Så det var altså det som skulle til for å få meg til å blogge igjen på denne bloggen.
Det var det å være langt ute til sjøs, cirka midtveis mellom Oslo og Kiel. Å oppholde seg på en lugar på 14 kvadratmeter i noen spesielle kveldstimer, og i stedet for å drikke gode paraplydrinker på skipets show lounge, sitte under en varm dyne i mørket ettersom en fin gjeng av Småtroll hadde behov for noen timer søvn etter en lang og innholdsrik dag. Å sitte i mørket med macen som eneste lyskilde, mens Adele forsøker å sette stemningen for en rolig og avslappende natt. Adele ble stadig forstyrret i sangen av Småtroll som argumenterte hardt med at de rett og slett ikke kjente seg så trøtt som vi sa de var – og som for så vidt også klokken (og dagens innhold) skulle tilsi at de var, men snart hørtes sovepust fra tre utslitte Småtroll. Det å sitte under dynen, kjenne en svak rugging i båten, ha EkteMannen glad og fornøyd ved siden av meg – og kunne snakke sammen om hvor glade vi er for at Småtrollene elsker denne båtturen. Faktisk så godt fornøyd med denne minipåskeferien til Kiel, at de utbasunerte; ”Mamma, kan vi feire absolutt alle ferier her – i all fremtid?”
Men – det var altså akkurat da det skjedde. Det var akkurat da jeg satt der i mørket, med Adele i bakgrunnen og macen i fanget, at jeg kjente at skuldrene mine sank ned på en passelig lavt nivå. At jeg kjente at overskuddet bygget seg opp i kroppen og ikke minst; at jeg sagte, men sikkert, fikk tilgjengeliggjort hjernekapasitet til noe annet enn å bare henge i stroppen. Overskuddet til å blogge kom tilbake igjen!
Vakre påskeegg kjøpt på nille – i et trau vi har fått av en skjønn venn!
Nå var det jammen på tide med et nytt innlegg på denne bloggen!
Det har egentlig vært på høyt tid veldig lenge, og jeg lover at det ikke har stått på verken lyst eller ideer til noe å skrive om. Livet har rett og slett ikke gitt meg nok av de små pusterommene jeg tydeligvis trenger for å kunne føle overskudd nok til å ha noe å bidra med til denne bloggen. Jeg har hatt mer enn nok å gjøre med å holde unna det som har brent mest i jobbsammenheng, i familielivet, blant venner og ellers alt annet som kommer fynkende inn i livet mitt. Dermed har jeg da ikke kommet i ”modusen” jeg trenger å være i for å skrive her. Nå kjenner jeg derimot at modusen er på vei, og heldige meg for det!
Men aller først, bare så det er klinkende klart; Dette her er ikke et ”unnskyld for at jeg ikke har blogget”-innlegg og det er heller ikke et ”jeg tror jeg må legge ned denne bloggen”-innlegg. Det er slettes ikke et «stakkars meg som har så mye å gjøre på jobb»-innlegg og det er i hvert fall ikke et ”dette er det som har skjedd siden sist”-innlegg heller – bare sånn at vi har alt dette på det rene. Dette er kun ett nytt innlegg på bloggen min, det første innlegget på over en måned registrerte jeg, så får vi bare se hvor innlegget tar oss videre. Jeg kan i hvert fall si så mye som at jeg selv har savnet bloggen min, savnet å skrive, savnet å engasjere, berøre eller irritere – og jeg har savnet kommunikasjonen med dere som følger denne bloggen.
Nydelige avleggere som fine Ingunn kom innom med en dag – jeg er spent på om jeg klarer å holde de levende!
Jeg tenkte si noe om hvordan livet har vært de siste månedene – og hvordan jeg tror det blir i tiden fremover. For å være helt ærlig tippet det rett og slett litt over i månedene før jul. Ikke noe alvorlig, som at jeg ble syk, møtte veggen eller den slags – heldigvis. Jeg var blid, fornøyd og i full fres stort sett hele tiden – men det ble rett og slett alt for mange arbeidsoppgaver og ting som skulle gjennomføres i jobbsammenheng, i tillegg til livet generelt krevde sitt, med Småtroll, hus, trening, venner og julehøytiden som stod for døren. Jeg følte jeg mistet den nødvendige graden av kontroll og ikke minst; nødvendig grad av pusterom som gir meg tid til å hente meg inn, finne kreativitet og skriveglede.
Desember ble ikke den juleoppkjøringen jeg normalt elsker å stelle i stand, men såklart – det ble jul i fjor likevel, akkurat slik det kommer til å bli jul i år også, uansett hvor mye vi har å gjøre og hvordan vi strukturerer oss. Likefullt; julehøytiden føyk unna i en fei (tenk at vi ikke engang sendte våre tradisjonelle julekort i år!), og vips; det var klart for å starte på igjen for fullt med kunder og hverdagsliv. Nytt år, ny frisk, ny start? Neida, vi hadde ikke klart å hente oss inn og komme ovenpå i løpet av julen, så vi fortsatte som i desember og var på etterskudd både med jobb og hverdagslivet, nok en gang.
Fantastisk kreasjon jeg kjøpte i København – i en blomsterbutikk jeg må fortelle mer om en vakker dag!
Det nye året sparket også igang noe influensagreier som jeg aldri har vært borte i før. Vi er normalt veldig lite syke og om vi er syke, så blir vi stort sett veldig fort friske igjen *knock on wood*. Likefullt, denne gangen var det sengeliggende i over to uker, med et energinivå som ikke var å rope hurra for. Man trenger vel ikke være et geni for å skjønne at dette var kroppen sin måte å si ifra at så mange arbeidstimer hver uke ikke nødvendigvis er det beste for fru VU og hennes sinn?
Og takk til kroppen for den beskjeden altså, det er bare det at å være selvstendig næringsdrivende og syk, ikke nødvendigvis gir så mye mer følelse av å ha kontroll eller oversikt. Men, jeg er ikke så tunglært at jeg ikke fikk med meg poenget. Jeg skjønte ila denne tiden at jeg måtte ta noen nødvendige grep i jobbsammenheng – og som sagt, så gjort. Noen timer tatt bort her, andre kunder og prosjekter lagt til der. Litt mindre forutsigbar og sikker inntekt, litt mer fleksibilitet og pusterom. Med det merker jeg nå at skuldrene senkes, en følelse av igjen å ha oversikt og kontroll etableres, og alt dette er med på å gi meg de nevnte pusterommene som jeg trenger for å få blogget. For jeg trenger pusterommene og jeg trenger å blogge.
Lakriskuler i påskefarger – kjøpt i København og faktisk oppbevart urørt helt til påske!
Mange sier til meg at de forstår om jeg ikke har det samme behovet for å blogge selv lenger, ettersom jeg blogger profesjonelt for mange av våre kunder – men det er rett og slett ikke tilfellet. Mye av blogging for min del handler naturligvis om nettverket, lese andres blogger og få innspill på egne innlegg – men aller, aller mest må jeg si at det handler om å la hjernen få strukturere tanker og ideer i bloggform. La hjernen og hjerte få jobbe sammen med å være kreative, leke, bli utfordret og få ut både positivt og negativt gruff. Bloggen er rett og slett en uvurderlig støtte for min egen del, og en voldsom kilde til kunnskap, tilbakemelding og støtte fra både dere trofaste lesere (guri, takk og lov for at dere holder ut denne særs sporadiske bloggingen!) og dere mer tilfeldige lesere som kommer svinsende innom på et søkeord eller en delt lenke.
Takk til dere alle sammen
– jeg håper dere har lyst til å følge ferden videre også!
Dagens blogginnlegg ble krydret med noe av årets påskepynt i hjemmet vårt.
Ikke akkurat mye gult og kult, men sart og fint funket det også. For oss i alle fall.