• Astrid Valen-Utvik

Jeg har det bra, og jeg deler det!

Bare så det er sagt med en gang; jeg elsker debatter og da aller helst av den konstruktive typen. Det synes jeg for så vidt mammabloggingdebatten nå er, og særlig interessant synes jeg det er å lese kommentarfeltene til de ulike innleggene rundt omkring i bloggverden. lammelaartanker har laget en god oversikt over de ulike innleggene som har dukket opp og den oversikten finner du her.

Mammablogging har skapt debatt før, og har altså gjort det nå igjen. Er det noe ved det å være mamma, og at noen rokker ved måten vi er eller gjør det på, som er så veldig engasjerende tro? Bloggkollektivet Maddam skrev en kronikk i Dagbladet, og jeg skrev et blogginnlegg som kommentar til deres kronikk. Blogginnlegget mitt ble for øvrig lest av over 1200 stykker på en dag, og fikk flust av god kommentarer og delinger på facebook og twitter, så det er liten tvil om at temaet engasjerer. Jeg benytter sjansen her til å takke alle dere som ga blogginnlegget mitt vinger. Stor stas for en husmorblogger med noen hundre innom hver dag til vanlig!

Jeg har ventet spent på om Maddam kom til å kommentere debatten som fulgte, og det har de nå gjort. Ikke på de respektive bloggene, twitter eller facebook, men på deres egen blogg. Og det er selvfølgelig fair enough, selv om jeg gjerne skulle ønske en litt mer deltakende og direkte rolle i debatten (i kommentarfeltene f.eks.).

Om du ikke har lest Maddams svar allerede, kan du klikke her og gjøre det.

Aller først vil jeg gjerne si noe om oppgaven som Maddam har fått fra Dagbladet, altså grunnlaget for selve kronikken, noe de selv skriver var følgende;

Dagbladet bad oss i forrige uke skrive en tekst om hva mammablogging gjør med den moderne kvinnerollen.

Jeg må bare si med en gang, at om jeg skulle besvart en slik oppgave fra Dagbladet, hadde den jammen fått et helt annet innhold og et helt motsatt fortegn! Mammablogging har for meg vært helt avgjørende og utdelt positivt i forhold til flere sider av mitt liv, hvor gründervirksomheten min er et veldig konkret og tydelig resultat av akkurat dette. Uten å skrive en hel kronikk tror jeg at jeg kan oppsummere innholdet med følgende;

Mammabloggingen har gjort mye bra for den moderne kvinnerollen! Den bygger nettverk av dyktige, kreative og hyggelige folk, og viser frem personer med ressurser som man kanskje ellers aldri ville oppdaget. Den kan gi en selvfølelse og en selvtillit som kan åpne nye dører. Den kan skape forståelse, dialog, debatt, inspirasjon, informasjon og så utrolig mye annet bra. Uansett hva man synes om mammablogging generelt eller om hvorvidt det presenterer mammarollen som i en dus drøm, vil jeg absolutt si at det i så fall er en liten negativ del ved mammablogging og hvordan det har påvirket den moderne morsrollen. I min verden, og av alle de eksemplene jeg har, må jeg si at mammablogging har tilført veldig mye mer positivt totalt sett, enn det eventuelle negative som også måtte være en del av totalen.

Men når det er sagt, la oss ta for oss tilsvaret til Maddam litt bedre under her.

Jeg ser nå at målet deres var å si at det skrives mye bra på mammabloggene rundt omkring, og selv om jeg synes de hadde en veldig merkelig måte å skulle si det på, må jeg jo absolutt si meg enig i akkurat det. De trakk visst også frem Pias Verden, Mammadamen og Susanne Kaluza som eksempler på at det var flott at mammabloggere er selvstendig næringsdrivende eller blogger på heltid, og det mistenkte jeg også at var deres egentlige mening i utgangspunktet, selv om det ble misforstått. Ellers ville de nemlig vært virkelig på viddene. Disse tre bloggerene er blant de mest ærlige, jordnære og reflekterte blant oss alle, etter min mening. De trekker også frem Jorid / Noe på hjertet sin kommentar om at hun gleder seg over disse (positive) innleggene, fordi hun vet, og tror andre også vet, at dette ikke er et liv på en ‘rosa sky’, og Maddam kommenterer her at det er flott at folk ser slik på det. Det er jeg naturligvis også enig i, for det er jo av samme art som det jeg hevdet i mitt opprinnelige blogginnlegg.

Her stopper derimot min enighet med Maddam sitt tilsvar til debatten.

De trekker frem et avsnitt fra min kommentar til deres innlegg, om at jeg ser på blogging som et vindu av virkeligheten og at jeg mener vi alle har ansvar for vår egen naivitet i forhold til å se på det vi leser på blogger som noe annet enn akkurat det; et vindu inn i noens liv. Du ser det de vil vise frem, det de har valgt å dele med verden etter at gardiene er trukket fra. Dette var Maddam ikke enige i;

Samme dag som vår kronikk stod på trykk i Dagbladet, advarte psykolog Finn Skårderud noen sider tidligere i avisen mot at blogging som «idealiserer og idylliserer et liv der fokus er på det ytre» kan være problematisk for leserne.

Men i alle dager…? Hvem har snakket om å idealisere og idyllisere et liv der fokus er på det ytre? Er det noe jeg synes mammabloggere i fleng er flinke til, så er det nettopp å fokusere på hvordan skape idyll, hygge og koselig stemning med det enkle, det hverdagslige og det nære. At en skål med yoghurt og blåbær kan være som et vakkert postkort og en harmonisk pustepause i en ellers hektisk hverdag. At et bord dekket med telys fra nille, servietter fra IKEA og vafler med syltetøy, kan være det hyggeligste som finnes, spesielt om det er de fineste folka som skal sitte rundt bordet sammen med deg (barna, familien, venner – how knows?). At en gammel, slitt eplekasse kan bli til det lekreste bokstativ, helt uten annen kostnad enn det du eventuelt føler for å putte inni kassen. At middagene man serverer, eller blir servert av EkteMannen, i en hektisk småbarnshverdag, ikke trenger å være fancyere enn Toro tomatsuppe, men; om man putter litt ekstra gode ting oppi suppa, har grove hvitløksbaguetter til og legger en grønn kvast på toppen, så føler man jammen at maten er ganske så hjemmelaget likevel, og både voksne- og foreldrepoengene er i boks.

Videre fortsetter Maddam;

Vi blir påvirket av historiene vi leser om andres liv.

Ja, takk og lov for det! Selvfølgelig blir vi det – og det er jo det som er det fine med bloggverden (og verden generelt egentlig, men det er nok en annen debatt); vi kan la oss påvirke av akkurat hva vi vil! Om vi ikke liker det vi leser, eller hvordan vi føler oss etter å ha lest det, så kan vi distansere oss og klikke oss videre til noe som passer oss bedre. Jeg blir veldig påvirket av de bloggene jeg leser! Jeg får lyst til å kjøpe enda flere neglelakker når jeg ser at SerendipityCat har lagt ut bilder av noen fine, nye hun har kjøpt seg, og jeg får lyst til å bli fryktelig god til å ta og redigere bilder, når jeg ser de herlige bildene som FruFly deler. Jeg får lyst til å bli tøffere og mer meningsdyktig om de større tingene i verden, når jeg ser hva flinke folk som Heidi Nordby Lunde eller Kristin Oudmayer mener. Jeg får lyst på hytte når jeg leser bloggen til Anetteshus, og jeg får lyst til å finne på mye mer med Småtrollene våre, når jeg leser Foreldremanualen. Og jeg merker jammen at jeg får sniklyst på en baby til, når jeg leser om de koselige stundene på bloggene til ForeverLove og Kjerstis lykke, eller når jeg venter med Jorid på deres neste lille vidunder.

Selvfølgelig blir vi påvirket, men vi har da et ansvar for å tenke selv? EkteMannen trenger ikke frykte en plutselig famileforøkelse eller nedlegge forbud mot å lese mammablogger som nylig har fått eller snart skal få babyer? Vi påvirkes av livet rundt oss, av det vi ser, av det vi leser og av menneskene vi relaterer oss til – og mammablogger (og andre blogger) er enda en arena, enda et medie, enda en type innhold som vi kan velge å ta innover oss. Mitt håp er at folk skal velge det som gjør at de føler seg litt bedre etter å ha lest, eller litt klokere, litt gladere, litt mer ettertenksom eller litt mer engasjert. Eller aller, aller best i verden; enda mer klar over hvor heldige de er og hvor godt de har det. Sånn egentlig.

Jeg forstår at ikke alle tenker sånn som dette og at noen velger å tro at hverdagen er så rosenrød som de leser ut av blogginnleggene og statusoppdateringene på facebook, og videre velger noen å tenke at livet deres ikke klarer å matche opp til alt det rosenrøde og fine. Jeg tror likevel på viktigheten av å kunne se positivt på livet og utfordringene man møter, og det er det jeg håper skinner gjennom på min blogg.

Maddam skriver videre;

Det kan være vanskelig å distansere seg fra det når vi stadig leser om andres idyll, og kun idyll.

