• Astrid Valen-Utvik

Perfekt?

Jeg har fått endel kommentarer på at det virker som jeg skildrer mitt Perfekte Liv på denne bloggen. Jeg skrev noe om det tidligere, men likevel får jeg innimellom kommentarer på at basert på ting jeg skriver på denne bloggen, så føler folk seg mindre perfekte i sine liv. Jeg kan ikke tenke meg noe som er mer trist enn akkurat det. Jeg vil jo absolutt ikke at mine nære og kjære skal føle seg dårligere pga noe av det jeg skriver. Det er jo rett og slett helt det motsatt av det jeg ønsker – jeg vil at folk skal bli glade, føle seg så perfekte og fine som de er, og at de koser seg i de minuttene det tar å lese mine innlegg. 

Betyr det at jeg bare må skrive om alt vi gjør feil her hos oss? Alle mine negative tanker, tabber og ting som ikke går min vei? Jeg leser rundt om kring i bloggverden om folk som sier at de blir mer inspirert til å skrive om ting ikke er helt topp på lykkeskalaen, at de mister inspirasjonen hvis ting går greit med de. Jeg kjenner meg absolutt igjen i det, men jeg merker jeg blir litt irritert også. Er det Janteloven som trer i kraft her? Man skal ikke tro at man er bedre og har det bedre enn andre — med andre ord, ikke skriv om at du har det bra, for det kan jo hende noen tror du selv tror du har det bedre enn andre. Er vi mennesker virkelig så smålige? 

Altså, det er ikke noe problem for meg å skrive om ting som ikke er helt på topp. Jeg kan skrive om mitt Banana Bread-prosjekt i går, som gikk helt i vasken. Eller det vil si, det gikk i søpla, ingen av mine kjære likte visst bananbrød (kake), og ikke jeg selv engang – så noe galt må jeg ha gjort med oppskriften. Jeg kan skrive om et fjell av klær som trengs vaskes, brettes og legges vekk, for så å vite at hele prosessen må gjentas i morgen. Jeg kan fortelle om et gulv som det er så mye sand på at jeg kan lage en fin, liten sandkasse til Linnea av det. Jeg kan skrive om at vi er ganske nervøse ift salg og kjøp av bolig innenfor de nærmeste månedene, med den skumle finanskrisen luskende rundt et hvert bolighjørne. Jeg kan skrive om at vi er to voksne som tjener alt for lite totalt, så vi burde helt klart vært mye mer karrierefokuserte og kjørt karriereløpet. Jeg kan skrive om venner jeg savner eller venner jeg har dårlig samvittighet ovenfor fordi jeg ikke får sett de nok. Jeg kan skrive om at vi helt sikkert burde spist sunnere, trent mer (eller i det hele tatt), kost oss mindre, vasket mer og tenkt mindre negative og triste tanker. Og jeg føler jo faktisk at jeg skriver om disse tingene, i alle fall skriver jeg om det av og til. 

Men; Jeg synes det blir stusselig om man ikke skal kunne skrive om at man har det fint også. At ting går bra, at man er optimistisk for fremtiden, at man elsker barna sine, Ekte Mannen sin og er takknemlig for alle de gode vennene sine. At man er fornøyd med seg selv, selv om man måtte kaste bananbrødet i søpla. 

Så herved er dere advart, folkens! Jeg har mine dager hvor jeg føler meg blue, jeg som alle andre, og de dagene skal jeg fortelle om det her. Men jeg kommer også til å skrive om de små gledene jeg finner i hverdagen – jeg er nemlig så naiv og lettlurt at jeg rett og slett tror at mine små gleder kan smitte litt over på dere, sånn at jeg kan bidra til at dere har en god dag dere også. Og da blir ett av mine ønsker med denne bloggen oppfylt. Som jeg skrev mer om i denne tidligere posten; Vi må bli flinkere til å innse hvor flinke vi selv er til alt mulig, og ikke bare tro at det er så mye bedre og mer perfekt i alle andre familier. 

Jeg har tenkt litt på dette med hva mitt ønske med bloggen er, hvilket behov ønsker jeg å dekke ute i den enorme bloggverden. Skriver jeg bare om ungene, legger ut bilder fra ting vi gjør med de – så tror jeg nok at det kun er familie og de aller nærmeste som finner det en smule interessant. Så er det andre innlegg som er mer generelle, som flere kan kjenne seg igjen i, og det er ofte disse innleggene mine som får flest kommentarer. Så kanskje jeg burde ha vært mer spisset med bloggen min, valgt enten bare familiedagbok eller en helt generell blogg, som har relevans for flere og som derfor kan gi mere cred i bloggverden. Men; Jeg har endt opp med at jeg vil ha med litt av begge deler. Fordi det er det som er meg – ja takk, begge deler. Jeg vil ikke velge mellom det ene eller det andre, jeg vil kunne skrive om mine meninger og tanker, men samtidig også kunne legge ut bilder og skissere hva vi gjør i familielivet vårt – som en slags dagbok til barna våre. Så får vi heller håpe at folk leser det de vil lese og hopper over det som er kjedelig. 

Vi er enda ikke i gang med november, det fortsatt en stund til desember – men jeg har allerede begynt å glede meg til jul. I juleforberedelsestider er jeg særdeles fornøyd. Da kjøper jeg gaver, baker kaker, tenner lys og prøver å gi mine små deilige tradisjoner som kan bli Den Perfekte Jula for de i årevis fremover. Så bare vær forberedt; Det kan komme mye sukkersøtt fra denne kanten i tiden fremover. 

Håper dere følger med likevel… 🙂 

PS: Jeg føler jeg maser fælt på dere som leser bloggen min uten å etterlate dere ‘spor’. Men jeg gjør det igjen; Jeg vil så veldig, veldig gjerne ha en liten kommentar fra dere! Ikke det at dere må skrive noe fantastisk, eller skrive at jeg skriver fantastisk, men bare skriv at dere har lest det jeg har skrevet, og om dere syntes det var morsomt, trist, kjedelig, ok eller noe annet. Jeg har merket at å få sånn feedback på det jeg skriver, gir meg en enorm tilfredstillelse og det gjør at jeg får inspirasjon til å skrive mer, bedre språk og innhold og generelt gjøre folk mer fornøyd. Feedback er gøy!!! 

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle