En måned etter grusomme 22.07.11.
Måneden har inneholdt forvirring, vantro, sjokk, kvalme, sinne, undring og nummenhet. De første dagene etter terrorhandlingen bar preg av et enormt sug etter nyheter og informasjon, av bekreftelse og avkreftelse, av fakta og noen svar.
Men – for meg innholdt denne måneden mest av alt navn.
Navn på historier. Navn på omkomne, sårede og berørte. Et tall kan gi et overblikk, en idé om at vi klarer å ta det grusomme fullstendig inn over oss. 77 personer. 77 mennesker ble drept i forbindelse med terrorhandlingen 22.07.11. Vi forstår at lille Norge har mistet 77 mennesker som ikke kan mistes. En grusom tragedie for mange mennesker. For hele Norge. Vi forstår 77. Vi synes det er grusomt, vi tror vi forstår. Vi forstår at vi aldri kan forstå.
Kan noe menneske noen gang forstå? Kan noe menneske ta dette fullstendig inn over seg?
Alle de 77 omkomne har et navn. Og ikke bare et navn; de har sitt eget navn. Det som er deres. Det som lar de skille seg ut fra mengden. Det navnet som gjør at de er seg selv og ingen andre. Det som definerer deres jeg.
Et navn gir en tilhørighet, noe som sier noe om hvor vi hører hjemme. Et navn har noen gitt oss, en mor og en far. Gitt for å gi tilhørighet, samhold og historie. Navn er noen ganger gitt for å la barnet bli oppkalt etter en vidunderlig bestemor eller en fantastisk farfar. For å knytte båndene enda strammere. Familie. Et navn er noe vi er vant til å si, vant til å rope, vant til å omtale, vant til å tenke på. Et navn fremkaller følelser.
«En person» kan være så mange. «Astrid» kan være en god del færre, men likevel være mange. «Astrid Valen-Utvik» kan kun være meg. Bare meg. Og «Astrid Valen-Utvik» fremkaller følelser – noen gode, noen irriterende, noen fine, noen vonde, noen rare, noen slitsomme og sikkert veldig enda mange flere. Felles for de alle, er at de er følelser fra andre mennesker. Fra mennesker jeg har en eller annen relasjon til. En link. Noe som gjør at vi har et felles bånd, en felles historie. Positiv eller negativ historie, positiv eller negativ opplevelse, positiv eller negativ følelse.
De 77 menneskene som tragisk ble revet bort, ble revet bort fra mange mennesker. Fra mennesker med følelser, mennesker med relasjoner og med historier. Følelser for, relasjoner til og historier om alle de 77 unge menneskene som brutalt ble revet bort.
Navn fremkaller følelser. Uansett. Heldigvis er inget menneske som en øde øy. Inget menneske er uten relasjoner, uten lenker til andre mennesker eller uten historikk, og det som knytter mennesket til denne relasjonen, denne historikken, er navnet. Vår identifikasjon.
På Nasjonal minneseremoni for 22.07.11, vist på NRK, ble navnene på alle de 77 menneskene Norge mistet etter grusomme 22.07.11 lest opp på en rolig, stille og verdig måte. Minneseremonien var en vakker, trist, stor og fin seremoni for å hedre de tapte, for å takke de som har hjulpet og for å gi støtte til de berørte. Da de 77 navnene ble lest opp, fikk tapet et fullstendig ansikt. Offeret som ble krevd på ummeneskelig, uforståelig og meningsløst vis, fikk sine ansikt og sine navn.
77 mennesker er en stor gruppe. 77 hjerner er mange tanker. 77 hjerter er mye kjærlighet.
77 navn er mange historier. 77 navn er mange relasjoner. 77 navn er mange følelser.
♥ Med ønske om at disse 77 navnene hviler trygt i våre hjerter og tanker ♥