Jeg tror virkelig vi leser veldig forskjellige mammablogger, Maddam-kollektivet og jeg, for jeg leser stadig om trassige 3-åringer, om bursdagsselskap på sparebluss, om prioriteringsutfordringer og sykdom, om lite søvn og å velge bort glamour til fordel for tid med egne småtroll. Og om vi ikke leser forskjellige blogger, så tror jeg kanskje at vi trekker ut forskjellige ting av disse bloggene. Mitt inntrykk er nemlig at til tross for lite søvn, sykdom, trass, lite egentid, lite voksentid og det meste annet som er veldig naturlig i en småbarnslivperiode, så klarer de mammabloggerene jeg leser å si disse tingene med en positiv vri eller snert på slutten. At en trassig 3-åring er trassig, er kanskje ikke så uvanlig, men nå vet dere i hvertfall hvorfor dagens bilde av 3-åringen er et bakhodebilde 😉 Eller med tips til hvordan arrangere bursdag på sparebluss, hva man kan finne på inne med et sykt barn som likevel har flust av energi, og flere av dens like. De bloggene jeg leser, deler av sin hverdag – med strålende dager og dager som ikke er like strålende, men det som deles har uansett en verdi for oss som leser. Enten kan vi rådgi, vi kan mene, vi kan trøste og si at det bare er en fase og det snart går over, vi kan hente tips og inspirasjon, eller vi kan gi en virituell klem.

Og når det er sagt; Hva i heite huleste er det som er så forbasket feil med å fokusere på det positive? På å trekke frem det som er bra i livet ditt, fremfor å fokusere på alt som ikke går som det skal? For ærlig talt folkens; ja, vi er slitne, ja det er mange krav til oss (som mennesker), ja det går opp og det går ned, ja vi har møkkadager alle mann – men herreminhatt; vi har det stort sett helt fantastisk flott og er ufattelig heldige som får leve og fostre opp småtroll i Norges land! Jeg vet jeg er en særs positiv person, men jeg er virkelig lei av å måtte forsvare at jeg er sånn! Jeg synes det er urettferdig at jeg må «snakke ned» hvordan jeg har det, at jeg er glad og at jeg tenker positivt. Mennesker som ikke kan glede seg med meg, på samme måte som jeg kan glede meg med dem eller bekymre meg eller være lei meg med dem, de er det ikke verdt å bruke så mye energi på, tenker jeg. «Du har det vel ikke så bra som det ser ut som på facebook, Astrid? Ingen har det…» Nei vel, men jo tenk, jeg har det så bra, og jeg er så takknemlig for det! Skal ikke det være lov? Jeg tror nemlig at vi alle har utrolig mye å være takknemlig og glade for, og om vi alle kunne fokusert litt mer på det, så tror jeg jammen vi blir mye bedre, sterkere og verdifulle for andre mennesker også! Så har vi mer å gi til de som faktisk har store utfordringer i livene sine, som trenger sterke skuldre som kan bære disse børene sammen med dem.

Noen av de hyggeligste tilbakmeldingene jeg får på det jeg deler på facebook, twitter eller bloggen, er når folk sier at de får energi av å lese det jeg skriver! At de smiler, blir glade, blir engasjert og kanskje aller best; at de ser litt lysere på livet og ser litt mindre mørkt på det som de kanskje så litt mørkt på i utgangspunktet. Ingenting gjør meg gladere enn slike kommentarer! Igjen; så utrolig godt stilt jeg er, som har muligheten til å gi noe slikt til menneskene rundt meg.

Skulle jeg heller fokusert på alt som ikke er så bra, for å vise frem at jeg også har ting jeg ikke er så fornøyd med? Som at Småtrollene selvfølgelig krangler de også, og at min strikk naturligvis også kan strekkes for langt? At jeg ikke nødvendigvis er spesielt fornøyd med å ha vært for brysk mot noen små mennesker som ikke forstår? Eller at jeg gjerne skulle vært like tynn og pen og lang og vakker som alle mine venninner er? Eller at EkteMannen og jeg har kranglet om noe fullstendig uvesentlig? Eller at den idylliske gründertilværelsen min ikke alltid er idyllisk, når vi sitter sene nattekvelder og jobber, føler oss utilstrekkelige eller er bekymret for om vi lykkes godt nok? Men vent, jeg har jo blogget om slike ting også! Det er bare ikke dette innholdet som dominerer innleggene mine, fordi det er ikke sånn jeg har det størsteparten av tiden. Jeg er stort sett glad og fornøyd, det mener jeg bare skulle mangle når man har det så godt som jeg har det, og det mener jeg må være lov å si! Og altså; jeg tror jeg har større verdi for menneskene rundt meg om jeg sprer den type energi, enn om jeg kun forteller om det kjipe som selvfølgelig også skjer.

Det er krevende for leseren å stadig minne seg selv på at disse mammabloggene kun forteller den positive siden av historien. Til sammen, når vi ser totalen av bloggere som skriver om mammalykke, mener vi trenden kan skape urealistiske forventninger til kvinner.

Aller først; Jeg synes ikke mammabloggere kun skriver om det positive i livet, men de skriver nok det meste med en positiv vinkling – og det mener jeg er sunt og riktig. Jeg har videre stor tro på mine lesere, og på lesere generelt; de aller fleste av oss klarer å tenke oss til dette selv. Akkurat som vi sjelden vet alt som er å vite om menneskene rundt oss, altså av nære venner, familie, bekjente, kollegaer, kjendiser osv, tror jeg blogglesere skjønner at de ikke vet alt som er å vite om vedkommede som skriver bloggen de lesere. Selv de fineste folka jeg kjenner, som ikke blogger eller deler spesielt mye på facebook eller i andre sosiale kanaler, men som jeg kjenner nært og privat – jeg vet da ikke absolutt alt som er å vite i alle disse menneskenes hverdag heller? Det første de forteller meg når vi møtes, er da ikke om de har kranglet med mannen, har fæle unger eller møkkete stue? Det kan dukke opp et stykke ut i samtalen, om konteksten er der og de vil snakke om det, men det er sjelden det mine venner innleder med. Så hvorfor skal det da være så påkrevd at mammabloggere må dele absolutt alle skittentøyskurver, skrikete barn, skitten oppvask eller andre ulumskheter?

Deretter; Om totalen av bloggere som skriver mammablogger, skriver om lykke, synes jeg rett og slett vi skal være utrolig godt fornøyd med det! Norge har lykkelige mammaer! Jeg har tro på at slikt er smittsomt, akkurat som at smil smitter, tror jeg at lykke også kan smitte. Selvfølgelig, om du er trist, lei og deppa over eget liv eller situasjon, så blir man ikke nødvendigvis glad av å lese om andre som har det fint. Men det kan hjelpe! Og jeg tror i hvert fall ikke at det nødvendigvis hjelper å finne andre like triste og lei seg, som man kan «grave seg ned» sammen med, heller…

Til slutt må jeg ta med et lite avsnitt om deres merkelige forestilling om pappablogging;

Vi ønsker fedrebloggerne velkomne på banen og håper alle foredrebloggerne skriver litt mer om oppvask og hybelkaniner.

For all del; jeg ønsker også flere fedrebloggere velkomne på banen, akkurat som jeg ønsker hvem som helst som vil blogge, hjertelig velkommen inn i bloggverden. For til tross for de siste dagers debatt, så mener jeg bloggverden er et skikkelig hyggelig sted å være! Men altså – hvorfor tror Maddam at flere pappabloggere automagisk vil føre til mer blogging om oppvask og hybelkaniner? Jeg skal love dere at om EkteMannen hadde begynt å pappablogge (han har til nå holdt seg til musikkblogging, og den bloggen kan anbefales på det varmeste altså!), så hadde han vært enda mer rosa idyll enn det jeg er! Vi lever det samme livet, sammen, men om han skulle blogget om livet vårt med Småtrollene, er jeg overbevist om at det hadde vært om alt annet enn oppvask og hybelkaniner. Det hadde vært om prinsessa hans, om hvor stolt han er av hans fotoglade eldstemann eller hvor kul han synes midtimellombror er. Som en dus drøm, med andre ord.

Og som min trofaste lesere, Edgar, skrev i en kommentar på facebook;

Hvis (bare hvis…) jeg skulle skrive en fedreblogg, ville jeg garantert IKKE skrive om hybelkaniner og annet grått. Jeg ville primært dele de gode øyeblikkene i livet. Ei heller ville jeg ønske å lese om andres tristesse.

Og strengt tatt; Er det ikke en litt underlig vinkling fra selvoppnevnte feminister, at de antar at menn vil blogge slik det virkelig er, mens vi kvinner ikke har vett til denslags og blogger mer positivt enn hva som er godt for oss selv og vår egen rolle i samfunnet?

Jeg oppnevner også meg selv til å være ekte feminist, og min barrikade skal herved bli å få enda flere folk til å se lyst på livet, finne frem hverdagsgullet og fokusere på det som er bra!


Som my man SnoopDogg delte på Instagram i kveld;


Karma, folkenes – karma!



Du kan følge denne bloggen på facebook. Håper du har lyst til å klikke deg inn og trykke liker,


og om du er ekstra grei, deler du den siden med dem du tror kan ha interesse av denslags. TAKK!

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.