Greit, klokken er slagen midnatt og jeg burde vært i seng for lenge siden. Men – skal man til hovedstadskontoret sitt i morgen, og skal man i tillegg på First Tuesday-møte i etterkant av arbeidsdagen, med fare for å møte mange fine folk, så er det klart at ny neglelakk må legges. Og det er tross alt ingenting som sier la-neglelakken-tørke-ifred-og-ro som ved å klimpre på tastaturet …so here we go; det er tid til å gi dere svar!
Jeg forstår utfordringen dere har levd unødvendig mange dager med nå. I spennening nå, med en slags rastløshet i kroppen, men slik må det være. Det blir litt som å vente på neste episode av favorittserien på TV2 tirsdager kl 2140, ikke sant? Det sluttet brått og brutalt, men du må vente en uke til du får fortsettelsen. Ja, om du ikke laster ned neste episode naturligvis, men da er du både alt for nysgjerrig, litt av en tyv – og dessuten ganske godtroende om du tror at du kan laste ned neste episode av meg på den samme måten.
Her sitter jeg og skal svare dere. Ja, sånn bortsett fra at bildet er tatt en helt annen kveld og at det vinglasset for lengst er tomt.
Så altså – nøyaktig en uke (pluss fire dager) etter at dere fikk anledning til å stille meg spørsmål…
La meg presentere; Svarene Iversen sa… Åkei! Jeg er glad i en fin film i ny og ne – hvilke tre filmer kan du se om og om igjen, uten å bli lei?
Ohhh – denne er litt tricky faktisk. Jeg elsker film og ser en god del filmer, men jeg har to utfordringer med å svare på dette spørsmålet;
1) En ting er hvilke filmer jeg har veldig lyst til å se, som jeg vet jeg burde se, som vil rocke sjela mi. En helt annen ting er hvilke filmer jeg ofte faktisk ender opp med å se, der jeg er småsliten etter mye arbeid, Småtrollkrevende familieliv – og ikke minst; Mangel på søvn. Så – ofte ser jeg film for å slappe av, og da velger jeg altså ikke Schindlers liste eller dets like. Selv om jeg vet jeg bør.
2) Når jeg da ser noen av disse helt fantastiske filmene, så tenker jeg jo ofte; «Ah, den skal jeg kjøpe meg / ikke låne bort eller miste, for den skal jeg se igjen! For ja, så bra var den!» Men – nå alt kommer til alt, og jeg sitter deg sliten og klar for deilig avslapping (hm, jeg aner en trend her!?), så vet jeg jo at jeg veldig sjelden velger den samme filmen om og om igjen.
Så – det kortet svaret her må bli; ser ikke filmer flere ganger (sånn i all vesentlighet). Og så velger jeg heller å legge til at jeg elsket The Notebook, Pay it Forward og det meste av Quentin Tarantino. Men ja, det ble et rart utvalg.
Amélie78 sa… Hvordan var din oppvekst (barndom og ungdomstid)? PS! Tusen takk for nydelig kommentar inne hos meg, Astrid! Klem fra Am.
Guri, tør du virkelig spørre meg det spørsmålet, kjære Amélie? Om du har vært innom bloggen min en gang eller to tidligere, så vet du nok at jeg ikke er kjent for å skrive spesielt kort og ordfattig. Men ja – hvordan var min barndom og ungdomstid….?
Jeg tror den opplevdes ganske anderledes da enn jeg ser tilbake på den nå. Jeg har vokst opp med foreldre som har holdt sammen nå i over 36 år, jeg har to yngre søstre jeg alltid måtte drasse på, men som jeg nå har verdens beste forhold til og vi har stort sett bodd ett sted, i hvert fall etter at jeg (eldste) begynte på barneskole, så vi har hatt godt med stabilitet og trygghet i livene våre. Men jeg husker jo godt hva jeg fokuserte på som ungdom i hvert fall (jeg har ekstremt dårlig husk før noen forteller meg om konkrete episoder, så barndomsårene er nesten tapt for den stakkars hjernen min); Jeg fokuserte på at mamma og pappa var alt for strenge, at jeg aldri var kul og pen og tøff og morsom og rar og spennende og tynn og selvsikker nok. Men det var i grunn ganske greit likevel. Aldri mobbet, alltid hatt mange venner – selv om jeg ikke hadde en fast ‘gjeng’ jeg var bestevenninne med, mer noen fra den ene og andre gjengen – og så var vi bare litt dårlige på å være vår egen gjeng.
Jeg har alltid likt og hatt lett for skolearbeid, jeg har likt å spille lagidrett og har holdt på med både fotball og basketball. Basketball planlegger jeg for øvrig å komme igang med igjen veldig, veldig snart! Og jeg har nok alltid vært ansvarsbevisst og tatt hånd om og vare på mine småsøsken. Gjør nok det fortsatt, når jeg tenker meg – men sånn vil det vel alltid være.
Nei, guri – dette kan jeg jo skrive en hel bok om merker jeg. Tror nesten jeg får kjefte litt på deg, Ameliè, for at du stilte et så vidt spørsmål 🙂 Men joda, spør gjerne igjen! Og takk for at du var med på quiz’n min! Sender deg gode og varme tanker rett som det er, håper du merker det sånn av og til i hvert fall!
Anne (Moseplassen) sa… Det finnes sikkert viktigere ting å lure på, men jeg lurer, og da spør jeg jeg 😉 Har du dyrket grønnsaker i år?
Zapp, der kom et hugg av dårlig samvittighet gitt. Ikke bare har jeg ikke dyrket grønnsaker i år, Anne, men nettopp det er hårreisende på så alt for mange plan; 1) jeg har kjøpt frø og små planter på hagesenter og hatt de klare til å bli plantet, 2) jeg har rotet bort frø og små planter, og har måtte kjøpe nye frø og små planter og 3) selv de siste frø og små planter ble jammen meg borte i dragsuget. Og for å toppet det hele av med det flaueste av det flaue; 4) svigermoren min var så fantastisk snill i vår, at hun ikke bare luket klart grønnsaksbedet som jeg skulle så i, men hun lagde et nytt til meg også. Ettersom jeg i år hadde så store ambisjoner og naturligvis trengte mer plass. Eller strengt tatt ikke.. Sukk. Er det lov å håpe på neste år?
Som formildende omstendigheter vil jeg ha notert at jeg fikk 4 tomatplanter i jorda i solveggen, og en av de har overlevd. Nå bærer den svært grønne tomater, men jeg lever i håpet og tar inn grønne tomater i stua på trass, om jeg ikke får de modne før frosten kommer.
StHanne sa… Hvorfor har du så mange treff på bloggen din? Eller mer interessant… hvordan får jeg mange treff på den nye matbloggen min – www.matmisjonen.no ? Har du noen kunder som trenger ekstern tekstforfatter/journalist? Og til sist… har du egentlig bakt brød i det siste? Du er superflink! Virkelig! Og nå må vi snart drikke kaffe sammen på ordentlig. Ha ha! Jeg ser jo at hvis jeg hadde klart å lage en link av adressen til matmisjonen.no, så hadde vel det hjulpet ang. treff ;-D
Vel, har du kontroll på min blogg sin statistikk? I så fall vil jeg veldig gjerne vite hvordan du har fått til det, sånn at jeg kan smugtitte på alle disse som er Norges største ditt-og-datt. Alt er nok relativt ift statistikk på blogglesere, og min blogg er nok lagt unna store tall som annonsører sikler etter. 200-500 innom hver dag er vel det det ligger på, og hvordan jeg får de treffene? Skriver? Deler? Jeg gjør nok svært lite spesielt bevisst egentlig. Skrivingen er stort sett mest for min egen del, for å få ut gruff, tanker, gleder eller hva det måtte være – ja, sånn bortsett fra akkurat i dag da, for nå skriver jeg jo for deres del. Men om du vil ha mitt beste tips til å få mange treff til matmisjonen.no? Kjøp facebookannonser og lag en god annonseringskampanje. Det gjelder ofte bare å få snøballen til å rulle, la folk få vite at du finnes – for det finnes nok enda en eller to der ute som ikke vet at StHanne er synonymt med enorm bakekunnskap, matkokkeleringsguru og min personlige ordbok/matkonsulent. Så kanskje en facebookannonse med det budskapet?
Du skal ikke se bort ifra at noen av våre kunder trenger tekstforfatter/journalist, og for alt jeg vet, så kan det godt hende at lille VU trenger det før vi vet ordet av det. Så jeg har deg i tankene. Og du – ja takk til den kaffen! Flink kan du selv være 😉
annikken sa… Jeg lurer på hvor du har tatt det søte englebildet? 🙂
Hah, et spørsmål jeg kan svare kort og greit på; på www.englegaard.no hos fineste Céline Thommesen. Vi var så heldige at vi fikk leie en etasje i det fine huset i sommer, sammen med tre andre familier, og vi hadde en helt fantastisk feriekoloni der. Englevingene hadde naturligvis sjefsengelen selv, og det huset bød på noen helt fantastiske lyssettinger, så det var bare å knipse løs. Hvorfor jeg har krøller var det ingen som kunne tenke seg å spørre om? Makan, jeg svarer likevel, for det er jo helt forvirrende å se meg med krøller. Sant? En av feriekolonistene tok seg f…n på at selv mitt hår, som er stritt, slett og uten en antydning til bøy noe sted, kunne la seg krølle. Så da lagde hun hottentott-sveis på meg, dvs en haug med hår surret og surret, og til slutt bundet opp med strikk. Og vips (dvs over natten) – så jeg slik ut. Og – Englegaardferien vår skal jeg blogge mer om ved en senere anledning. Det stedet er magisk…
Gunn Beate sa… Ooh! Gøy! Og nydelig engel, altså. Har du tatt det for anledningen, eller? Jeg har et faglig/sosialt spørsmål: Når du oppdager at andre bedrifter bruker facebook feil, som å føre konkurranser og annonsere vinnere på Facebook, som å bruke likes og kommentarer i konkurranse – hvordan går du frem da? Hvem tar man kontakt med? Og hjelper det? Tror du folk flest er klar over disse reglene hos Facebook, eller er det bare vi nerdene som bryr oss? Og så syns jeg ungene dine ser ut til å være veldig harmoniske og ha det veldig bra, så om du har lyst å skrive om hvordan dere oppdrar barna deres, i konkreter eller abstrakter, så hadde det vært interessant og sikkert lærerikt 🙂 Klem!
Hehe – du er jo virkelig helt tullerusk, Gunn Beate! At jeg skulle ta bilde for anledningen… Nå nei du, denslags bedriver jeg ikke. Faktisk er det litt av en sensasjon at jeg a) lot meg avbilde i utgangspunktet (for ja, det er mange, mange flere bilder der dette kommer fra) og b) at jeg publiserte det på min egen blogg. Men gjort er gjort, jeg følte det illustrerte det godt!
Så til det faglige; Når jeg oppdager at noen bruker f.eks. facebook feil, så leker jeg rett og slett litt Facebookpoliti. Jeg har ikke fått det oppdraget av Facebook (dessverre, det kunne jo fulgt med en kul uniform om så!), men jeg har tatt det på meg. Først og fremst fordi jeg tenker at mange bedrifter der ute vet ikke bedre, kan ikke regelverket godt nok, og dermed gjør feil uten å vite om det. Men også vet jeg at det finnes mange der ute som gjør disse ulovlighetene på facebook ved full bevissthet, og dermed gjør det for å snike til seg følgere og ta snarveier jeg synes både er unødvendig og skaper mye støy i min egen nyhetsfeed på facebook.
Jeg kommenterer først på det innlegget jeg ser har gjort noe som ikke er i henhold til reglene, med informasjon om hvordan de bryter reglene, at det er til alle beste om dette blir overholdt, at jeg gjerne bistår med mer informasjon om det trengs og slike ting. Så tar jeg screendump av siden, slik at jeg får lagret dialogen. Noen svarer med å takke meg, de visste ikke bedre, og noen av de holder jeg faktisk litt dialogen med videre. Hjelper til der jeg kan. Mens andre a) svarer ikke eller b) svarer med frekkheter om at jeg bør passe min egen business og slikt. De sistnevnte går rett inn i rapporteringssystemet til Facebook. Og nei, tror nok ikke alle kan disse reglene godt nok, selv om Facebook har gjort regleverket betraktelig mer forståelig og lettere å forholde seg til, men det er jo fint, for da er det fortsatt rom for oss overbetalte konsulenter, ikke sant? 😉
…og så slenger du på et lite spørsmål om våre Småtroll, sånn i en liten bisetning til slutt? Flott! Altså; hyggelig at du opplever de om harmoniske og at de har det veldig bra (takk i like måte!). Det opplever vel jeg også de som, og det er rett og slett veldig deilig. Hva vi gjør ift barneoppdragelsen…? Det der er en vanskelig greie å skrive om, særlig om jeg ikke skal lage et eget blogginnlegg om det (men det skal jeg kanskje – hvem stemmer for?), for det er mange ting som henger nøye sammen her.
