• Astrid Valen-Utvik

Mammahjertet

Et mammahjerte er ikke alltid like lett å forstå seg på.

Svigermor og svigerfar bestilte Småtrollene til seg i Indre Østfold noen dager denne sommerferien. Både tre Småtrollhjerter, pappahjernen og mammahjernen gledet seg. Småtrollene så frem til å leke med de fantastiske seilbåtene farfar snekret til dem sist gang de var på besøk, til å mumse tørre nudler som snacks og til muligens en liten fisketur. Pappa- og mammahjernene gledet seg til å kunne ha fullt fokus på jobb for å komme ajour før sommerferien, til å endelig få gjort litt i hagen og til å unne seg en tur på kino eller restaurant uten å måtte begrense utvalget til barnefilmer og spisesteder som utleverer aktivitetshefter i det man kommer.

Så kom dagen da. Fredagen. Klær, utstyr og kosedyr til tre Småtroll ble pakket og lastet inn i bilen. Småtrollene sa hadet til marsvinet Nelly, mormor og morfar, og ble plassert i nevnte bil. Og så kjørte vi. Til droppstedet. Den felles møteplassen midt mellom vårt hjem og de mørke skoger. Eller – skogene er jo ikke egentlig så veldig mørke, men denne fredagen føltes det sånn. Det var nemlig nå mammahjertet begynte å si ifra.

«Alle tre Småtrollene borte? I mange dager, ikke bare en liten helg? Og lille prinsesse Småtroll, måtte virkelig hun også være med? Tre år er kanskje litt for liten til å være så lenge borte fra de kjæreste hjertene hun har…?»

Mammahjertet angret på at hun hadde vært så travelt opptatt med prosjektene til kundene hun jobbet for. Hadde hun kanskje ikke kjent nok etter og hadde muligens latt mammahjernen få overkjøre henne fullstendig? Pappahjernen forsøkte å berolige mammahjertet, men det var til ingen nytte. Det var ikke før pappahjertet kom på banen og sa at han også hadde det på samme måten, at mammahjertet begynte å lytte. Når pappahjertet sa at de kunne avtale åpen retur og at de kunne hente Småtrollene når som helst, roet mammahjertet seg litt. Nok til at overleveringen til svigermor og svigerfar gikk greit, uten tårer og tenners gnissel.

Så nå sitter vi her da.

Mammahjernen og pappahjernen har fått unna gode mengder med arbeid, har fått være sosiale med fine venner og god familie, har fått tatt noen små økter med treningsturer og har undret seg over hvor raskt det går når man skal lage frokost og middag til kun to personer.

Mammahjertet derimot, hun savner lyden av Småtroll i huset. Savner de intense kosene og det evinnelige gnålet om banan fra lille prinsesse Småtroll. Savner de tusen spørsmålene og de gode nussene til mellomstebror Småtroll. Og savner godheten og nysgjerrigheten til storebror Småtroll.

Småtrollene storkoser seg. De lager nå minner av deilige dager i Indre Østfold hos vidunderlige farmor og farfar som de tar med seg resten av livet. Og Ektemannen og Husfrua får gjort mye fornuftig som ligger og gnager i en travel hverdag. De får kost seg, tenkt kun på seg selv og får levd livet litt mer som de gjorde i gamle dager. I de dagene Småtrollene ikke fantes. Og de nyter det, for all del – det er underlig herlig å ha bare seg selv å ta hensyn til.

Bildene i dette innlegget er tatt med iPhone4 på en deilig tur Ektemannen og Husfrua nettopp har tatt. En times tur langs kyststien her på Nesodden, fra vårt hus til fantastiske Signalen. Her sitter vi nå og koser oss med et glass kald drikke, tid til blogging og nyter summingen fra sommerglade mennesker mens vi selv nyter bare det å være stille sammen.

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle