• Astrid Valen-Utvik

Mine barn, mitt ansvar.

Mine barn ♡

Mine barn laget av kjøtt og blod, i et hett øyeblikk, som resultat av kjærligheten mellom to voksne mennesker. To voksne som drømmer og ønsker alt det beste for sine barn, enten det er skolegang, å overleve bomberegn eller å finne kjærlighet der kjærlighet vanskelig kan finnes. Barn som har fått utseende fra far og personlighet fra mor, og som er helt perfekte i egne foreldres øyne. Og andres.

Mine håpefulle, min fremtid.

Mine barn er mitt håp om utvikling, læring og klokskap fra en kommende generasjon voksne, når vi i den nåværende generasjonen har blitt skeptiske og forsiktige til alt som er nytt, vanskelig eller som gjør at vi må ofre noe. Mine barn skal utfordre mine grenser og min opplevelse av hva som er rett og galt, så vi ikke havner i den farligste av feller, nemlig stillstand. Mine barn skal justere mine perspektiver og sørge for at min medmenneskelighet er på ekte og ikke på lat.

Min tro på kjærlighet og omsorg.

Mine barn er min drøm om et samfunn som gir til dem som trenger det mest – enten det er de syke og svake eller de sterke og rake. Et samfunn som lærer av barn som bærer sitt hjerte utenpå kroppen og ikke dekker det til med et skjold av mistro og vonde opplevelser. Lærer av barn som gråter når gråtes bør og ler når les kan, og lærer av barn som elsker utbetinget og ekte, uansett lidelser, mangler og vonde opplevelser.

Min drøm om raushet og glede.

Mine barn gir meg en urokkelige tro på at rausheten vil seire og egoismen vil avgå i en stille, behagelig død. Mine barn viser vei for menneskene rundt seg, og inkluderer hverandre i lek selv om omgivelsene ligger i ruiner etter granater og bomber, og selv i øyeblikk hvor voksne vanskelig kan se for seg mulighet for lek og glede. Mine barn er umiddelbare og elsker alt og alle de kan, helt til det motsatte er bevist – og kanskje selv da også.

Mitt håp om åpenhet og ærlighet.

Mine barn viser sine åpne og ærlige ansikter, med alle sine følelser godt synlige for all verdens voksne. Mine barn klarer ikke skjule den korte veien mellom latter og glede, frykt og sorg, og kan kreve åpenhet og ærlighet av oss voksne. Og vi voksne må levere, for mine barn kan se rett gjennom oss og se om vi lyver og dekker over våre egne egoistiske og kortsiktige handlinger.

Mine barn, mitt ansvar.


Hele verdens barn. (Foto lånt med tillatelse av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, NRKs Midtøsten-korrespondent – fra albumet «Syria 2015» på Facebook.)


Mine barn er all verdens barn. All verdens barn er mine barn. Jeg nekter å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer hjemme hos meg selv. All verdens barn er like. Alle verdens foreldre vil gi barna sine det beste de klarer. All verdens barn trenger det samme, og det er verken vanskelig eller krevende å oppfylle. Glede, kjærlighet og lek. Trygghet, varme og mat. Utvikling, omsorg og å få være inkludert. En varm seng, en mett mage og en hverdag som ikke inkluderer bomberegn eller frykt for å miste sine foreldre og dermed få eneansvar for sin 2 år gamle bror. Det krever så lite av oss, og betyr så mye for dem.

Det handler ikke om å hjelpe der eller her. Det handler ikke om det er riktigst å gi penger, klær eller å jobbe politisk. Vi skal hjelpe. Punktum. Det er ikke ment å være som et valg vi skal ta. Det er ikke meningen at vi skal vurdere kost opp mot nytte, og det er slettes ikke ment å være en gylden anledning for oss å vise hvor rause og gode vi visstnok er. Det er ment å være en anledning hvor vi viser hvor menneskelige og humane vi er. Ikke for å sole oss i en påtatt glans, men fordi det er naturlig. Fordi det ikke er et valg. Fordi det ikke sier noe om at vi er et fantastisk folkeslag, men fordi det viser at vi er alle mennesker og ingenting skiller oss. Du vil hjelpe din neste om det er din nabo, og dette er din neste og dette er din nabo.

Dette er ikke ment å være en vurdering hvor vi, her hjemme i langstrakte, vakre, trygge og gode Norge, skal vurdere hvilken belastning fra utlandet vi ønsker å tolerere eller hvor mange flyktninger vi kan ta imot, uten at vår egen kultur blir ødelagt. Vår kultur er en kultur bestående av rause, gode og varme mennesker som er mer enn sine absolutt nærmeste nærmest. Som inviterer inn, som inkluderer og lærer, som deler og erfarer. Som har mer enn nok glede, trygghet og kjærlighet i sine hjerter, til at vi kan gi noe av vårt følelsesmessige overskudd til de som trenger litt ekstra akkurat nå. Som har behov for kompetanse, utvikling og læring fra mennesker med et annet erfaringsgrunnlag enn vårt egne.

Vi her i kalde nord har for mange kvadratmeter per innbygger og det gjør oss sjenerte, innesluttede og skeptiske. Vi trenger å bli utfordret og vi trenger engasjement, annerledeshet og nye lukter, så vi ikke råtner på rot av vår egen overflod, fortreffelighet og klokskap. Det kan være oss neste gang. Det var oss forrige gang.

Mine barn er hele verdens barn og hele verdens barn er mine barn. Vi er alle mennesker.

Vårt firma, Valen-Utvik, har støttet NerdAid sin innsamlingsaksjon til Røde Kors sitt arbeid for flyktningene, med 5000 kr. Vi anser det som et lite bidrag til å hjelpe flyktningene i nærområdet sitt. Vi skal følge opp kommunen vi bor og jobber i, Nesodden kommune, for å høre hvor mange flyktninger de har forpliktet seg til å ta imot – og så skal vi kreve at de tar imot mange flere. Når flyktningene kommer hit til Norge, og hit til Nesodden, skal de få det vi har klart å samle sammen av klær, utstyr og annet som de måtte trenges – sammen med lokale initiativ fra gruppen Refugees welcome to Norway. Og viktigst av alt, tenker jeg, er at når flyktningene kommer hit til kalde nord, fra en verden av meningsløs krig og uendelig ondskap, skal vi invitere dem hjem til oss. Vi skal åpne dørene og bli kjent med dem. Ikke fordi vi er så rause og gode, men fordi vi er egoistiske nok til å skjønne at det er vi som kommer til å tjene på det. Det er vi som kommer til å få nye venner og det er vi som kommer til å utvikle oss og lære noe nytt.

Det skulle bare mangle. Vi har ikke noe valg. Vi burde skjemmes over at vi lever i en verden som ikke har ordnet opp i disse grusomhetene tidligere, at vi har en verden hvor slike grusomheter kan skje. Når vi ikke har klart det, burde vi skjemmes, men det er mye mer konstruktivt å hjelpe med det lille vi kan. Så da gjør vi det. Da gjør vi det.

Følg gjerne bloggen min på Facebook, og finn meg på snapchat og instagram ved å søke på ‘astridvu’. 

#bryseg #flyktningkrise #omsorg #Syria

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.