• Astrid Valen-Utvik

Om komplimenter og andre vanskeligheter

Det finnes mange ting jeg ikke er spesielt god på.

Heldigvis, vil jeg faktisk si. Det må må være stusselig om man har et liv hvor man føler man behersker absolutt alt, ikke er redd for noe, aldri får sommerfugler i magen, aldri grugleder seg til ting og ikke trenger å utvikle seg, lære noe nytt, flytte grensene sine eller bli bedre innenfor noen områder her i livet. Det er vel ingen som har det sånn? Jeg er evig overbevist om at vi alle har vårt, våre egne områder som vi ikke føler oss spesielt gode eller trygge på. Kjenner du noen som er fornøyd med absolutt den hele og fulle seg selv?

Jeg har blogget tidligere om det at vi alle har vårt, les gjerne det innlegget her.



En av de tingene jeg ikke er spesielt god på, er å si nei eller velge vekk ting jeg liker, har lyst til eller føler at jeg bør gjøre. Jeg forsøkte å si litt om dette i de forrige to blogginnleggene mine. Om at jeg aller helst vil være supermamma med strålende business som går så det suser, mens jeg også får tid til å pleie viktige vennskap, fin familie og ha en blomstrende hage. Samtidig vil jeg være treningsnarkoman og ha tid til overs for refleksjon i stille stunder. Utfordringen kommer ettersom jeg liker å prestere, føle mestring og rett og slett; jeg liker å være god innenfor det jeg synes er gøy. Jeg liker å være et overskuddsmenneske. Jeg liker å kunne dele av det jeg kan. Men det jeg ikke liker, og det jeg slettes ikke er god på, det er å ikke være god. Jeg er dårlig på å godta at 80% kan være godt nok. At til og med 50% kan være godt nok til tider. Jeg blir rett og slett stresset og mindre hyggelig ovenfor mine omgivelser, om jeg ikke føler meg ovenpå, ajour og har god oversikt, altså når føler meg god. Helst innenfor alle av livets områder. Samtidig.

Jeg er heller ikke spesielt god på å holde på sunne og gode trenings- og matvaner over veldig lang tid. Noen måneder her og kanskje et år der, det kan nok gå – men så blir livet så hektisk og sosialt og hyggelig, at prioriteringen og fokuset forandrer seg. Igjen. Brått er fokuset over på å lage det ekstra hyggelig for folk jeg er glad i, og brått må jeg prioritere jobb, familie og venner, eller må prioritere å sitte inne og se på det skumle og triste høstværet. Mens jeg prioriterer anderledes enn jeg burde, skammer jeg meg litt for at jeg ikke er flinkere til å være sta og standhaftig, prioriterer hardt og konsekvent, og fokusere på meg selv og egentid. Og mens jeg skammer meg over dette, funderer jeg på om jeg bare skal erkjenne at min rolle her i livet er ment å være en ung bestemor hvis oppgave her i livet er å sørge for at alle har det bra, spiser nok, trives og leker godt sammen? Hvordan hadde livet vært om jeg rett og slett var glad for å være som jeg er, ettersom jeg ikke vart som jeg sku? Jeg er ikke spesielt god på å akseptere og være fornøyd med livets realiteter og jeg er rett og slett alt for dårlig på å være sta ovenfor meg selv, selv om det er til mitt eget beste.

En annen ting jeg også er alt for dårlig til, det er å være kritisk. Jeg er en generelt glad og fornøyd person, som stort sett har et positivt syn på det aller meste i livet. Likevel; jeg har et seriøst problem med det at jeg hele tiden føler meg enig med siste taler i debatten. Det er ikke fordi jeg ikke liker en god debatt eller en frisk diskusjon, for det gjør jeg, men jeg har et stort problem med å melde meg på med saftige argumenter i en debatt, om jeg ikke er så godt som skråsikker på at jeg har rett. Jeg er med andre ord alt for lite god på å takle at jeg blir tatt med buksa nede. Om det er resultat av et voldsomt behov for kontroll, om det skyldes min usikkerhet eller min alt for store respekt for flinke folk og deres meninger, det vet jeg ikke. Men – jeg er definitivt typen som kan nikke og være enig i én persons logikk, for i neste øyeblikk synes at opponenten sier veldig mye fornuftig. Jeg er rett og slett alt for lite god på å være tøff og bastant, og jeg er alt for god på å være rund i kantene.


Den siste tingen jeg tenkte nevne i denne omgang, uten at det betyr at dette er en fullstendig liste av ting jeg ikke er god på (for det er det ikke!), er at jeg er utrolig lite god på å ta komplimenter. Jeg har fine folk rundt meg, både på verdensveven (som twitter, facebook og her på bloggen) og blant familie, venner og bekjente. Noen av disse fine folka gir meg av og til et kompliment eller to. De sier kanskje at de synes jeg er flink, fin på håret, inspirerende eller grei – men oftest blir det besvart med en avvising av noe slag fra min side. Jeg sier «Pffføy!» og forsøker å vifte det hele vekk som om det var en daff flue som ikke vil flytte på seg.

