• Astrid Valen-Utvik

Huet fullt av tanker og takknemlighet

Med huet fullt av tanker og et hjerte som banker, for ting jeg tror på…

Linjen over er en ørliten modifikasjon av teksten til «Hun er fri» av Raga Rockers, og det er en tekstlinje jeg ofte faller tilbake på som et godt soundtrack til mitt liv og mine dager. Hodet mitt er proppfullt av tanker for tiden. Store som små. Kanskje flest av de små?


Tanker om hvorvidt jeg tok inn pelargoniaen min tidsnok, før frosten fikk satt sine spor i den sarte planten. Tanker om utfordringer og oppgaver ved å drive eget selskap, for bør VU vokse og i så fall på hvilken måte? Tanker om at det snart er jul og mon tro om jeg burde komme igang med de koselige forberedelsene? Tanker om oppgaver for kunder og dedikasjonen vi håper å gi hver enkelt av dem. Tanker om Småtroll og oppfølging av lekser, være nær og trygg, og det å kjenne Småtrollenes venner. Tanker om gode venner, koselige samtaler og sosiale lag – som det aller helst skulle være mye mer av. Tanker om huset, interiør og alle mine gjenstående prosjekter, for burde vi ikke få hengt opp noe på veggene snart – det er tross alt snart tre år siden vi flyttet inn? Tanker om økonomi og regnskap og administrasjon og struktur og favorittapper og trening og blogginnlegg som skal skrives ut og om ferier og ansettelser og god kaffe og stearinlys og butikkbesøk og prioriteringer og handlelister og fandens oldemor. Mange tanker om hu’ siste der, egentlig.

Det som av og til kan skje, om tankene ikke innordner seg i fornuftige grupperinger eller om noen av tankene er frekke nok til å forsøke og gjemme seg bort til stadighet, kan dette resultere i frustrerte utbrudd på facebook eller en slags vegatativ tilstand hvor absolutt ingenting blir gjort.

Men – om tankene grupperer seg bra, slik at tanker som hører sammen holder seg sammen inne i mitt hode og kun dukker frem når jeg har behov for akkurat den gruppen tanker, og om alle tankene oppfører seg skikkelig og lar seg skrive seg ned på lister og inn i system og opp på tavler og slettes ikke gjemmer seg vekk, slik at jeg kan ha orden på disse tankene – ja, da kan jeg rett og slett kjenne på en enorm takknemlighet.


Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for!

Etter en lørdag med huset fyllt av trillende barnelatter fra tre egne Småtroll og tre lånte småtroll, kjenner jeg litt ekstra på takknemligheten min. Jeg kjenner hvor uendelig stolt jeg er av våre Småtroll. Stolt av hvor godt de leker med andre småtroll, hvor godt de tar seg av mindre kusiner og hvor stor glede jeg ser at andre barn har av å komme på besøk til oss. Og ikke minst; jeg kjenner en uendelig takknemlighet av å ha så fine barn på besøk! Nieser som er så trygge på oss og hjemmet vårt at de legger seg til ro og sover før vi har rukket å telle til ti. Ja, telle til ti etter at den koselig kusinefnisingen har gitt seg, selvfølgelig – den er det viktig å få noen gode minutter (ble det en hel time?) av på overnattingsbesøk.

Jeg er takknemlig for at jeg har en jobb jeg har laget helt selv! Jeg er takknemlig for at våre Småtroll vokser opp med en mamma som jobber mye og har skapt sin egen arbeidsplass, og at det for dem blir like naturlig som at vann kommer fra springen. Jeg er takknemlig for at jeg var så eksepsjonelt smart og lur og fremtidsrettet (kremt!) da jeg lagde meg denne jobben, ved at jeg fylte den med mange spennende, gøye og interessante oppgaver og utfordringer. Og noen ikke fullt så spennende naturligvis, men slike oppgaver må også være på plass, slik at jeg skjønner hvor heldig jeg er som har flest av de andre oppgavene – de fine, kreative og interessante.

