Livet er virkelig ikke rettferdig.
Livet deler ut noen spillekort til oss i det vi fødes, og det virker å skje helt tilfeldig og uten et bestemt eller forståelig mønster. Kortene blir ikke fordelt på en måte som gjør at alle får litt. Litt av det gode, litt av det vonde, en hel masse av akkurat passe godt. Det er dessverre ikke sånn, og jeg synes det er vanskelig å godta det helt.
Noen får utdelt ess, konger og damer allerede i første runde, og suser gjennom Livets omganger runde etter runde med en lekende letthet. Andre får utdelt et par i tre og spar åtte som sine aller beste kort, men kjemper seg videre med en ukuelig optimisme, et godt pokerfjes og et håp om bedre kort i neste runde. Kanskje får de det, bedre kort altså, eller kanskje ikke – det gir Livet ingen garantier for. Noen får runde på runde med dårlige kort, men smiler, gir aldri opp, klarer seg sånn akkurat, omgang etter omgang – og spør med jevne mellomrom om noen av de andre spillerne rundt bordet vil låne et godt kort eller to? Andre får runde på runde med gode kort, trumf og det hele, men bestemmer seg likevel for å klage på stolen de har fått utdelt, for den er vond å sitte på, og dessuten lukter spilleren ved siden av dem litt vondt, ja, han ser ser ganske anderledes ut også – så kanskje vi kan stokke om på plassene rundt spillbordene, sånn at vi kan få sitte sammen, vi som liker hverandre aller best? Noen får gode kort i noen runder her og noen runder der, men ettersom de i tillegg får de skikkelig dårlige rundene med ujevne mellomrom, tillater de seg aldri å slappe helt av. Hva er det egentlig som lurer rundt neste sving, i neste omgang? Andre får gode kort, men synes selv de er for dårlige, de hadde egentlig fortjent bedre. Andre igjen får de aller, aller dårligste kortene, men ser ut til å synes at Livet er riktig så bra likevel.
Livet er virkelig uforståelig.
En hjertelig peon
Jeg liker karma. Vær god mot verden, og er verden god mot deg. Vær god, gjør ditt beste, vis omsorg og ta vare på menneskene rundt deg, uten å tenke på hva du selv skal få igjen. Jeg tror på det, jeg gjør virkelig det, men det kan da ikke fungere på denne måten helt konsekvent? Som en absolutt regel? Til det er Livet alt for uberegnelig. Mennesker som gjør sitt beste, som takler den ene utfordringen etter den andre, som slås i bakken, men reiser seg opp og står igjen – når disse menneskene får enda en vond historie inn i livet sitt, hvor er karmaen i det?
Livet er uberegnelig. Livet er for stort til at vi noen gang kan, eller skal, forstå. Jeg vet det er sånn, men jeg liker det ikke. Jeg liker ikke at gode mennesker har opplevd mer tøft og vondt på noen få år, enn jeg har vært i nærheten av å oppleve i hele mitt liv. Jeg liker ikke at mennesker med minst tyve år igjen av Livet, skal miste selve glansdagene sine. De dagene de skulle ha god tid til å nyte det at Livet hadde falt på plass akkurat sånn som det skulle, endelig. Jeg liker ikke at unge mennesker får alvorlige og livstruende sykdommer. Jeg liker ikke at mennesker jeg er glad i opplever hverdagen så tøff at de gråter seg i søvn, kanskje uten at noen andre vet at de er lei seg engang. Jeg liker ikke at enkelte barn og voksne, på uforståelig vis, velges ut som ofre for andres behov for å hevde seg selv. Jeg liker ikke at mennesker får sår som aldri vil leges, som i beste fall gir et arr de bærer med seg resten av livet.
Så skjørt, så sterkt – så vakkert.
Det gir ingen mening at tenåringsdøtre mister mammaen sin, eller at venner mister både mammaen og pappaen sin før de selv har fått sjansen til å vise dem at de holder slekten igang etter dem. Det gir ingen mening at min ene svigerfar har fire barnebarn han aldri fikk møtt. Det gir ingen mening at små gutter opplever å miste sin mamma, og det gir ingen mening at ny, men endelig og fullstendig, kjærlighet blir brutt opp av at den ene forlater Livet mange titalls år før tiden. Det gir ingen mening at gode, morsomme, sporty, omtenksomme og snille mennesker skal måtte snakke med sine barn om det at pappa skal dø. Det gir ingen mening at sunne, friske, spreke mennesker, får alvorlige sykdommer som gjør dem, og alle som er glad i dem, uendelig redde. Det gir ingen mening at unge mennesker legger seg til å sove, for så å aldri våkne opp igjen. Det gir ingen mening at hjerter plutselig stopper, helt uten forvarsel. Det gir ingen mening at noen mennesker er så syke i sinnet, at de gjør vonde ting mot sine nære og kjære, og på den måten viderefører sykdommen.
