Det forrige innlegget jeg skrev her på bloggen, var jeg veldig usikker på om jeg skulle publisere i det hele tatt. Om du ikke har lest innlegget enda, finner du innlegget om min friske, nye auguststart her. I veldig forkortet form, handler innlegget om alt jeg nå, fra og med torsdag 16. august, skal ha fokus på. Alt jeg vil ha fikset, få gjort, bli bedre på. For min egen del, for famliens del, for nærmiljøets del, for samfunnet vi lever. For bransjen jeg jobber i, for vennene vi har og for familien vi er så glade i.
Basert de to kommentarene som kom i bloggen (takk Edgar og Jørn, stor stas at det var fra akkurat dere to!), i tillegg til kommentarene jeg fikk på delingen av blogginnlegget på facebook, må jeg rett og si at jeg lurer på hva slags vanvittige tro folk har på meg, min tid og min arbeidskapasitet…?
Lykken er stor når man kommer hjem fra tre uker i København, og finner avleggeren fra fineste Ingunn struttende med to nydelige blomster!
Om du leste forrige innlegg, tenkte du da at jeg har satt meg alle disse målene, med den tro at jeg faktisk kan klare å oppnå dem? Alle sammen? Innen året er omme? At jeg selv tror fast, helt og fullt på at jeg skal være intet mindre enn strålende for VU, med Småtrollene, for EkteMannen? For miljøet, for bransjen og for jorda vi lever på?
I så fall; TAKK for den fantastiske troen dere har på meg! Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort som skulle fortjene en slik støtte og tanke om mine evner og min tidsbruk. Dere må helt tydelig se på meg som en superwoman som har både flere timer i døgnet enn de aller fleste, mer vilje og handlekraft og ikke minst; et helt sykt fokus! Det er hyggelig det, altså, at dere tror på meg, og jeg tror for så vidt ganske mye på meg selv og hva jeg kan få til, jeg også – i hvertfall størsteparten av tiden. Men det får da virkelig være grenser…? Det er jo nesten så jeg ikke tror at dere tror på det dere har lest 🙂
Som Edgar skrev;
Jeg ser frem til fortsatt jevnlige rapporter om hvordan du får til alt dette. For ikke å si hvordan du får TID til alt dette. Alle vi andre som tenker at vi har høye mål, kan skrive ut denne og henge på veggen til jevnlig påminnelse om at vi har mer å strekke oss etter.
Og som Jørn skrev;
Det er enkelt å sette opp mål – så er det av og til litt vanskeligere (men desto mere morsomt når det fungere) å tvinge seg til å finne nøyaktig hva er er neste skritt som må tas for å komme nærmere målet.
Til slutt limer jeg like gjerne inn kommentarene jeg fikk da jeg delte innlegg på facebook;
Her vanker lykkeønskninger og ord som ‘superwoman’, i tillegg til at hyggelige Thomas vil holde meg til punktene, en etter en, etterhvert som høsten skrider frem. Og det er helt fint det altså, om det nå var slik at jeg så for meg å gjennomføre denne listen. Punkt for punkt. Men… Jeg er naturligvis ikke noe overmenneske! Jeg tror selvfølgelig ikke at jeg har sjans til å fullføre og få til alt det jeg har ønsket meg i forrige blogginnlegg. Absolutt ikke. Jeg forsøker riktignok å si til hjernen min med ujevne mellomrom, at jeg skal bli bedre på mange av de tingene jeg nevner, som trening og sunn mat og å ikke utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag og slike ting. Men alle disse punktene? Samtidig? Not a chance! Jeg skal også innrømme at jeg trodde jeg satt hvert punkt såpass på spissen, at det var hevet over enhver tvil at jeg ikke trodde jeg kunne klare alle disse punktene samtidig – men det trodde altså mange. Så takk igjen for tiltroen, og jeg lover å sette dette på erfaringskappen under temaet «kommunikasjon», slik at jeg kan bli bedre til å formulere det jeg mener til neste gang.
Betyr det dermed at jeg var uærlig i forrige blogginnlegg? Absolutt ikke! Det jeg hadde håpet å kommunisere var egentlig flere ting, men aller først; det forrige blogginnlegget var i listeform. Jeg elsker lister! Å lage den listen hjalp meg å strukturere hodet mitt, det hjalp meg å erkjenne hva jeg vil, hvor jeg vil og hvordan jeg vil dit. Uten å måtte prioritere rekkefølge eller prioritere noe bort, kunne jeg få tømme hjernen min i bloggform. Jeg elsker å lage lister, jeg liker å skrive denne bloggen, og av og til tenker jeg kanskje at listene mine kan hjelpe flere. Denne gangen hjalp innlegget kanskje mitt eget hode mer enn det hjalp eller inspirerte noen andre, men det får være greit av og til det også, tenker jeg.
…og når bestemorplanta i tillegg beærer oss med TO blomster, for første gang, ja, da er man sikker på at tre uker i Køben gjør godt for både de som drar og de (blomstene) som blir igjen!
Det jeg forsøkte å si med det forrige innlegget mitt var tydeligvis noe annet enn det folk satt igjen med. Det er som sagt en lærdom sin vekt i gull for meg som jobber med kommunikasjon – men nå skal jeg se om jeg klarer å uttrykke meg litt tydeligere;
Jeg ville illustrere den evige prioriteringen vi hele tiden driver med, som ofte fører med seg en vill storm av dårlig samvittighet. Jeg er så lei den dårlige samvittigheten! Om jeg prioriterer å jobbe mye, får jeg selvpålagt dårlig samvittighet for familien – eller enda verre; noen bekjente legger til dårligsamvittighetsbyrden ved å spørre om jeg føler meg som en god mor når jeg jobber så mye. Om jeg er mye sammen med familien, får jeg for lite tid til venner, og er jeg mye med venner og familie, får jeg for lite tid til alt jeg vil jobbe med for VU. Den evinnelige runddansen vi alle mer eller mindre driver med, antar jeg. I dette innlegget ville jeg ikke prioritere. Jeg ville ikke gi meg selv dårlig samvittighet. Jeg ville leve i en verden hvor jeg kunne ønske meg absolutt alt! Hvor jeg kunne si hva jeg ville bli bedre på, hva jeg ville fokusere mer på og hva jeg ville utgjøre av en forskjell for folk – uten at det måtte gå på bekostning av noe annet. I dette innlegget kunne jeg være supermamma, superarbeider, superkjæreste, supervenninne, super-reddejordadame, superomsorgsperson, supertreningsfreak – og enda mere til. Ingen klarer naturligvis ikke å være super hele tiden, på alle områder i livet, men i dette innlegget satt jeg opp en liste over hvordan det kunne ha vært, og jeg fikk innvilget flere timer i døgnet og en kilde til ubegrenset mengde av energi.
Og – selv om slike «ny, frisk start»-innlegg dukker opp både her på bloggen og hos mange andre med ganske jevne mellomrom (sånn rundt nyttår og ved skolestart, for ikke å snakke om hver mandag og ved hver nye måned), så har jeg like fullt tro på verdien av å skrive slike innlegg. I hvert fall for min egen del. Om enn jeg ikke klarer å holde det fokuset jeg ønsker, gjennom hele perioden, på alle områdene jeg drømmer om å ha fokus på – så er jeg jaggu sikker på at det er med på å utvikle meg som menneske! Gjøre meg bedre, både ovenfor meg selv og forhåpentligvis også for menneskene rundt meg. Det er noe med å strekke seg, sette opp hårete mål (selv om de ikke er konkrete nok, Jørn – der får vi ta en prat!), og så kunne glede seg over de nivåene man klarer å heve seg. Uansett om det ikke gjelder like mye på alle områder. Og uansett om det kanskje er ett skritt frem og to tilbake innenfor enkelte ting, mens det er kvantesprang innenfor andre områder. Jeg har stor tro på viktigheten av å kaste seg ut i livet, gripe om seg og være tilstede i hvert eneste av øyeblikkene man får tildelt. Være med fullt og helt, ved å lytte, engasjere og dele, og så heller justere listen over hårete mål underveis. For det er viktig å glede seg over de periodene man har godt fokus, fine treningsdager og gode matvaner. Man må gi seg selv klapp på skuldrene når man ser verdien struktur- og organiseringsfokus i jobbsammenheng har ført med seg, og når man ser smilende øyne på både voksne og Småtroll, ved at man prioriterte stranddag og medfølgende prosecco&skravlingskveld, i stedet for alle punktene på gjøremålslisten som man egentlig hadde satt av tid til.
Ja takk, begge deler! Ja takk til å sette seg ambisiøse, vanvittige mål og ønsker innenfor alle områdene i livet som jeg har lyst til å prestere, levere eller være på. Ja takk til kunne være en dedikert og god mamma for mine Småtroll, selv om jeg også vil være en god forretningkvinne og en flink gründer som får til noe nytt. Ja takk til at man både kan like teknologiske duppedingser og sette pris på et fint hekletøy. Ja takk til at man både kan diskutere politikk og samfunnsutfordringer (på bloggen og ellers), for i neste sekund være opptatt av interiør og design. Jeg forbeholder meg retten til å kunne være opptatt av mange ting her i livet, og til å ville bli bedre, flinkere og mer kunnskapsrik innenfor alle disse områdene. Jeg har rett og slett tenkt til å følge Edgar sitt råd til seg selv og alle andre; jeg skal printe ut mitt forrige blogginnlegg og henge det opp på kontorplassen min. På den måten hjelper jeg forhåpentligvis meg selv med å holde fokuset lengst mulig og da har jeg en stadig påminnelse om hva jeg har fortalt meg selv at jeg har lyst til å bli bedre på og å få til i tiden fremover.
Men samtidig; ja takk til å synes det er helt okay å ikke nå alle disse målene, i hvert fall ikke samtidig og i like stor grad! Jeg tror jeg havner på en veldig hyggelig, spennende, sosial og lærerik middelvei på denne måten, og det er jeg jammen temmelig fornøyd med!
Jeg holder meg på den gyldne middelvei
– vil du bli med?
Er for øvrig litt usikker på om dette innlegget ble særlig oppklarende for dere, kjære blogglesere, men det ble i det minste veldig oppklarende for meg – så da får vi evt bare sette disse innleggene på «kjære dagbok»-kontoen, og så kommer det nok mer «normale» innlegg fra denne kanten veldig snart!