I dag fikk jeg en sjokkerende tilbakemelding. Rett og slett en utrolig tilbakemelding, i betydningen u-trolig, ikke til å tro. Over en god kopp kaffe fortalte min snille venninne Tanja meg, at når hun leser bloggen min, så sitter hun igjen med inntrykket av at vi er så perfekte. Hun utdypet og forklarte, ga eksempler og sa at hun ofte tenkte ‘Hva har min familie gjort denne helgen? Se så mye bra de har gjort!»
Jeg ble rett og slett litt sjokkert av tilbakemeldingen. Har vi gjort mye riktig? Ser det ut som vi har det helt perfekt? Vi? Jammen, det er jo sånn jeg føler det ovenfor alle rundt oss. Jeg føler vi bare gjør det helt ‘vanlige’, mens «alle andre» rundt oss, gjør alt så riktig, spennende og bra; Er så flinke til å dra på fjelltur med barna. Er så flinke til å dra på sydenferier, opptil flere ganger i året. Er så flinke med sine fantastiske karrierer. Er så flinke med å passe på miljøet. Er så flinke til å pusse opp. Er så flinke til å trene. Er så flinke til å være sammen med venner. Er så flinke til å pleie kjærligheten. Er rett og slett flinke til ALT som vi ikke er. Flinke, flinke, flinke.
La meg ta dette sak for sak; Fjelltur Mange av våre venner er ute av huset før kl er 9 på søndagsmorgener. Snører på seg fjellsko, trasker rundt i Oslomarka med primus, pølsepakke og kakao på termos. Vi var på Norefjell forrige helg, men det er vel stort sett den eneste fjellturene våre barn har opplevd. Vi lusker av og til rundt på Etterstad og Vålerenga, men det er stort sett det. Våre barn er asfaltunger. Syden Flere av våre vennepar har tatt med barna på turer til sydlige strøk både en, to og tre ganger. Ikke fordi de har så mye mer penger enn oss, men de prioriterer det. Tar seg råd, tar seg tid. Mine barn har enda ikke flydd noe som helst sted, og Syden vet de ikke engang hva er. Karriere Våre venner er sjefer både her og der. Toppstilling, mange undersåtte, tar skumle avgjørelser – med en fantastisk selvsikkerhet. Tjener millionvis med penger, har viktige roller og vanskelige og utfordrende oppgaver på sine todo-lister. Karrierene våre derimot, er det så som så med. Mine studiekamerater fra NHH-tiden ligger antakelig på listetopper på skattelistene, mens jeg har stått på stedet hvil veldig lenge. Ikke i nærheten av millionen, ikke i litt engang. Miljøet Folk kjører el-bil, installerer varmepumpe og strikker ullsokker til hele familien. Her går batterier i søpla, vi fyrer for kråka og skrur opp varmen i stedet for å kle på oss mer. Med vår papirsortering og sparedusj, føler vi at vi har gjort det vi kan – uten å ofre for mye, selvfølgelig. Kunne jo for så vidt sagt at grunnen til at vi aldri flyr, for å spare klimaet, men det er ikke sannheten. Oppussing Vennene våre pusser opp bad, kjøkken, legger nye gulv, flytter vegger og maler flate opp og flate ned. Her gjør vi virkelig nada. For å si det sånn, vi har bodd her vi bor nå i 7 år, og enda vurderer vi om vi burde henge opp noe på veggene. Andre har barna sine i fine portretter på veggene (selvfølgelig tatt hos fotograf), nydelig (ekte og IKEA) kunst fint og gjennomtenkt hengt opp. Hos oss? Njet. Ingenting. Her har det sett likt ut i 7 år. Trening Folk trener. Drar på spinning og pilates og joggeturer og jeg vet ikke hva. Leverer barna på baby-SATS, for å skvise det inn i en hektisk hverdag. Trening her hos oss er rett og slett en vits. Kan ikke si at «løping etter tre små barn» er trening heller, for det er begrenset hvor aktivt det blir, de er jo enda så små at de ikke kommer seg særlig langt på egen