Men – det er noe med dette med å få komplimenter. Selv om jeg avfeier fine ord og gode tilbakemeldinger med en flåsete kommentar eller blånektelse, innrømmer jeg her og nå at slike komplimenter alltid, og da mener jeg; alltid!, lagres. Jeg kan bli overrasket over ting jeg får komplimenter for, for det passer nødvendigvis ikke med min oppfatning av meg selv. Komplimentene kan også være på ting jeg faktisk føler jeg behersker, men det kan dermed virker forsterkende, som en bekreftelse på at jeg har god grunn til å føle at jeg behersker akkurat det. Komlimentene lagres i hjertet og hjernen slik at de kan tas frem igjen en regnværsdag. De kan trekkes frem, pusses på og få fornyet kraft. Kanskje når jeg trenger det som mest? Hvert og ett av komplimentene jeg får, gjør at jeg trekker på smilebåndet og får en varm følelse i hjertet. Jeg kan bli flau, utilpass og veldig overrasket, men det er virkelig en deilig følelse å bli sett! Anerkjent! Og dette tror jeg at er gjelder for oss alle, store og små, voksne og barn; vi trenger med ujevne mellomrom en anerkjennelse for den vi er. Jeg tror vi alle har mange vrangforestillinger om oss selv, om hvem vi er og hva vi er gode på, og jeg er sikker på at om vi begynte å fortelle folk hva vi virkelig satt pris på med dem, i en naturlig og god setting, så tror jeg dette kan føre til at slike vrangforestillinger forblir nettopp det; vrangforestillinger. I stedet for å bli etablerte sannheter.


Jeg tror at vi alle tenker mange fine ting om folka rundt oss. Hvordan hadde verden blitt om vi alle sa de fine tingene vi tenker om folk, til vedkommede direkte? At vi alle tok litt mer ansvar for å sende kjærlighet og varme ut i verden? At komplimentet sendes dit det hører hjemme, ettersom de strengt tatt gjør svært lite godt lukket inne i vårt eget hode? Jeg tror ofte at vedkommede jeg tenker fine ting om, er så sterk, trygg og god, at vedkommede ikke trenger et lite kompliment fra meg. Samtidig har jeg stadig erfart at folk blir overrasket, takknemlige og glade for å få komplimentet jeg egentlig ikke tenkte var nødvendig å gi, noe som bekrefter min teori om at vi alle har våre ømme punkter og ting vi ikke har den beste selvtilliten på.

Det er ikke alltid vår egen oppfatning av oss selv stemmer med den oppfatningen folkene rundt oss har. Den strukturerte, sterke og suksessrike lederen, som klager på seg selv for å ikke å være god nok? Den sosiale og inkluderende venninnen, som ikke trives i sosiale lag når temaet hander om jobb og karriere? Den sporty og sunne kompisen, som mest av alt ønsker å finne en å være sofagris med i hverdagen? Eller hva med vennen din som alltid får komplimenter for sitt fine hår eller de smilende øynene sine, men som er sår på at ingen gir komplimenter for det innvendige? Eller det motsatte; den som alltid får komplimenter for faglige ting eller for egenskaper personen besitter, men som drømmer om et kompliment for de varme øynene eller det skjønne ansiktet sitt?


Jeg har ofte fortalt meg selv hvor flinke mange av menneskene rundt meg er. Hvor varme de er, hvor kloke de er eller hvor rause de virker. Hvor åpne, ærlige eller strukturerte de er. Hvor pene, glade og sporty de ser ut. Men i stedet for å tenke det, skal jeg heretter ta meg i skinnet og begynne å si det! Det må komme fra hjertet og ikke virke påtatt naturligvis, men jeg tror jeg absolutt kan gi fine folk flere komplimenter enn jeg gjør i dag. Kanskje jeg kan være med på å rette opp i noen vrangforestillinger folk har om seg selv…? Lite hadde gjort meg gladere!

Selv skal jeg øve meg på mange ting denne høsten, men det å ta imot komplimenter på en bedre måte, er absolutt en av tingene. Og forresten – du som leser denne bloggen, er venn med meg på facebook, følger meg på twitter eller er en venn i den analoge verden; om du trenger et kompliment i dag eller en annen vakker dag, eller bare er nysgjerrig på hva jeg synes om deg, si ifra! Jeg deler gjerne ut ærlige komplimenter på oppfordring!

Mon tro om du lærte noe nytt om meg etter å ha lest dette innlegget?

Det var i hvert fall godt for meg å dele – nå har jeg på en måte dere med meg videre når jeg øver på å bli bedre og bedre på alt jeg ikke er god på, og kanskje aller viktigst; bli bedre på å håndtere at jeg ikke trenger å være god på absolutt alt.

Er du glad i å gi eller få komplimenter? Jeg er sikker på at du er en mange tenker mye godt om!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle