Julestri?

Dette har jeg holdt inne lenge, det å skrive om jula. Allerede mot slutten av oktober begynte jeg å tenke på jula. På at jeg ville skrive om den, men jeg måtte vel vente litt? I alle fall til november, men helst desember. Nå er vi så langt ut i november, at nå gjør jeg det bare. Men jeg burde nok ventet til desember.

Jula for meg en noe helt fantastisk! Og da tenker jeg ikke på de fridagene man har rundt den 24. desember og på hvordan man tilbringer de, selv om det selvfølgelig er selve rosinen i pølsa for min del. Jeg tenker på alle de dagene fra 1. desember som leder frem mot denne nevnte rosinen. At man på en helt vanlig hverdag kan lage litt deilig kakao, ta frem litt av hobbysakene og kose seg sammen med barna med å lage noen julegaver. Og en annen dag baker man litt. Og pynter litt. Og leser litt om jula. Og går på Lucia-fest i barnehagen. Og på grøtfest. Og så baker man litt til.

Denne tiden av året er som laget spesielt for meg. Den inneholder omtrent alt det jeg står for og verdtsetter her i livet. Vi får sjansen til å fortelle venner og familie hvor glad vi er i de. Vi får lov til å sette litt ekstra pris på ikke bare nære venner og nær familie, men også de folkene som vi dessverre ikke får sett like ofte, men som like full betyr mye for oss. Vi får sendt massevis av brev med bilde, og gitt folk et signal om at vi tenker på de. Vi får anledning til å samle alle de som vil komme på vårt årlige juleverksted. Vi får forhåpentligvis sjansen til å lære guttene våre (og frøkna, når den tid kommer) om glede ved å gi bort, ikke bare gleden ved å få.

Det har blitt mange runder oppigjennom med folk som mener at jula bare er et mas, at det er et gavepress av dimensjoner, at kravet om 7 slag kaker er uholdbart (er det virkelig noen som mener dette er et krav lenger?) og som mener at det er tid for forenkling, nedskalering av jula og å minimere det hele til å kjøpe gaver til de man absolutt må og så dele en biff på selve julaften. Sånn litt i protest mot alt hysteriet.

Sånt synes jeg er trist. Jeg tror at dette, som det meste annet her i livet, er helt hva man gjør det til selv. Jeg tror ingen av mine venner eller min familie ønsker at jeg skal ta opp kredittkortgjeld for å kjøpe julegave til de. Så jeg kjøper det jeg har lyst til å gi de. Jeg er fullstendig motstander av «Skal vi avtale en pris å kjøpe gaver for?» Det strider mot min intensjon med å gi gaven. Om jeg gir bort en gave til 200 kr og får igjen en til 100 kr, så tenker jeg ikke at jeg har tapt. Ei heller at jeg har vunnet om jeg får en til 300 kr. Av og til lager jeg gaver. Eller ungene lager gaver (og herved er nærmeste familie «advart»). Og hvor mange slag kaker man skal bake til jul, det er da virkelig opp til hver enkelt? Fullstendig nedvasking av hus er det vel heller ingen som føler tvang til å måtte igjennom lenger heller? Jeg prioriterer i alle fall koselige, samlende oppgaver som baking og julekort- og julegavelaging, fremfor vasking av vegger og tak. Hvem ser vel i taket uansett, når huset dufter deilig jul, av klementiner, marsipan og pepperkaker – og stearinlysene står og blafrer?

Så vennligst – om du har lyst til å trappe ned litt på jula, så gjør gjerne det. Dette er hver enkelts valg, selvfølgelig. Men ikke se rart på meg selv om jeg velger å bake ørten slag med julekaker. Selv om jeg gir deg en julegave (nei, jeg forventer ingenting tilbake – og det mener jeg). Selv om jeg gliser fra øre til øre og ser julekos i enhver anledning. Dette er meg, jeg liker sosiale anledninger hvor jeg kan samle folk, jeg liker å kunne by på bakverk, julegrøt og gløgg. Jeg liker å gå litt amok i interiørforretninger og jeg liker å kjøpe akkurat de litt for dyre julestearinlysene som har sånn vakker glans og deilig, varm julerød farge.

Man er nok i ulike faser gjennom livet, og jeg skjønner at jeg nå -midt i småbarnsfasen- antakelig har et veldig behov for å overføre gode juletradisjoner og julestemning over på mine små barn. At jeg føler et visst ansvar for det. Og andre snakker om at når barna blir større, så kommer fasen ofte hvor man føler at julen bare er et evig mas og man skulle ønske man hoppet over hele greia. Okay, så kan det hende den fasen kommer, jeg skal ikke si at jeg vet sannheten om fremtiden og jeg kan derfor ikke påstå hardnakket at jeg ikke kommer over i den fasen. Men om så, desto viktigere er det for meg at jeg klarer å lage de gode tradisjonene og de gode stemningene nå, så vi har noen fine minner å huske tilbake til når tenåringshormonene herjer som villest. Det er nå vi har litt ekstra tid. Det er nå jeg går hjemme i svangerskapspermisjon, det er nå vi har anledning til at Ekte Mannen kan ta ut litt oppspart ferie og dermed få 3 uker fri ifm julen. Det er nå vi har små barn som mer enn gjerne vil være med mamma og pappa og leke med glitter, papir, saks og lim. Og det skal jeg nyte.

Jeg mener ikke at jule er nødt til å koste masse penger. Men de pengene jeg bruker på jula, de mener jeg er fornuftig brukt. De er brukt på å glede mennesker som gleder meg. Som gleder meg ved å være seg selv. Gjennom hele året gleder de meg, og da har jeg lyst til å glede de litt tilbake. Om enn det bare er ved å gi de en pepperkake på juleverkstedet. Eller å kjøpe en flaske vin til de. Eller å invitere de på førjulsgløgg. Eller sende de et julekort.

Sånn er det bare, jeg er en menneskejunkie – jeg liker å kjenne mennesker, bli kjent med de, være kjent med de og vise de at jeg er glad i de. Om jeg må ‘ofre’ noen timer med juleforberedelser, om jeg må pynte til jul i midten av desember sånn at det skal være julestemning i stua når de kommer på årets juleverksted, ja – så er det mer enn verdt det for min del.

Jeg elsker nemlig jula!

Og ja, det er rett og slett ikke til å komme fra at nå er det gått hull på byllen. Nå har jeg sluppet opp sperren med å skrive om jula, så nå skal dere rett og slett ikke se bort ifra at det kommer innlegg om juleforberedelsene våre.