Føler virkelig det er merkelige tider vi er inne i akkurat nå. Det kjennes ganske absurd å si til folk at jeg er permittert, for så å se medlidenheten i øynene deres. De tenker nok på at de dårlige tidene i jobbmarkedet og det at vi har kjøpt oss enebolig, ikke nødvendigvis passer veldig bra sammen med en permittering. Og det er jo sant det.
Men saken er at det går helt greit med oss! Eller, jeg vet jo selvfølgelig ikke hva som skjer langt frem i tid, hvor mye renten går opp, hvor tøft eller ikke-tøft det kommer til å bli å få jobb og heller ikke hvor tøft eller ikke-tøft det blir å leve med et større huslån. Men, hvem vet vel hva fremtiden bringer uansett?
Akkurat nå ser vi det positive i det hele;
Vi har uansett ikke barnehageplass på Nesodden fra april til august, så nå kan jeg gå hjemme og passe på barna. Selvfølgelig kun frem til en evt jobb dukker opp, men da takler vi den barnepassutfordringer om den kommer.
Vi har fått barnehageplass til Lukas og Linnea fra august! Fått de inn i samme barnehage! I den barnehagen vi hadde på førsteplass! Som ligger rett ved der vi skal bo! …så nå har jeg et perfekt utgangspunkt for å skaffe meg jobb fra august; Jeg vet at vi har alle tre barna trygt og godt plassert et sted og kan forsikre en eventuell arbeidsgiver om at jeg kan gi full innsats på jobb. Ser for meg at det ville vært et dårlig innsalgstriks for å få DrømmeJobben å måtte si: «Joda, vil veldig gjerne ha jobben, men gjør det noe om jeg har med meg tre små barn på jobb – hver dag?»
Alt er veldig konkret nå. Vi skriver 9. mars i dag og innen 15. april skal vi være ute her fra Etterstadkroken. Om litt over en måned skal vi være ferdig med rydding, kasting, selging og pakking. Svigers har vært så søte og greie at de har bestilt guttene våre til seg i Østfold i en hel uke akkurat i den mest ‘masete’ tiden med flytting og utvask og overtakelse, så da har vi bare lillesnupp å håndtere i tillegg til svette flyttefolk og mange pappesker.
Og så, etter flyttingen skal vi bo noen få dager sammen med mamma og pappa, før vi flytter opp til mine kjære tante Nanny og onkel Esten, sånn at vi blir semi-samboere med Sara og Ole i nabohuset i noen uker. Helt perfekt if you ask me, de er verdens morsomste og snilleste folk og vi får pusset opp i huset uten å måtte flytte hele sirkuset vårt inn først.
Så – da venter noen uker med innkjøp, innredning og oppussing (vi hører rykter om at Norge er kjent for sin dugnadsånd?), før vi får flyttet inn i Huset Vårt. Rart, egentlig. Vårt hus. Vi har et eget hus. Finnes det noe mer voksent enn det?
Jeg tror dette skal gå bra, jeg.