Er du en av de få som har en magisk penn? Er du en god skribent? Eller er du blant alle dem som er helt sikre på at det å uttrykke seg skriftlig ikke ligger for dem?
For det å være god til å skrive, det handler vel om mer enn å kunne skrive fine mailer til venner og kjente eller å kunne utforme godt skrevne tilbud til potensielle nye kunder? Det «å skrive godt» handler vel om å kunne uttrykke seg skriftlig på en kreativ og nytenkende måte, en måte som ikke alle andre også klarer – og at den type skriving man skriver når man «skriver godt», ikke handler om praktisk skriving, men om skriving av de virkelig gode historiene?
Hvem blant oss er det som virkelig kan skrive? Er det slik at noen er født med en evne til å skrive godt, at dette er et talent som ligger latent, eller kan det være noe man kan lære seg, bli gradvis bedre og bedre på?
Har du sett skrivelyset?
Når jeg snakker med folk, enten det er med egne venner og bekjente, folk jeg møter på foredrag eller kurs, eller det er ansatte hos våre kunder, får jeg ofte høre kommentarer som: «Skriving er ikke noe for meg», «Jeg er ikke så flink til å uttrykke meg skriftlig, det får andre ta seg av» eller «Jeg har aldri skrevet noe før, så der er jeg nok ikke kreativ nok».
Hva baserer vi egentlig disse uttalelsene våre på? Hvem har definert hva som skal til for å klassifiseres som en som kan skrive godt? Før var de «skrev godt» oftest journalister, forfattere og poeter, men er det nå sånn at disse definisjonene etterhvert er i ferd med å viskes ut?
Jeg var alltid veldig glad i norskfaget på skolen. Men når det er sagt; jeg var veldig glad i matte, økonomi, markedsføring, gym og språkfagene også. Jeg var det man kalte skoleflink, og var stort sett glad i de aller fleste fagene vi hadde på skolen, norsk var altså intet unntak. Det betydde derimot ikke at jeg følte meg spesielt flink i norsk. Jeg var flink til å tillegne meg kunnskap, og jeg gjorde lekser, skrev norskstiler og fikk gode karakterer. Men, gjennom størsteparten av mitt liv, det vil si hele studietiden min og langt inn i mine første jobber, oppfattet jeg meg selv aldri som en av dem som virkelig kan skrive.
Et slags vendepunkt kom da jeg begynte å skrive på denne bloggen for snart ti år siden. Jeg fikk etterhvert kommentarer fra leserene, hvor noen påpekte at de syntes jeg hadde en god penn, at jeg skrev godt. Jeg fniste like godt hver gang noen skrev noe slikt, for disse folkene tok naturligvis fullstendig feil. Jeg var rett og slett fullstendig uenig med dem og var sikker på at de skrev det kun for å være greie – eller fordi de hadde dårlig sammenlikningsgrunnlag.
Det å skrive godt har for meg alltid vært ensbetydende med det å være kreativ. Skriver man godt, bruker man finesser, besitter kunnskap som en slags overlegenhet og man er aller helst en smule eksentrisk. I mitt hodet innebar det å skrive godt, at man kunne finne på gode historier og bruke det norske språket på en spesiell, sær eller kreativ måte, slik at karakterene det skrives om oppleves levende og virkelighetsnære. At alle som leser historien føler at disse menneskene eksisterer, eller i det minste kunne eksistert, i den virkelige verden. Jeg har aldri definert meg selv som en kreativ person. For meg har det alltid vært enten eller; enten er du en kreativ person, som da også er litt rar, absolutt ikke opptatt av å være lik alle andre og som får ideer «ned fra himmelen» som ingen andre kunne tenkt på. Ellers er du sånn som jeg er. Jeg er, og har alltid vært, en person som er glad i struktur, tydelige rammer, godt grep om realitetene og to streker under alle svar, slik at det ikke kan såes noen som helst tvil om at svaret er 100% rett.
Et av de beste stedene å skrive på; ombord på lange turer med NSB med så-som-så nettilgang!
