Når folk sier ‘Det er bare å henge i stroppen!’ så lurer jeg av og til på hvilken stropp de snakker om.
Ja, uttrykket forteller meg at det gjelder å stå på, at med innsats så går nok det aller meste til slutt. Men når man opplever å ha flere stropper det burde henges i, så er det ikke alltid like lett å få muligheten til å henge i hver enkelt av de akkurat lenge nok og akkurat hardt nok, til at det virkelig monner.
Av og til henger jeg veldig hardt i én stropp, nesten så den ryker. Nesten så stroppen ryker på midten sånn at jeg ikke har en lang stropp å henge i, jeg har ikke lenger én stropp med ett fokus og ett mål. Nei, jeg får to kortere stropper, amputert og uhåndterbare. To stropper som ikke lenger betyr det samme som den hele.
Og når jeg da henger litt vel mye i én stropp, så henger de andre stroppene mine der helt alene. Dingler i luften. Blir tatt av en bris her og et vindkast der, uten å ha et lodd som holder de fokusert og på vei i riktig retning. Et lodd som meg. Med overhenging i en stropp blir det underhenging i de andre stroppene.
Så hvordan prioriterer man hvilken stropp man skal henge i?
Måler man det i kroner og øre? Hvilken stropp gir meg best avkastning på kontoen – som naturligvis videre kan måles i og forsvares med at samme eventuelle avkastning kan investeres i stroppforbedring på en eller flere av de andre stroppene. Eller måler man det i tid brukt i forhold til anseelse oppnådd? At om jeg henger en hel uke i en stropp, så vil andre stropphengere i samme bransje, samme stroppgren, se opp til meg og synes at jeg er flink? Flink til å henge i en stropp av samme type som deres egen?
Det er akkurat det. Om alt fokus handler om å henge i én stropp, en stropp av ett spesielt kaliber, innenfor en spesiell sjanger – så betyr det at min avkastning og min anseelse i alle de andre stroppene jeg har hengende, dinglende – den vil stupe. Da vil jeg gå fra å være den som kan presterer bra på et forholdsvis høyt antall stropper, bli den som slipper stropp etter stropp etter stropp. Og plutselig – plutselig vil alle se anderledes på meg.
Jeg kommer til å bli hun som er stroppeløs. Hun som ikke har en stropp å henge i. Kanskje det er en fin situasjon? En situasjon hvor ingen ber meg henge i stroppen, for det er ikke forventet av meg å henge i noen stropp. Kanskje det er den beste måten å gå gjennom livet?
Selvfølgelig er det ikke det! I hvert fall ikke for meg.
Jeg liker å ha mange stropper å henge i! I vant stil kaster jeg meg fra stropp til stropp med en god blanding av eleganse, ydmykhet og pågåendehet. Som en kvinnelig Tarzan slenger jeg meg fra stropp til stropp, fra liane til liane. Eller Jane om du vil. Me Jane, you Tarzan. Jeg henger akkurat lenge og hardt nok i den stroppen som er mest prekær for øyeblikket. Og akkurat idet jeg kan, idet øyeblikket er helt perfekt – så svinger jeg meg videre til neste stropp. Og henger der. Lenge nok. Hardt nok.
Jeg forsøker hele tiden å velge riktig stropp.
Den stroppen som enten fører til at en kunde blir fornøyd. Den som gjør at et av min barn føler et øyeblikk akutt nærhet og godhet sammen med meg. Den som fører til at mine venner tar kontakt med meg for å finne på noe sosialt, fordi det faktisk er en god sjanse for at jeg vil takke ja til noe slikt. Den stroppen som gjør at huset føles som et hjem og ikke en svinesti. Den som fører til at firmaet mitt har alt på stell og kan møte intern editing og auditing og andre etater. Den stroppen som gjør at min hardtarbeidende, stroppesjonglerende Ekte Mann føler seg verdtsatt og elsket. Eller kanskje, om jeg virkelig føler for å leve farlig, så kaster jeg meg lengst bort. Til den stroppen som har vært lengst utelatt, lengst neglisjert. Den stroppen som fører til at hagen trives, til at eplene blir høstet og bærene sanket.
Jeg vet at med litt skriblerier, litt tanker ut av hodet, så henger stroppene seg i riktig rekkefølge. Stroppene hjelper meg å sortere, hjelper meg å velge. Og heldigvis har jeg mange stropper å velge i. Jeg er ekstremt takknemlig for det. Jeg må bare få hengt nok i stroppene til at det virkelig monner.