• Astrid Valen-Utvik

Kranglende idyll

Som jeg skrev i forrige innlegg hadde vi denne helgen foran oss med blanke ark, null planer og mulighet for stor impulsivitet. Det var med andre ord uendelig med muligheter og verden lå for våre føtter. Skulle det bli fjelltur med kakao og appelsiner i sekken? Gjensynsglede med gode venner vi får sett så alt for sjeldent? Kokkelering på kjøkkenet med hele familien i sving over gryter og gjærdeig? Bytur med innlagte shoppingpauser, kaffepauser og til slutt skøytedans på Spikersuppa?

Ja, hva gjorde vi med alle disse muligheten? Vi gjorde selvfølgelig det mest opplagte;

Lørdagen brukte vi til å vaske og rydde leiligheten, samt til å krangle. Søndagen brukte vi til å rydde i flere tonn med klær …og til å ikke krangle. Ikke akkurat spennende bruk av en helt åpen helg, men faktisk utrolig deilig. Ja, utenom den kranglingen selvfølgelig. Det er merkelig hvordan dager med så likt utgangspunkt kan bli så vidt forskjellig. Kranglingen oppstod ved at vi forsøkte å få vår yngste sønn med på teamarbeidet i familien. Alle fikk oppgaver og skulle jobbe sammen mot felles mål; Shopping og middag på Bryn senter. Når jeg ser det sånn svart på hvitt, så var kanskje målet for dårlig og at det var skylden i kranglingen? Nei, jeg tror faktisk ikke det, barna våre elsker å være med oss på shopping – men likefullt; Krangling ble det.

En liten trassig 3åring som glemmer seg og leker med hver eneste lille leke han skal rydde bort. Igjen, svart på hvitt virker dette bare søtt og lite å ta på vei for. Men akkurat i går gikk det ikke. Det ble en voldsom provokasjon for både Ekte Mannen og undertegnede. Her skulle vi lære han om teamarbeid og felles innsats, som igjen skulle føre til felles gleder. Alt var lagt til rette og alle gjorde sin del, utenom han. Jeg lurer på hva Jesper Juul ville sagt om noe slikt. Sikkert at vår yngste sønn var en selvstendig sjel som trengte å få gjøre ting i sitt tempo eller noe i den duren, men som sagt; I går ble det fullstendig kræsj og det ødela mye av dagen for oss alle.

Den som reddet det inn på slutten av kvelden, var faktisk storebror Noah. Nesten litt skummelt og en anelse trist å tenke på, at en gutt på 5 år oppsummerer og tenker så bra. Han sa ved kveldsmaten:

«Mamma, i dag har det vært en sinnadag. Men i morgen skal det være en bare bittelitt sinnadag, og så masse koseligdag for da skal vi høre på hverandre og gjøre koselige ting.»

Ekte Mannen og jeg følte nok et stikk i hjertet der. Både fordi det er litt sårt at barna våre opplever våre dager som sinnadager, men faktisk også et stikk av stolthet. For en klok sønn vi har! Vi var selvfølgelig helt enige alle sammen og det har også gitt sitt utslag for dagen i dag.

Vi har nemlig storkost oss. Ingen utfordringer har blitt større enn de skal, herjete gutter har justert seg selv og foreldrene har smilt og forsterket positiv oppførsel med positive tilbakemeldinger. I tillegg har vi fått gjort en hel del og Ekte Mannen har laget en nydelig kalkunstek til søndagsmiddag – bedre blir det strengt tatt ikke.


Tre stappfulle sekker er lagt ut for salg på Finn.no, en stappfull sekk til Fretex og en stappfull sekk med søppel (tranflekker går ikke ordentlig vekk, vi har testet flere ganger). Jeg håper virkelig at flere mennesker får nytte av disse klærne her – både i miljø- og finanskrisesammenheng. De er mer en gode nok for gjenbruk, så jeg håper de får noen nye hjem. Kjenner du noen som trenger gutteklær, så tips gjerne om disse:

Str 50-68 Str 74-80 Str 86-92

Vi har også snakket med guttene om at vi skal gå igjennom lekene deres om ikke så lenge, med samme agenda som med klærne. Hva skal kastes fordi det er ødelagt, hva kan vi gi bort og hva skal vi ha med oss til Nesodden? Det at vi skulle gi bort noen av lekene deres, syntes de bare var morsomt – så fremt de fikk være med å bestemme selvfølgelig. Men det var helt tydelig at det satt igang en tankerekke hos vår 3åring og 5åring. De fikk forklart at vi ga lekene til et firma som jobbet med å gi tingene videre til de som trengte det aller mest (vi gir til Fretex). Etter denne praten vi hadde, gikk guttene på hvert sitt rom og lekte. Og etter en liten stund…

Lukas: «Mamma, skal vi gi lekene våre til tyver?» Jeg: «Nja, vi vet jo ikke hvem som får lekene våre. Men det vil ikke gis til tyver akkurat, men kanskje til barna til tyvene. De har det kanskje ikke så greit, særlig ikke om mammaen eller pappaen deres er i fengsel og slikt, vet du.»

Litt tid går, og så:

Noah: «Vi kan ikke gi bort lekene våre til tyvebarna.» Jeg: «Hvorfor ikke?» Noah: «For når de blir voksne, så blir de også mamma og pappa og da er de også tyver.»

Et fantastisk responnement synes jeg, og dessverre viser vel statistikken noe som gir han litt rett i den påstanden der, men det tenker jeg ikke informere han om.

Jeg: «Neida Noah, selv om mammaen og pappaen til barna er tyver, så har jo ikke barna gjort noe galt. Kanskje de blir skikkelig glad for leker fra dere.»

Og så var den lille praten vår over, men jeg er ganske sikker på at tankene oppi to små guttehoder fortsetter…

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle