• Astrid Valen-Utvik

Hva om jeg ikke var meg?

Av og til tar jeg meg i å lure på hvordan livet ville vært om jeg ikke var meg.

Altså – ikke at jeg var en fullstendig annen, med et helt annet liv. Ikke det at jeg byttet liv med en kjendis, noen jeg ser veldig opp til eller noe sånt, selv om jeg naturligvis har hatt min del av den type dagdrømmer opp gjennom livet også. Og bare så jeg får sortert ut det med en gang; jeg tenker ikke på dette fordi jeg er misfornøyd med hvordan livet mitt er nå eller hvordan det har vært i mine 37 år så langt. Nei, det jeg har tenkt litt på i det siste, er hvordan livet hadde vært om jeg fortsatt var meg selv, men en annen versjon av meg selv. Hvordan hadde livet mitt vært om jeg hadde fått oppfylt alle ønsker jeg har hatt underveis?


Hva om jeg faktisk hadde våknet en morgen og vært den kuleste jenta på hele 7. klassetrinnet, den som var rangert som nummer 1 og som alle så opp til? Hva om jeg fra en dag til en annen fikk de nydelige krøllene jeg drømte om? Hva om jeg fikk den tynneste, fineste kroppen, og mamma og pappa faktisk sa ja til å gi meg tøffe Levis 501-bukser? Hva om jeg ble vanvittig talentfull innen all sport, slik at gutten jeg gikk og kikket på i smug, faktisk ble imponert? Hva om jeg var kreativ som få og utrolig handy? Hva om jeg ble selvsikker og trygg på alt jeg ønsket å være selvsikker og trygg på? Hjelpes – hva om den ultimate dagdrømmen min hadde gått i oppfyllelse, slik at jeg og Stig-Inge Bjørneby faktisk ble kjærester og levde lykkelig alle våre dager?

Hvem hadde jeg vært i dag, om jeg kunne valgt på øverste hylle gjennom livet og magi var et reelt verktøy jeg kunne bruke? Hvordan hadde livet mitt sett ut nå, om jeg kunne plukke av meg og justere de tingene jeg ønsket, både mentalt og fysisk, og fremstå for verden akkurat slik jeg selv mener ville vært den mest optimale versjonen av meg selv? Hva om jeg kunne foretatt en skikkelig photoshopping av mine egenskaper og kjennetegn; øke kontrasten og fokuset på tingene jeg er fornøyd med, og redusere skarpheten og legge på et fint slør over mine forbedringsområder?

Hadde jeg blitt meg selv i dag og hadde livet mitt sett likt ut, om mine ønsker hadde gått i oppfyllelse underveis?


Selv om det kan virke naivt, har jeg en eller annen form for tro på at ting skjer av en grunn. Jeg forstår naturligvis at kortene jeg ble utdelt når jeg ble født, har mye å si for hvordan livet mitt er i dag. I tillegg vet jeg at min trygge barndom som eldst blant tre søsken og det at vi har foreldre som fortsatt er gift og bor på samme sted den dag i dag, også har hatt mye å si for hvordan min personlighet har utviklet seg. Jeg er likvel sikker på at valgene jeg har tatt opp igjennom livet, utfordringene jeg har møtt på, feilene jeg har gjort, mulighetene jeg har fått (og tatt), menneskene jeg har møtt – og likt eller ikke likt, i stor grad har vært med på å forme den jeg er i dag. På godt og vondt, såklart.

Det at jeg hadde mange venner i barndommen, men ikke den ene bestevenninnen gjennom tykt og tynt, har antakelig vært med på å gjøre meg vant til å knytte bånd med mange forskjellige typer mennesker. Det at jeg ikke var tynnest og penest og kulest, gjorde nok at jeg ville hevde meg i skolefag eller på basketballbanen. At foreldrene mine lot meg ha jobb ved siden av skolen helt fra barneskolen av, gjorde at jeg følte en form for selvstendighet tidlig. Det at jeg var eldst i søskenflokken, lærte meg helt klart å ta ansvar. Det at jeg fikk redefinere meg selv på NHH i Bergen, ga meg en helt ny trygghet og selvfølelse som menneske. Det at gutten jeg dagdrømte om som fjortis, slettes ikke valgte meg, og det at Stig-Inge Bjørneby ikke engang vet at jeg eksisterer, gjorde at jeg var i helt riktig modus da EkteMannen kom inn i livet mitt igjen, denne gangen som noe mer enn kun en tidligere klassekompis. Og det at EkteMannen kom inn i livet mitt akkurat da, gjorde at resten av brikkene falt på plass som perler på en snor, og de tre mest fantastiske Småtroll så dagens lys i tur og orden i løpet av 4 1/2 år. Alt dette og enda mere til, førte til at vi kunne starte vårt eget firma og leve av å gjøre ting vi elsker og er fullstendig engasjert i og dedikert til! Jeg er til og med sikker på at livet har enda flere planer for oss rundt neste sving, og jeg vet nå med sikkerhet at dette kommer til å innebære noe nytt, noe vanskelig, noe tøft, noe kult, noe morsomt, noe spennende, noe rørende, noe søtt, noe vondt og mye godt. Akkurat sånn som selve livet er.


På enkelte gråværsdager skal jeg være ærlig og si at jeg fortsatt har noen ønsker for forandring både for meg selv og livet mitt. Ting jeg vil justere, photoshoppe vekk, bli bedre på, ha mer av, mindre av eller gjøre mer av. Men så forsvinner skyene, solen kommer frem og jeg kjenner igjen den varme følelsen jeg sitter med akkurat nå; jeg er så utrolig takknemlig for livet mitt akkurat slik det har blitt! Jeg er takknemlig for alle tilfeldigheter, problemer, erfaringer, muligheter og utfordringer jeg har fått underveis, som på sett og vis har medført at jeg fant selveste drømmemannen i en gutt jeg en gang gikk i klasse med, at vi fikk våre tre vidunderlige Småtroll, at vi kan drive firmaet vårt, at vi kan ha våre dyrbare hverdager – og som har resultert i de ulike, spennende, rare, kloke, utfordrende og gode menneskene vi er så heldige at vi har i livene våre. Og er jeg skikkelig i godlynne, kan jeg til og med være takknemlige for mine runde kanter, da det gjør at jeg ligger an til å bli den gode, runde bestemoren som alltid smiler og har et mykt fang til barnebarna mens bolledeigen står til heving.

Jeg har helt klart vært heldig med kortene jeg har fått utdelt, jeg har vært heldig med rammene og betingelsene, og jeg har vært heldig med det at de utfordringene jeg har hatt i oppveksten, helt klart ikke er av den virkelig alvorlige arten. Det har likevel vært tider da jeg har opplevd noe som den aller største utfordringen, noe annet som blodig urettferdig, noe tredje som vanskelig og vondt. Men dette er også blant de opplevelser som har vært med på å gjøre meg til den jeg har blitt i dag! Hadde vi blitt like hele som mennesker, om vi ikke hadde denne type erfaringene med oss i bagasjen? Hvordan hadde livet mitt vært i dag, om det hadde vært som en dans på roser uten torner?


Livet er fylt av kontraster, og for meg handler det mye om hvor jeg ønsker å legge fokuset mitt. Jeg klarer naturligvis ikke være gjennomført positiv hele tiden, men jeg er likevel helt overbevist om at livet mitt, for meg og mine, blir bedre om jeg fokuserer på det positive. Og det betyr at selv det negative blir noe positivt på et vis! Fint, eller hva?

Jeg konkluderer med at jeg er veldig godt fornøyd med at min fjortisdrøm ikke valgte meg, at Stig-Inge ikke vet hvem jeg er, at jeg var et litt nerdete skolelys som barn og at jeg aldri ble valgt først hverken i gym eller på fest. Det har vært med på å sørge for at jeg sitter her i kveld og smiler, er irriterende positiv og vanvittig takknemlig – for livet mitt og alle menneskene i det.

God 1. påskekveld alle sammen

– og takk for at akkurat du leser mitt tanketull!



PS: Du ser kanskje at jeg har fått en ny måte å kommentere på her på bloggen, og det skal forhåpentligvis gjøre det bedre for deg som vil legge igjen en liten hilsen. Du kan også krysse av for at du får mail når jeg svarer, du kan logge på med ulike andre sosiale nettsteder – og du ser kommentarer og svar underhverandre. Håper du synes det er til det bedre!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.