Det at jeg aldri har sett på meg selv som en god skribent, betyr ikke at jeg ikke har vært opptatt av det norske språk. Jeg har alltid vært opptatt av å skrive riktig (jeg unnskylder på forhånd alle skrivefeil i denne teksten). Ikke bare at teksten skal være gramatisk korrekt, se ryddig ut med gode avsnitt, alltid ha stor forbokstav i begynnelsen av en setning, eller at komma og punktum skal være på de korrekte stedene. Jeg har også vært opptatt av at det som skrives henger på greip. At leseren kan lese gjennom teksten og oppleve at de følger en rød tråd. At ingen setninger blir hengende i løse luften, uten mål og mening – og at ingenting skjer som ikke har et tydelig og logisk hendelsesforløp i historien. For meg har disse tingene bekreftet min egen oppfatning av at jeg ikke er kreativ, men at jeg liker struktur og orden – også i språket og i skrevne tekster.
Så, da jeg begynte å få kommentarer på hvordan jeg skrev mine blogginnlegg, at jeg hadde en god penn, tenkte jeg at de som ga disse tilbakemeldingene antakelig mistolket min evne til å skrive rett på, for det å skrive godt. Mine blogginnlegg var ikke spesielt kreative, jeg formulerte meg ikke spissfindig eller finurlig, men jeg skrev enkelt, man kunne følge en rød tråd og ting hang på greip.
Men er det å skrive godt?
Når jeg formulerte mine første tilbud til potensielle kunder hos de første arbeidsgiverene jeg hadde, var disse tilbudene skrevet med en selgende, korrekt og tydelig tekst. Når jeg skriver mailer til venner, kjente eller forretningsforbindelser, bruker jeg stor forbokstav i begynnelsen av hver setning, jeg setter ikke syv utropstegn etter setningene mine og jeg gir mottakeren rom til å trekke pusten med noen avsnitt innimellom. Er dette bevis for at jeg skriver godt?
Jeg tror faktisk det. Helt ubeskjedent og uten tanke på hva Jante måtte mene, har jeg etterhvert kommet til en ny konklusjon om måten jeg skriver på. Nei, jeg skriver fortsatt ikke spesielt kreativt, spissfindig eller overraskende, så akkurat det har ikke forandret seg. Men ja, jeg har etterhvert begynt å tro på kommentarene om at jeg har en god penn. Det har tatt meg noen år, men nå er jeg altså der.
En god stemning i omgivelsene rundt, er viktig for å komme i rett skrivemodus for min del.
Og tenk, bare tenk, om flere av oss kunne revurdert de mange oppfatningene vi har av oss selv! Tenk om flere kunne skrevet og vist frem det de har skrevet, slik at de kunne få kommentarer på måten de skriver på, slik som jeg fikk. Hadde det ikke vært for kommentarene jeg har fått gjennom årene på min blogg, er det slettes ikke sikkert jeg hadde startet et selskap hvor jeg skriver på vegne av våre kunder eller lærer opp kunder til å skrive selv. For at jeg skulle leve av å lære andre å uttrykke seg skriftlig, det hadde fremstått for meg som en fullstendig utopi for bare noen år tilbake.
Tenk så mange muligheter som ligger der ute, om vi bare redefinerer hvordan vi ser på oss selv. Det er så lett å tro på andres, eller kanskje aller helst våre egne, forestillinger om alt vi kan eller ikke kan. Og det er da så utrolig mange muligheter og spennende overraskelser vi går glipp av! Jeg har sett mange oppleve en ny vår ved å utfordre seg selv, teste ut sine egne oppfatninger, sine egne holdninger og grenser, og det er lite jeg finner mer motiverende enn å følge med på slike folk!
«Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert» sa Pippi – og det finnes nok kun et mindretall i blant oss som er like tøffe som henne. Men om vi forsøker, om vi setter noen av disse forhåndsinnstilte definisjonene vi har av oss selv på prøve, istedet for at vi spiller den samme platen om oss selv om igjen og om igjen og om igjen; tror ikke også du at det kunne ført til noen helt nye muligheter?
Hvilken definisjon har du på deg selv,
som du kunne tenke deg å teste om virkelig stemmer?