Av og til lurer jeg på om jeg har gått glipp av noen spesielt viktige møter i livet mitt. At jeg på den måten har blitt forbigått i beslutningsprosessen i forhold til store avgjørelser. Store avgjørelser i mitt liv, og så har ikke jeg fått møteinnkalling? På møtet skulle jeg eksempelvis bli konfrontert med avgjørelsen jeg måtte ta i forhold til hvor fort deler av mitt liv skal utvikle seg videre. Det er et møte jeg aldri fikk gått på. Den ene dagen får man barn, tørker gulp og ser små riskorn vokse frem inni munnen til de unge håpefulle. Den neste dagen gliser de mot deg med et smil som viser en munn full av alt annet enn dette ene riskornet.
Den neste dagen begynner de på skolen.
Jeg synes ikke dette er riktig. Jeg synes at jeg burde få et valg på et eller annet egnet tidspunkt. «Er du klar nå, Astrid?» kunne spørsmålet vært, og så skulle jeg spurt hva som mentes med det spørsmålet. Da skulle jeg fått en lang liste med eksempler på opplevelser, erfaringer, utfordringer og minner som vil være et tilbakelagt tema for all evig tid, og så skulle jeg samtidig bli presentert med opplevlser, erfaringer, utfordringer og minner som ligger og lusker i buskene der inne i fremtiden en gang.
Da kunne jeg tatt et valg.
Jeg kunne bedt om en liten utsettelse på avgjørelsen, sånn at jeg var helt sikker på at jeg var sikker. Sikker på at jeg var helt klar. Og i denne utsettelsesperioden kunne jeg kost, dullet og snust litt ekstra på det aktuelle Småtrollet som var oppe til vurdering. Tatt enda flere bilder, klippet noen hårlokker og limt alt inn i album. Skrevet bildekommentaren mens jeg enda husker hva som skjedde, hvem det skjedde med og hvilket av Småtrollene dette gjaldt.
Jeg kunne satt meg ned, gjerne i flere dager i strekk, bare for å pugge alt som har skjedd, alle minnene vi har laget, alle ordene som har blitt vekslet og all kjærligheten vi har delt. Jeg kunne også merket meg noen av utfordringene som har vært, vært sikkert på at jeg hadde lært slik at ikke de samme utfordringene måtte oppleves også der inne i fremtiden. «Nei, det er ikke sånn at Småtroll lærer av det vi sier, men av det vi gjør. Husk nå det da, Astrid! Husk!» Da ville jeg husket det, det er jeg sikker på – og om jeg enda ikke stolte nok på meg selv der inne i fremtiden, så kunne jeg skrevet det ned. Boken for livslærdom kunne den hete.
Jeg kunne til og med laget lister. Hva likte jeg best med epoken som avsluttes og hva slags forventinger har jeg til den som kommer? Jeg kunne diskutert listene mine med venner og kjente, jeg kunne drodlet rundt punktene med mine Småtroll – og da hadde jeg visst at vi hadde justert verden vår slik at vi var klare sammen. Vi kunne legge en epoke av livet vårt bak oss og så kunne vi ta fatt på en ny epoke. Sammen.
Det er virkelig ikke det som skjer nå.
Nå tar Småtroll gigantskritt inn i en ny epoke, med store glis, ny skolesekk fra -nille og et helt sett av forventninger, spørsmål og gleder jeg ikke vet nok om. De kaster seg ut i en helt ny hverdag som om det ikke finnes en morgendag, uten bekymring for at de selv ikke kommer til å huske hver minste detalje av de gode minnene vi har laget sammen i årene som har vært, om alle de fine stundene i barnehagen eller de gode stundene, hud mot hud, mens de drakk melk fra flaske i sin mors armer.
Og alt det der skjedde i går, hører dere? I går!
