha det skriftlig.


Flere helter fra svunne tider. Hvor mange av disse er fortsatt ‘hot’ og hvor mange er i glemmeboken? Jeg ser Rob Lowe, Bruce Willis, Mark Harmon, Tom Cruise og Patrick Swazy (RIP) og det som slår meg aller først er: Er ikke disse gutta en god del eldre enn meg?


Godt å se jeg hadde orden på finansene selv i så ung alder. Eller vent, egentlig ikke; Jeg ser at Vibeke Labrå skylder meg 15 kroner og Espen Edvardsen skylder meg 4 kroner!!! Mon tro hva det er i dag, med kredittkortrente….? Sikkert minst 20 kroner! Med den lusne 10eren jeg skylder Cathrine Dale, så tenker jeg vi kan si jeg gikk even steven i tenårene.


Og om økonomien skulle gå virkelig i dass, ja – så har jeg faktisk sikret meg en liten beholding cash trygt forvart i skoledagboken min. Tenk at min mor mener jeg ikke er flink med min personlige øknomi… Tenker jeg har bevist det nå en gang for alle.


Dette er vel et tegn på at jeg var målbevist, siden jeg førte sirlig oversikt over mine karakterer og tilbakemeldinger. Eller at jeg var et skolelys som var superstolt over det jeg fikk tilbake. Sannheten tror jeg er sånn litt av begge deler, samt det kanskje viktigste; At jeg elsket slike oversikter, lister, kolonner, innfyllinger og dets like – og gjør det fortsatt!


Skoledagbøkene mine er fulle av hilsner fra klassevenninner og noen få klassekompiser. De aller fleste går over samme tema; Du er kul og grei, jeg er forelsket i den og den, jeg hater skolen, jeg elsker ditt og datt osv. Men innimellom finner man noen ekstraordinære gullkorn. Fra noen som er noen år eldre (6 år eldre), som har mer livserfaring og som definitivt ikke er redd for å dele av denne erfaringen. Jeg vil benytte anledningen til å gjengi teksten fra min kjære fetter Ole på bildet over:

«Kjære Astrid! At jeg fikk den siste siden i boken din, ser jeg på som en fornærmelse. Jeg er den av vennene dine du tenker på til sist. Hulk! Hulk! På en annen side gjør det at jeg får muligheten til å slutte din bok med noen vise ord. De kommer jeg ikke til å skrive her, for det har jeg ikke plass til. Se neste side. Hvis du Astrid hadde brukt like mye tid på basketball og skolen som du har brukt på denne boken, ville du hatt doktorgrad i dag og spilt på Harlem Globetrotters i morgen. På en annen side; Hvis tante Nanny hadde hatt … så kanskje hun hadde vært onkel. Hjertlig kisses onkel Ole J.J.»


Kanskje gullkort à la dette er best likevel? Det enkle er ofte det beste. Legg særlig merke til kolonnen til venstre hvor jeg skal liste opp mine plussider og minussider. Kødding drev vi visst en god del med på denne tiden.


Sweet… Sukk… Mann med barn. Mann med dame. Mann og dame i solnedgang. O’drøm.



En god epoke i mitt fjortisliv, var da vi hver sommer fikk besøk av minst ett fotballag fra Bergen, nærmere bestemt Åsane. Lang historie kort; Født der, fikk en vennefamilie, en sønn der, begynte spille fotball, tok med hele laget sitt på camp på Nesodden før Norway Cup. Oh heldige meg som ble kjent med så mange kjekke gutter. Kjent med eller også kalt groupie. Men, som dere ser av bilde under; Det funket! Flere skriblerier fra venninner som syntes uttrykte sine dype misunnelse eller noe der omkring. Jeg regner med at Anne-Louise synes det er greit at jeg publiserer hennes tekst og at hun tilgir meg. Hun er jo glad i meg, så det går nok greit (det står skrevet, da er det sant).


Yeay – min aller første konsertanmeldse. La oss håpe at mine skriblerier har steget litt siden denne tiden. Jeg er ikke helt sikker.

—-

Så, hva tenker dere folkens? Fant dere noe som ga dere en mimringstur eller har jeg hatt en sær og rar oppvekst? Og bare så det er sagt; Jeg kunne vært mye, mye ‘slemmere’ her altså. Jeg har spart Cathrine Østensvig Dale, Heidi Bunæs, Siv Angelsen, Ann Kristin Gulbrandsen og mange, mange flere for potensielt flaue øyeblikk. Snill som jeg er. Men; Nå er altså bøkene funnet, jeg kan slå opp i de lett som en plett – så om du vil finne tilbake til noen detaljer fra vår tapte barndom, så er det bare å komme på besøk.

Dette forventer jeg skal gi meg timevis med gjensynsglede og moro. Har dere spart på deres skoledagbøker?

1 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page