Har du hørt om Livet?
Du vet, det Livet vi alle får utdelt av vår mor den dagen vi blir født, men som ikke er likt for noen av oss. Det Livet som vi etterhvert skal forvalte som best vi kan, til glede for både oss selv og menneskene rundt oss, til den dagen vi dør. Nettopp, det Livet, ja.
Jeg er en sånn person som stort sett alltid er veldig glad i Livet mitt. Jeg føler meg heldig som har fått utdelt akkurat det Livet jeg har. Jeg synes rett og slett det er lett å se det positive i at akkurat jeg har fått akkurat det Livet som jeg har, og vi er stort sett alltid gode venner, Livet og jeg. Det er klart at det har vært, og fortsatt er, tider og stunder hvor Livet og jeg ikke akkurat er bestevenner, men det hører heldigvis til sjeldenhetene. Fra yngre år kan jeg trekke frem eksempler som at den kjekkeste gutten i klassen valgte min venninne og ikke meg. Eller det at jeg ikke løp like fort og lekkert som de flinkeste i klassen, at jeg ikke fikk den Levis-buksen jeg ønsket meg eller at jeg måtte drasse rundt på to småsøstre hvor enn jeg gikk – alle som en er dette eksempler på episoder hvor Livet gjorde tilværelsen sur for meg. Livet burde ha ordnet opp bedre, syntes jeg, og Livet fikk all skyld. Eksempel fra litt nyere tid er da vi bestemte oss for å produsere Småtroll, EkteMannen og jeg, og Livet sørget for at det ikke gikk så lett som vi trodde. Vi hadde en plan, EkteMannen og jeg, men Livet satt seg på bakbena og sørget for mange måneders streker i regningen. 16 måneder senere fikk vi likevel møte vårt første Småtroll, og Livet må ha likt måten vi produserte på, for de to neste Småtrollene kom som rekende på et par fjøler, og Livet og jeg ble gode venner igjen.
Det er naturligvis flere eksempler, både i den store og lille skalaen, men helt generelt sett, er Livet og jeg riktig så gode venner, og jeg kjenner en dyp, genuin takknemlighet for at Livet valgte akkurat meg – eller var det omvendt? Jeg er glad i Livet mitt, og jeg er ganske så sikker på at Livet mitt er glad i meg.
Men så…
For bare en drøy måned siden, ble Livet og jeg røsket ut av vår lille, hyggelige boble. Livet til en god basket- og studievenninne hadde bestemt seg for at nok var nok. Livet hennes var ikke så brå i sin beslutning, for det er mange år siden Livet hennes bestemte at hun skulle få tildelt Livets viktigste kamp å kjempe – en tøff kamp mot en grufull sykdom. Legene ga beskjed om at de fleste som fikk en så aggressiv variant av denne sykdommen som hun hadde fått, dessverre ikke ville ha følge av Livet sitt så veldig lenge. Det kunne være uker, det kunne være måneder, men Livet ville si takk for seg lenge før noen syntes det er nok. Uker ble til måneder og måneder ble til år, og min venninne var en av de tøffeste og sterkeste jeg kjenner, helt til også Livet hennes satt foten ned og sendte henne opp til et sted uten smerker, uten stråling, uten kamper – men også uten hennes tvillinggutter, uten familien og de gode vennene. Hun som lærte meg om programmering, hun med det store og konstante smilet, hun med det røde håret og det gode staheten på basketballbanen, hun er ikke her nede lenger.
Brått røskes vi ut av vår lille herlighet igjen, Livet og jeg. I går bestemte Livet til enda en person vi kjenner – en vi har delt tanker og en eller to øl med, en vi har tvitret med og heiet på, og som har heiet på oss tilbake, en som har dedikert Livet sitt til å passe på de som er mindre enn oss selv eller som er vanskeligere stilt enn oss selv, en som har vært på sommerfest hos oss, som har sovet over og fått sin matpakke smurt her til arbeidsdagen sin dagen etter – brått og brutalt har Livet hans bestemt seg for at det er nok nå. Akkurat i går, midt i skisporet, forlangte Livet hans at det var slutt – og det uten å gi beskjed til noen først. Både Livet mitt og jeg føler at det hele er fullstendig meningsløst; hva galt hadde vel han gjort, han og Livet sitt? Han og Livet sitt hadde jo blitt så gode venner, funnet den store kjærligheten sammen, laget et godt liv for datteren sin sammen, skaffet seg fin, fast og viktig jobb sammen – Livet og han, de var bestevenner de. Så hvorfor bestemte Livet hans at det var slutt akkurat nå?
Vi får dessverre ingen svar på hvorfor Livet til noen tar slike valg. Det er nok en slags æreskode Livet deres har ovenfor Livet til alle oss andre. Livets har en bok og det er ikke lov å lese sitt siste kapittel før man har kommet dit, det gis ingen mulighet til det, og det skal vi nok være takknemlige for. Om jeg likevel skulle gjettet på hva Livet til disse to vennene mine, vil si til Livet mitt, og til Livet til alle dere andre der ute, så det er noen få enkle, dog vanskelige, ting;
Vi som er Livet til dere mennesker, vi er skjøre som det tynneste papir, og det er derfor fint om dere mennesker tar godt vare på oss. Det er fint at du sørger for å holde Livet ditt i aktivitet, og at du tilfører Livet ditt nok og god næring, men det aller viktigste er å være glad. Gjør du det som gjør deg glad, gjør du Livet ditt en stor tjeneste.
Dere mennesker er forskjellige og vi som er Livet deres er like så. Det er derfor fint om dere ikke sammenlikn oss med hverandre. Livet til den ene kan ønske seg noe annet enn Livet til den andre. Livet til noen vil gjerne være med på Birken, arrangere sosiale lag, danse salsa i varme strøk eller ake i Korketrekkeren mens små barn hviner av glede, mens Livet til noen andre heller vil reise mentalt avgårde til fjerne strøk via en god bok og en stor kopp te.
Sørg for å le masse, det forlenger nemlig Livet, og sørg for å få andre til å le masse, for det forlenger Livet deres. Om du gjør andre glad, vil Livet ditt gjøre deg glad også, som en slags bonusordning, så det kan være verdt å investere litt tid på.
Vi er fullstendig uberegnelige, vi som er Livet deres, så du får dessverre ikke vite, kan ikke kreve og trenger ikke forutsi, for det hjelper ingen. Vi som er Livet deres, vi gjør så godt vi kan for å være Livet dere ønsker dere, men om du ikke liker oss slik vi er nå, kan du gjerne peke oss i en retning du liker bedre, vi følger etter.
Selv om vi som er Livet ditt, er aller mest opptatt av ditt ve og vel, er det ikke til å kimse av at Livet leves best sammen med Livet til andre. Livet vårt trenger å bli sett og anerkjent av Livet til andre, enten det er privat eller profesjonelt, på kjærlighetsfronten eller i en bokklubb, i stor skala eller i liten. Vi som er Livet ditt trenger å vite at vi er sett og at vi betyr noe, for deg og for andre.
Jeg tror Livet til min venn og min venninne ville bedt Livet mitt, og Livet til alle dere andre der ute, om å ta inn over seg en veldig vesentlig ting; ikke vent på at Livet ditt skal begynne, for det har begynt – det foregår her og nå. Livet vil ikke forandre seg nevneverdig om du får den jobben du føler du fortjener, får de millionene du drømmer om, får på deg den buksa du kom inn i da du var ung, får barna til å oppføre seg litt bedre eller får hus og hjem til å fremstå enda litt mer perfekt. Livet ditt er Livet ditt uansett om du får rettet opp i alle de urettferdigheter du føler er gjort mot deg, og Livet ditt er Livet ditt her og nå. Akkurat nå.
Livet ditt er i detaljene i hverdagslivet ditt. Livet er i kaffe fra en vakker kopp, servert deg av din kjære, rett før Småtroll krangler om hvem sin tur det er til å sitte på akebrettet først. Livet er i gode venner som maser om at du er alt for opptatt, for det betyr at du er en som de gjerne vil møte. Livet er i minutters fullstendig harmoni rundt middagsbordet, før saftglasset søles, storebror brøler og tørkepapir igjen redder dagen. Livet er i nydelig natur, glimt av postkortmotiv og uvirkelige soloppganger. Livet er i å ha en kropp å ligge inntil, en som stryker over håret og sier at alt skal bli bra igjen, når Livet ikke er så bra. Livet er når Småtroll åpenlyst viser sin kjærlighet for hverandre, ujålete og røff og ærlig, akkurat som de er. Livet er i en god klem, god familie og fine naboer. Livet er i det å dele små utsnitt av hverdagen, og få vite at det kan inspirere og glede andre. Livet er i god musikk på kafé, god mat rundt kjøkkenbordet til noen du er glad i, og i et glass rødvin på en helt vanlig onsdag. Livet er i gode venner som er de beste vennene til tross for at det er lenge siden sist.
Livet er i det å få bety noe for noen. Livet er i det å elske og bli elsket. Livet er i lek, læring og finurligheter. Livet er i alvor, regn og en kvise på haka.
Livet er her og nå. For hver og en av oss er Livet vårt her og nå, helt til det ikke er det lenger.
♡
Det er ulidelig trist, og fullstendig uforståelig, hvorfor noen skal miste Livet sitt så alt for tidlig. Det gjør at jeg vurderer Livet mitt på nytt, gjør noen grep, fokuserer litt annerledes, som for å legge forholdene til rette for at det samme ikke skal skje med meg og mine. Men det har jeg naturligvis ingen kontroll på. Det eneste jeg kan styre, er hvordan jeg lever når jeg lever, mens jeg lever. Og jeg kjenner jeg trenger en gruppeklem. Jeg trenger å samle alle jeg er glad i, absolutt alle, fjern og nær, og gi de alle en varm klem og fortelle dem at jeg er glad i dem. Jeg trenger å la ingen gode ord være usagt, ingen gode tanker være udelt, ingen gode gjerninger være ugjort. Jeg trenger menneskene mine.
Jeg tenker på dere som har mistet, og håper dere vet hvor mye kjærlighet, varme og omtanke jeg sender ut i universet til Livet deres. Jeg tenker på dere som nå har forlatt oss her nede, og som venter på oss andre der oppe – takk for alt dere var, alt dere sa og alt dere ga. Dere vil aldri bli glemt. Vi skal passe godt på hverandre, for deres skyld og for vår egen.
Du får info om alle nye innlegg fra bloggen min, samt at jeg deler blogginnlegg jeg liker
aller best fra andres blogger av og til. Lurer du på noe? Spør davel!