I all hovedsak så tror jeg våre barn er født forholdsvis harmoniske, glade og fornøyde. At det er et utgangspunkt i deres indre. Jeg føler selv at jeg har det sånn (det så jeg at Olinesmamma vil ha meg til å utdype i et senere spørsmål, så jeg skriver ikke mer om det nå), og det er hevet over enhver tvil at EkteMannen også er født sånn, så det er nok litt gener som spiller inn her også. Jeg tror litt av nøkkelen til vårt familieliv, er at både EkteMannen og Husfrua er litt late. Det vil si; vi kjenner ikke på det (underlige) behovet mange har, om å komme seg opp og ut av huset kl 0830 både lørdag og søndag, for å dra på utflukt til fjelltoppen der, ned igjen for å kjøre go-cart her, svinse videre til en slålåmtur i bikinien der og til slutt avslutte det hele med en tur til Legoland. Vår latskap tror jeg har ført til at våre Småtroll synes det er hyggelig nesten uansett hva vi gjør. Om vi sitter hjemme og leser hver vår bok, eller en sammen, eller om vi kaster på oss støvler og trakser ut i skogen, eller om vi tar en tur på et kjøpesenter, eller drar på stranda, eller går til skolen, eller spiser middag, så opplever jeg at våre Småtroll blir glad for det som skjer. Nesten uansett, fordi de har et positivt utgangspunkt der inne et sted.
Så hvordan vi oppdrar barna våre…? Tja, vi er nok kanskje i overkant strenge på endel ting, og slappere på andre. Vi begrenser i stor grad tid foran skjerm, og også fritidsaktiviteter (antall aktiviteter, hvor mange ganger i uka, når de kan begynne med det), fordi vi er opptatt av at de skal ha tid til å kjede seg, tid til å ta det rolig. Vi er opptatt av at de lærer at ved å være god mot andre, så er verden god mot deg, og at vi på ta vare på menneskene rundt oss. Og at vi må snakke fint til hverandre, respektere hverandre, at vi er alle forskjellige, men likevel like.
Nei guri, dette spørsmålet er jo også helt umulig å svare kort på, sånn på farten. Jaja, det får være noen stikkord i alle fall, men jeg følte det ble mange floksler og rariteter der nå.
Minnea sa… Åh jeg vil også ha oppskrift på hvordan man oppdrar barn som dine! Gjerne med nøyaktige mål 🙂 Og så lurer jeg på om du vil forsøke å henge igjen en gang jeg ikke plutselig oppdager hvor supertrøtt jeg er etter måneder med stress. Og hilse på mannen samtidig. F.eks neste uke når vi skal til Oslo?
Oppskrift du liksom… 🙂 Den biffen tror jeg virkelig du og Chris takler helt fint selv! Og ja, jeg vil veldig gjerne forsøke å henge en gang igjen – men gikk sjansen nettopp fra meg…? Pokkers uflaks, jeg ville gjerne, men disse crazy bananas-tilstandene som plutselig dukket opp fra intet etter sommerferien, de tok meg jammen med storm! Når er du neste gang i Oslo?
fru Storlien sa… Jeg lurer på om vi skal treffes og drikke kaffe snart:) Og så vil jeg gjerne si at jeg er imponert og inspirert av alt det du, og mannen, har fått til med VU, og at du virker så fornøyd med livet. Og selv om du jobber mye ( men ville en mann som bygget opp eget firma og gjorde det godt, nevnt det)), så tror jeg ungene merker at du trives.
Og jaaaa, veldig gjerne kaffe og treffes og skravle og brodere snart! Eller vent, ikke brodere, for jeg tror rett og slett ikke jeg kan bli glad i flere hobbyer-jeg-ikke-har-tid-til nå. Men kaffe og treffes, ja takk – det er på høy tid og hadde ikke vi en date som ble avlyst i siste sekund eller no? For lenge, lenge siden? På tide å booke om den avtalen tenker jeg!
Takk for at du er imponert (hjelpes, rart å tenke på for en enkel jente fra landet…) og inspirert! Kanskje ekstra stas den inspirert-delen, for om mine skriblerier kan få igang spennende tanker et annet sted i Norge, så synes jeg det er utrolig kult rett og slett!
Ja, vi trives veldig godt med livet, VU og hverandre alle fem tror jeg. Og jeg vet at mange da tenker at jeg skal rosemale og gjøre alt så fint og rett og vakkert og sånt, men det mener jeg selvfølgelig ikke å gjøre. Vi har våre krangler, som alle andre, og vi har prinsesse Småtroll som dæljer løs på ulydige storebrødre, og vi har en eldstebror Småtroll som vil ha litt av den naturlige oppmerksomheten mellomstebror Småtroll får, og så er tergingen igang. Men – sånn har alle det, tenker jeg. Stort sett er vi alle fem godt fornøyd med livene våre, og da synes jeg jammen meg vi skal dele det med andre! Særlig om de blir inspirert av det hele…
Olinesmamma sa… Jeg lurer på om du alltid har vært like positiv og tilfreds i livet ditt? Og hvis ikke, hva var det som gjorde at det snudde? Og så lurer jeg jo noen ganger på om du alltid er så positiv som du virker, eller om du noen ganger er sånn «amerikansk-positiv» – og det er ikke frekt ment 🙂 (Jeg elsker amerikanere, blant annet fordi de gjerne greier å fremstå som positive også de gangene de egentlig ikke er det). Forresten så var englebildet av deg helt fantastisk!! Fikk nesten lyst til å printe det ut og henge det på soverommet mitt i en gullramme (men da ville nok kanskje noen, inkl. Oline, begynt å lure) :-))
Aha ja, der dukket du opp – godt å sjå dæ! Om jeg alltid har vært like positiv; ja, det tror jeg – i alle fall sånn i utgangspunktet. Tilfreds…? Om du leser mitt svar til Amélie over, så tror jeg ikke jeg definerte meg selv som spesielt tilfreds i ungdomsårene, selv om jeg nå i etterkant vil si at jeg absolutt var det, men på den tiden har man jo alltids en tendens til å blåse på litt irritasjon, sinne og frustrasjon. Kan det være hormonelt, tro?
Men nei, tror ikke det var noe veldig konkret som «snudde» for min del, men at jeg har en iboende positivitet som nok er irriterende på mange, men sånn er jeg og sånn tror jeg at jeg forblir. Ser så mange muligheter på den måten 🙂 Om det skulle ha vært et sted i livet hvor det skjedde noe i mitt liv som gjorde at jeg som person endret meg, så var nok det etter at jeg ble sammen med EkteMannen en gang. Da oppdaget jeg at det gikk an at noen kunne være glad i meg for meg, og at det da brått ikke betydde spesielt mye hva de kule gutta i klassen eller noen andre tenkte og mente. Og igjen, de mente aldri noe stygt eller slemt i min retning, men det er jo slikt jenter i den alderen der tenker, tror jeg. Men så – da vi ble kjæreste, så var det noe som falt på plass – og da vi fikk vårt første Småtroll og ble en familie, så ble denne plasstilhørigheten bare forsterket. Da hadde vi vår egen familie og om verden utenfor var skummel, vanskelig eller forvirrende, så var det greit – vi hadde oss selv, så om alt gikk skeis og vi måtte flytte til de indre skoger for å bo, med bare oss selv og elgen som nærmeste nabo, så var det også greit. På et vis. Men jaggu så glad jeg er for at vi slapp å flytte dit!
Så ja, kanskje det var noe som snudde da. Når jeg ble voksen vil jeg si – eller at jeg ble voksen når jeg skjønte at jeg er meg og alle andre er seg selv, og sammen er vi dynamitt – men vi trenger ikke at vi alle er like! Eller noe deromkring.
Og om jeg er amerika-positiv noen ganger? Nei det tror jeg faktisk ikke. I så fall er det ovenfor kunder eller kunders kunder, som man må opprettholde en profesjonalitet og seriøsitet ovenfor, for sakens skyld. Men som nevnt noen ganger i dette innlegget allerede nå, så er jeg en generelt positiv person. Jeg fokuserer lett på muligheter og løsninger, fremfor utfordringer og begrensninger – og slik er jeg bare. Det betyr naturligvis, aboslutt og bestemt ikke at jeg ikke er sutrete, lei, kranglete og usakelig til tider. Da er det oftest mine aller nærmeste det går utover, for jeg har en høy grad av Flink Pike godt integrert i min hjerne, så jeg jobber hardt for å holde skansen selv om jeg har en dårlig dag …og så får det heller bli usaklig klaging på EkteMannens manglende evne til å lukke skapdører i stedet.
Sånn – da tror jeg at jeg skal la dette innlegget sveve ut i cyberspace, mens jeg tar mine nylakkerte og tørre negler med meg til sengs. Tror jeg skal raske med meg EkteMannen også, for nå med disse hustrige høstnettene kan det være greit å ha noen å plage mine kalde føtter med!
Til dere 10 fine mennesker over her;
TAKK for at dere var med på dette!
Jeg synes det var veldig gøy å se hva dere spurte om …selv om det ikke
var like enkelt å svare som jeg hadde trodd det skulle være.
Sov godt alle sammen!
コメント