Det gir ingen mening, det er bare vondt. Og midt i det meningsløse, blir jeg bare blir mer og mer sikker på meningen med Livet; vi må glede oss over det vi har, når vi har det! Det er en klisje, men ikke mindre riktig av den grunn.
Vi har så lett for å strekke oss videre, opp og frem. Videre mot mer penger, mindre mas, mer kunnskap, tynnere kropp, mer tid, flere venner, lengre ben, mer mot, glattere hår, mindre flauhet, mer muskler. Vi må stoppe opp, se oss rundt og virkelig ta inn over oss alt det vi har å glede oss over. Hvor heldige vi er. Det synes jeg vi skylder alle dem som har fått de virkelig tøffe kortene å hanskes med, og vi skylder oss selv det. Det at vi har for dårlig tid, for lite penger, for mye å gjøre, for lite å gjøre, for rare venner, for snål familie, for slitsom sjef – alt dette er tegn på at vi har det veldig, veldig godt. Uendelig godt. Vi må erkjenne akkurat det, og så nyte hverdagene slik de er akkurat nå. Ingen av oss vet hvor mange av Livets pokerrunder vi får være med på. Ingen vet hvor lenge det holder med et par i knekt og et godt bløffefjes for å komme videre til neste runde.
Et hjerte av stein er fortsatt et hjerte.
Jeg skal ta meg sammen. Igjen.
Jeg skal gjøre mitt beste for å være mindre redd for alt som kan skje, og heller nyte det som faktisk skjer rundt meg. Jeg skal la tanker om ubetydelige problemer ta en ekstra runde i topplokket, før de slippes ut som bortskjemt sutring. Jeg skal puste, helt ned i magen og opp igjen – og kjenne hjertet slå. Jeg skal nyte alt som er, som vokser, som lever. Alt Livet er. Jeg skal fortsette å glede meg over hverdagsøyeblikk, hverdagsglimt, min kjære #hverdagslykke – og jeg skal gjøre mitt beste for at vi fortsetter å sette pris på Livets småting. Det å kunne glede seg over lite, tror jeg kan være en av Livets virkelig store gleder når alt kommer til alt.
Jeg skal bli flinkere til å vise menneskene i livet mitt at jeg bryr meg. Både når det går bra for dem, når det går sånn passe og når det ikke går så bra. Jeg skal fortelle menneskene mine at jeg er glad i dem, rett ut – åpent og ærlig. Det finnes mange mennesker som antakelig ikke vet hvor mye de betyr for meg, men det skal jeg gjøre noe med! Jeg skal fortelle dem hvorfor de betyr mye for meg, fortelle dem at de inspirerer, at de gleder, at de er viktige. Jeg skal tenke mindre på hva som er rettferdig eller forståelig av hva Livet har å tilby, og forene meg mer med tanken om at noe er som det er, og at vi alltid har et valg om hvordan vi håndterer det. Jeg skal øve meg på å være mindre redd for å si noe feil i vanskelige situasjoner. Jeg skal øve meg på å ikke tenke at noen andre, noen nærmere, noen mer naturlige, vil gi bedre og riktigere støtte og oppmuntring til dem som har det vondt. Jeg skal rett og slett øve meg på å være mindre feig, og si tydligere ifra at jeg er her – om det trengs. Muligens jeg bryr meg for mye, men jeg bryr meg – helt ærlig, åpent og ekte, og det vil jeg ikke være flau over.
Livets spillekort er delt ut på en uforståelig og urettferdig måte, men vi kan hjelpe hverandre. Jeg er klar, er du med?
♥
Vil du følge bloggen min på facebook, så kan du det enkelt ved å klikke deg inn her. Da får du vite om alle nye innlegg som publiseres, og kan delta i debatten ved å kommentere, like eller dele, og muligens vente deg noen små overraskelser innimellom også. Velkommen skal du være!