• Astrid Valen-Utvik

Om gruff, kjendiser og takknemlighet

Akkurat nå sitter jeg ved vårt kjære spisestuebord, med med mine nærmeste rundt meg. EkteMannen pløyer gjennom IKEA-katalogen for å finne lure løsninger til noen av våre mange oppbevaringsutfordringer. Småtrollene fniser over et slag yatzy, med kreative diskusjoner over hvordan disse reglene egentlig er. Og Husfrua, altså jeg – jeg koser meg med å la tankene få løpe fritt i denne bloggen.

Litt vel idyllisk, tenker du?

Absolutt, men dagen vår begynte ikke på denne måten. Dagen i dag begynte med gruff. Denne dagen som lå foran oss ubrukt og helt uten planer – alt lå til rette for at vi skulle ha en kjempefin lørdag. Likevel var det noe gruff som lå i veien… Gruff som føltes udefinerbar, men som kom til syne ved at vi alle fem var litt grå. Litt flate i ansiktet, litt nebbete mot hverandre, litt ute etter å få noe å krangle om. Småtrollen var hårsåre mot hverandre, og både EkteMannen og undertegnede var raskt frempå med våre litt strenge stemmer for «å rette opp». Kun med den effekten at vi forsterket gruffet, naturligvis. Ingenting ble liksom greit akkurat i dag. I dag som var helt uten planer, men med så mange ønsker. I dag som vi hadde alle muligheter i verden, men som gjorde det så vanskelig å velge. I dag som vi burde vært blide, men vissheten om det, gjorde oss bare ekstra grå. I dag som var helt uten problemer, men full av gruff likevel.

En grå dag med behov for at det letter.

Av og til merker jeg at vi må justere oss. Det er ikke det at vi har store problemer, at hverdagslivet er uoverkommelig, eller at Småtroll, EkteMann og sjølveste Husfrua oppfører seg helt umulig. Det er likevel noe der, noe jeg ikke liker, noe som gjør at jeg får bekymringsryke i panna og et litt ekstra mørkt blikk. Jeg har merket at for meg så bunner slik gruff oftest ut i et fravær av takknemlighet. At Småtrollene sutrer unødvendig og ikke klarer å se hvor bra de faktisk har det. At EkteMannen og jeg selv ikke ser det vakre og gode rundt oss, men kun har øyne for utfordringer, bråk og ting vi ikke får til. Det at vi ikke er takknemlige for hvor heldige vi er, opplever jeg som en fornærmelse for de som virkelig har store utfordringer å slite med.

Så da prøvde jeg å formidle dette til Småtrollene. De tre satt i sofaen og hørte meg snakke om takknemlighet og å glede seg over de små ting. At vi måtte være glad for hver dag, for at vi er så heldige som vi er, og at det er opp til hver og en av oss å få dette til. At vi har valg, og at vi bør være bevisste alle disse valgene vi tar. Er det virkelig nødvendig å småkjegle over hvem som egentlig skulle gå ned trappen først? Er det om å gjøre å sikre seg det største kakestykket på bordet? Er det om å gjøre å få trumfet gjennom akkurat den aktiviteten en selv ønsker? Respekterer og anerkjenner vi hverandre og hverandres ønsker, som vi ønsker at de skal respektere og anerkjenne oss?

Småtrollene lyttet, tok det inn over seg, kom med sine meninger – men var like grå i ansiktet. Vi var alle like grå, og like fulle av gruff. Energien i dagen vår var lunken, og jeg var redd dette kom til å bli en dag som kunne blitt så utrolig bra, men som kom til å krangle seg videre og langt inn i søndagen. Så fullstendig bortkastet det ville vært.

Men ting kan snu, og takk og lov for det!

Heldigvis suste Louis Schwartzberg inn i livet mitt på en facebookoppdatering akkurat da. Han kom med et foredrag han hadde holdt om takknemlighet, på TEDxSF for drøyt to år siden. Filmen er på 10 minutter, men jeg er virkelig glad for at jeg tok meg tid til å se hele. Det er noe med de nydelige naturfilmene han viser, med den skjønne, lille jentas perspektiv på takknemlighet, og aller, aller best; med den gamle, kloke mannen helt til slutt. Etter at jeg hadde sett noen minutter av denne filmen, innså jeg at dette muligens kunne være en enda bedre måte å få Småtrollene til å forstå hva jeg mente, så jeg spolte tilbake og inviterte de opp i sofaen for å se filmen sammen med meg.


Småtrollenes øyne var vid åpne, de kommenterte den nydelige naturen og de hørte på min simultanoversettelse av det som ble sagt. Og – de stilte spørsmål og kommenterte slik at jeg skjønte at dette var en mye bedre måte å forklare de om takknemlighet, enn mine egne formanende ord.

Når jeg først hadde oppmerksomheten deres på denne måten, video er tross alt et mektig og forklarende medie, tenkte jeg at jeg ville vise dem enda et par filmer. Jeg hadde nemlig sett en film for en god stund siden, hvor skuespilleren Ashton Kutcher holdt en fantastisk takketale på Teen Choice Award. Han benyttet anledningen til å forklare tenåringene i salen noen viktige livslærdommer, og han har et budskap som trengs formidlet til alle – uavhengig av alder.


Etter å ha sett den filmen, og snakket om hva det egentlig betydde alt det han sa, kom vi over et intervju Ashton Kutcher hadde gjort på The Ellen Degenerous Show, hvor han rett og slett ga nok en fantastisk tale. Denne karen har så mange gode og fine verdier, og virker som en tvers igjennom god fyr, at jeg håper flest mulige folk tar seg tiden til å se videoen og høre på han.


Ord til Småtroll om hva livet virkelig handler om, fortalt av en av verdens største og mektigste kjendiser, det gjorde rett og slett et stort inntrykk. Ashtons ord om hardt arbeid, smarthet og det å være omsorgsfull og raus, det gjorde at Småtrollene forstod mer av det jeg hadde forsøkt å formidle til dem bare en liten halvtime tidligere. For Småtroll er det lett å drømme seg bort, og ønske seg inn i kjendisverden. Tenk å være like berømt som Justin Bieber! Tenk å ha helt ubegrenset med penger! Tenk å kunne kjøpe seg nye klær hele tiden og få akkurat den sveisen som alle de kule gutta i klassen har! Om bare jeg også var kjendis, så ville livet mitt bli så fantastisk mye bedre! Jeg skjønner det godt, det er jo akkurat de samme drømmene jeg hadde da jeg var (en smule) yngre. Faktisk tror jeg vel også det er en del av oss voksne som kan tenke på denne måten fortsatt? Om jeg bare hadde litt mer penger, om jeg bare hadde vært litt pengere, om jeg bare hadde vært litt mindre misforstått, om andre bare hadde sett hvor fantastisk jeg egentlig er… Da er det fint at kloke og veltalende menn som Ashton, deler humane tanker om hva livet faktisk handler om og hva som skal til for at vi skal oppnå det vi ønsker.

Med disse tre filmene, og samtalene vi fikk i sofaen før og etter at vi hadde sett på filmene, forandret hele stemningen i dagen vår seg. Vi innså alle sammen hvor heldige vi er, og hvor viktig det er at vi husker det hver eneste dag. Vi fikk tenkt oss om og justert våre prioriteringer og våre «krav» for dagen. Og – da var faktisk veien kort til yatzy, blogging og en gjennomgang av IKEA-katalogen rundt spisebordet, med tente lys og deilige småkaker til.

Om Småtrollene ikke har vært høyrøstet eller småkranglet seg i mellom etter denne praten i dag? Jo, såklart de har det. Om ikke undertegnede har svart EkteMannen i en litt surere tone enn meningen var, og om ikke EkteMannen har mast på Småtrollene i en mer masete tone enn opprinnelige tenkt? Joda, såklart – men det gjør ikke noe! Vi er jo bare mennesker, og vaner er vonde å vende. Vi suser ikke rundt på en rosa sky, med forventninger om at alle skal snakke med milde stemmer og gjøre sitt beste for en bedre verden hvert eneste våkne minutt. Men – vi har justert og fått plassert fundamentet vårt. Vi har blitt enige om noen nye fokusområder, om hva som er viktig for oss, i vår familie, og så har vi åpnet for at vi alle kan gi hverandre tilbakemeldinger om vi sklir litt for langt utenfor det vi har blitt enige om.

Akkurat nå flommer hjertet mitt nesten over av varme, glede og en enorm takknemlighet. Det å ha en lørdag helt uten store planer, det å tusle rundt i et hus varmet opp av stearinlys, det å ikke bruke tid på morgenstell, men hoppe rett inn i ‘kosekjolen’ (og bli der hele dagen), det å ha mine aller, aller nærmeste og kjæreste sammen med meg – det gjør noe med hjertet og hodet mitt. Det gir meg ro i sjelen, det gir meg energi til å få gjort ting som burde vært gjort for lenge siden, og det gir meg en tro på at vi alle kan få til det aller meste, bare vi er smarte, omtenksomme og rause, og om vi gjør vårt beste og jobber hardt for å få det til.

Det tok sin tid, men nå er resten av kvelden gruffefri, og det er herlig!

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har det livet jeg har, for at jeg har de Småtrollene jeg har og for at jeg har den EkteMannen jeg har – og det skal jeg rett og slett smile bredt og takknemlig for langt inn i morgendagens muligheter.

Ønsker deg en strålende, gruffefri og fin helg, kjære leser!

Klikk her for å følge bloggen min på Facebook!

Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.