Klokken nærmer seg midnatt, solen har for lengst gått ned, alle småtroll er lagt og kjøkkenet er ryddet. Temperaturen ute er så behagelig at jeg har tatt med meg en god bok, tent stearinlys i flerfoldige lykter, fått John Mayer til å synge smukt fra høyttalerene våre og delt en flaske god rødvin med min kjære mann – og jeg kjenner meg ett hundre prosent lykkelig. Det er ikke mer som skal til. Selv om det ikke ble noe av vår hyttetur med Marianne og Tom disse dagene (vi får ta det igjen til høsten), selv om jeg har det man pent kan kalle et magevirus, selv om man kan bli bittelitt sliten av barn som blir lei av å tråkke her hjemme alt for lenge («Mamma, kan vi gå i barnehagen og leke, bare bittelitt?») – så skal det altså ikke mer til enn en slik liten voksenstund, for å få meg til å føle meg som verdens lykkeligste person.
Vi har to nydelige, sovende prinser og en skjønn, sovende prinsesse, hvor heldig går det an å bli? Den minste prinsen er verdens flinkeste til å slutte med bleie for tiden og gir tappert beskjed om at han hatt et bittelite uhell i trusa, men han har byttet truse selv nå, «så det gårrr helt grrreit mamma, jeg er jo skikkelig storrr gutt!» Og den andre, største prinsen som er så flink med sin lillesøster at han har fått henne til å smile stort til seg og fått henne nysgjerrig på seg, så interessert er hun at hun følger sin største storebror med blikket rundt i rommet. Han kaller henne bare ‘jenta mi’ og jeg vet at han kommer til å passe utrolig godt på henne i alle år fremover. Og vår lille prinsesse… Trenger bare litt melk i ny og ne, og å få sove når hun er trøtt (i motsetning til når hun er overtrøtt), så er hun All Smiley Smile resten av dagen.
Er det rart jeg er lykkelig?
Opmerkingen