hånd. Ikke har de for vane å stikke av heller, så vi må aldri løpe etter de. Og ikke er vi er på fjellturer særlig ofte, som sagt. Som en liten fotnote kan jeg informere om at vi nå har fått en trenings-dvd i hus, så får vi se om vi kan bytte ut noen tv-program og riste løs til heftige rytmer. Herved en advarsel til dere som legger turen langs Alnaelva, egentlig – vi har nemlig ikke gardiner. Venner Mine venner går på fest, møtes for øl, drikker kaffe på kafe og besøker hverandre titt og ofte. De er oppdatert på alt og alle, ringes og snakkes i timevis. I alle fall – sånn oppfatter jeg det. Jeg er utrolig glad i vennene mine, men har konstant dårlig samvittighet for at jeg tar meg alt for lite av de. Man må jo snakkes forholdsvis jevnlig for å kunne være der for de når de trenger det, enten det er gleder eller sorger som skal deles. Jeg skulle gjerne gått på kafe, vært med å fest, lekt, kost og snakket med vennene mine mange ganger i uka. Realiteten er at det er mange mennesker jeg setter høyere enn høyest, som jeg ikke har sett på mange måneder. Og til og med ikke har snakket med på flere uker. Kjæreste Våre vennepar går på kino rett som det er. Tar en storby-weekend i ny og ne. Sender ungene vekk av og til, bare for å være to. Flaks for oss, vi koser oss i hverdagene våre, men likevel; Skal man følge samlivsekspertenes råd, særlig for å unngå å havne i deres statistikker, så bør man sette av tid til hverandre. Jeg må si jeg rett og slett synes det er vanskelig å finne en god nok grunn til å få barnevakt til våre tre små, vi vil jo ikke ‘bruke opp’ barnevaktene våre på tull, heller.
Og så gir min blogg inntrykk av at vi lever Det Perfekte Liv? Det er for meg ganske utrolig. Det er jo jeg som gjerne vil ha innblikk i alle folkene rundt oss sine liv. Hvordan løser de hverdagens utfordringer? Hvordan prioriterer de? Hvordan får de tid til alt? Hvordan ser en vanlig dag ut hos familien Lopez? Familien Osenbroch? Familien Ananiassen Mathisen? Familien Dehle? Jeg vil lære, plukke opp det beste fra de beste.
Jeg skulle ønske vi var flinkere til å dele våre hverdagstips med hverandre. Gjøre hverandre bedre, gjøre oss selv oppmerksomme på hvor gode vi er! Jeg vil bruke tilbakemeldingen fra Tanja til å bli bedre på å gjøre mine venner oppmerksomme på hva jeg synes de er flinke til. Jeg synes folk generelt er alt for fokuserte på å si ifra når noe er dårlig, bør bedres og skap bør plasseres. Jeg skal heretter gå inn for å si hva jeg synes er bra med folk! Med det de gjør med og for barna sine. Hvis alle går rundt og synes at det de gjør selv er for lite og for dårlig, mens alle andre får til alt og gjør alt så mye bedre – så blir det hele temmelig fjollete, eller hur?
Og ikke nok med det; Jeg skal også bruke hennes tilbakemelding til å bli flinkere til å tenke at vi rett og slett er ganske gode her i vår familie også. Gode på våre ting; Våre asfaltbarn har blitt godt vant til shopping. De blir hoppende glade selv om det bare er en liten handletur på Rema 1000, og koser seg fælt om vi drar på et senter. Og våre lite bereiste barn, blir overlykkelige over en liten tur med Nesoddbåten for å besøke mormor og morfar. En togtur til Sverige, og de føler seg bereiste og tøffe. Og selv om jeg gjerne skulle sett mer til mine kjære venner, så vet jeg jo at jeg er forholdsvis flink til å tromme istand til sosiale lag i ny og ne. Det er snart tid for årets juleverksted, så forhåpentligvis får jeg sett mange av de da.
Hva sier dere folkens, hva er DERE og deres familie gode på?