Jeg vet at dette ikke er noe Småtrollene føler behov for og trang til å huske på hver eneste dag i sitt liv i evig tid, og er ikke det litt underlig i grunn? De kjenner godhet og trygghet i forhold til at de har det fint nå og at de har hatt det fint så langt tilbake de kan huske, men de kjenner ikke på behovet for å huske detaljene. Det konkrete, nære og hverdagslige. Så da må jeg huske alt dette for alle sammen.
Og det er vanskelig skal jeg si dere. Jeg har nemlig svært dårlig minnehusk. Jeg husker gode følelser, at jeg har det bra nå og at jeg stort sett har hatt det bra tilbake i tid, så langt som jeg kan huske. Men nå skal jeg altså huske alle de andre minnene også, for oss alle sammen, og ingen har spurt meg om jeg er klar for å gå over i en helt ny bolk med minner, en helt ny epoke.
Hvorfor er det ingen som spør meg?
Dette innlegget er skrevet i følelsesmessig affekt ettersom alle våre tre Småtroll nå tar gigantskritt inn i hver sin egen fremtid. Prinsesse Småtroll begynte på storbarnavdeling i barnehagen i går og stortrives med det! Storebror Småtroll har begynt i 3. klasse og er kvantesteg fra ny skolegutt-fasen sin, så det er vel ungdomsskolen neste? Og så har vi mellomstebror Småtroll da.
Han er virkelig et helt kapittel for seg, heldigvis. Han er en liten, men stor, rar, morsom, klok, god, fin og omtenksom, lærevillig gutt på bare 5 år, som i går begynte på sitt eget skoleguttkapittel. Allerede trygg på skolens vidunderlige evne til å lære han masse nytt, trygg på skolens rolle i forhold til å bli kjent med mange nye mennesker og trygg på at læreren han har fått, er en han kommer til å bli veldig glad i, veldig stolt av og se veldig opp til. Naturligvis er mellomstebror Småtroll trygg på disse tingene, for han har en storebror Småtroll å se opp til. Alt det fine som skjer med storebror, det kommer automagisk til å skje med han også – det er da sånn verden fungerer? Det tenker mellomstebror Småtroll – og han har så godt som rett også. I hvert fall ettersom han går inn i verden med den holdningen. At de aller fleste er der for å gjøre verden god, sammen med han. Og om det, mot formodning, skulle luske noen mindre hyggelige ting der inne i skolefremtiden, så er ikke det så farlig. Han har tross alt storebror Småtroll der og er det en ting mellomstebror Småtroll er trygg på, så er det det at storebroren hjelper til med å ordne opp for han.
Så da er det kanskje ikke så rart at mellomstebror Småtroll er klar for sin skolestart, da – men hvem har sørget for at mammaen hans er klar?
Et bilderas av våre elskede Småtroll følger;
Første skoledag pynter man seg litt i klesveien.
Andre skoledag (over) stiller man som den laidback hiphop’ern man er.
Så rar kan hun gjøre seg når hun ikke skjønner hvorfor mamma sier at hun får hull i tenna av å se på henne. Når jeg sier jeg har lyst til å spise henne med teskje eller rulle henne til en stor bolle og steke henne litt i ovnen. At jeg gjerne snuser ut all Prinsesse Småtroll-lukt av henne, sånn at jeg kan ta den med på jobben. Da blir hun så rar og fniser. Og så går hun.
Vi har verdens beste Småtroll
– og det kan av og til være litt plagsomt ♥
Forresten – vil du spørre meg om noe? Som for eksempel om jeg er koko som ikke bare er rørende glad, men rett og slett også litt irritert over at sønnen vår begynner på skolen? Eller om helt andre ting? Sosiale medier, gründerliv, hage, neglelakk, interiør, været, middagsplanene våre, hvilke venner jeg har og hvem jeg har mistet, om jeg alltid er så kjedelig, eller hva en siviløkonom egentlig er? Spør da vel – på det forrige innlegget her! Del gjerne om det er noen andre du tror har lyst til å spørre meg om noe, og meld dere gjerne på dere anonyme som leser her også! Da blir jeg hoppende glad! Takk til dere som allerede har sendt inn spørsmål – det er stooor stas!