Jeg er takknemlig for at selv om jeg laget meg en jobb som i utgangspunktet kun har en annen kollega (nemlig min EkteMann), nå viser seg å være ‘liv laga’ for å koble på en til – og kanskje enda en om ikke alt for lang tid (mer om det i et annet innlegg). Og ikke minst; jeg er så uendelig takknemlig for at jeg jobber med sosiale medier. For sosiale medier er så ekstremt sosialt! Sosiale medie-bransjen inkluderer, nødvendigvis, stort sett en gjeng med veldig sosialt oppegående, og dermed veldig hyggelige (og flinke!), mennesker. Så til tross for at jeg nå per streng definisjon egentlig kun har ca en og en halv kollega, oppleves det rett og slett som om jeg har et helt kobbel av gode kollegaer. Av folk som støtter, tipser, dytter og motsier. Av folk som gir ut gode klemmer når vi sees, som om man har kjent hverandre i årevis – og egentlig har vi jo faktisk det, bare at kommunikasjonen stort sett har vært digital og ikke face-to-face.

Jeg er ekstremt takknemlig for jeg har så mange fine, gode venner og familiemedlemmer – som ikke er spesielt mye rundt meg for tiden. Ikke fordi jeg ikke vil, og forhåpentligvis heller ikke fordi ikke de vil, men fordi vi ikke finner alt for mye ledig tid akkurat for øyeblikket. Men de er der likevel, der ute i periferien, og jeg vet at jeg kan hanke de inn igjen når tiden skulle gi litt større rom for slikt. Og jeg håper virkelig, virkelig, uendelig mye, at de vet at jeg finnes her. Om de skulle ønske å hanke meg inn.

Jeg er vanvittig, uendelig takknemlig for at jeg har verdens beste EkteMann. En som holder ut med mitt stressa, frustrerte og småiltre vesen, om ting ikke går som jeg vil, så fort som jeg vil. En som har tålmodighet med meg når neglelakken ikke er tørr nok til at jeg får på meg ytterjakken uten hjelp. En som er verdens beste pappa til våre tre Småtroll – og som er akkurat passe overbeskyttende, slik at jeg kan fremstå som den litt mer løsslupne. En som er ikke bare har valgt å leve med, og tolerere meg, på det private planet, men som jammen også vil dele jobb med meg. Som på en mesterlig måte klarer å ha mer enn 50% ansvar for hus, hjem og Småtroll, i tillegg til å arbeide fulltid i vårt felles firma. En som takler at hans Husfrue er en smule oversosial og som dermed med ujevne mellomrom havner i vannrett posisjon på sofaen og må vartes opp litt ekstra for å kunne komme ovenpå igjen. En som er der, alltid, hele tiden – uten at det blir for mye.


Jeg kunne holdt på i lang og god evighet med å finne ting jeg er takknemlig for. Jeg har stor tro på å se det positive i ting og det å være takknemlig og glad for selv de minste ting. Jeg er takknemlig for svibelblomstduft i huset, for at jeg har kommet inn i en god treningsrytme og for at jeg har verdens fineste Moleskin-notatbøker jeg ikke får brukt til noe særlig, ettersom jeg gjør ting aller mest digitalt (men fine er de!). Jeg er takknemlig for at min nye neglelakkblogg blir lest (og faktisk elsket av noen!) og for at stadig flere vet om mitt forholdsvis greie utvalg av neglelakker og derfor kommer på drop-in-besøk for å høre om jeg kan lakke neglene deres. Noe jeg naturligvis kan! Jeg er takknemlig for at streng-samvittighet-Astrid har tatt seg en bolle, som ungdommen så kjekt sier det (eller sier de ikke det lenger?), sånn at jeg-er-jo-forholdvis-flink-Astrid kan komme frem og unne seg både hvitvin, litt Lady’s og litt Polly – selv om jeg egentlig ikke burde.

Og helt til slutt; Jeg er takknemlig for at denne takknemligheten min ikke bobler over i bloggen min to – tre ganger per uke, for da tror jeg rett og slett mine fine lesere nok hadde kastet opp av kvalmhet.

Men akkurat i kveld måtte dette ut. Og da fikk det komme ut.

Nå skal jeg drikke litt mer hvitvin, kanskje gråte en skvett over «Ønskedrømmen» på opptak (det aner meg at dette er grinekaliber av type «Extreme Makeover» på TV3) og så skal jeg faktisk komme meg i seng. Jeg har nemlig lyst til å være opplagt til nieser og Småtroll skal lekes med i morgen. Jeg har planer om maling og laging av kort til et fint selskap vi skal i på ettermiddagen – og jeg har planer om å lakke negler til alle søte små som vil! Det aner meg at det blir minst 50 negler…

Takk for at du leste helt hit, fine leser

– det er jeg veldig takknemlig for 😉

Ønsker dere alle en helt vidunderlig søndag!

Det er dere vel unt og vel fortjent, det er jeg helt sikker på!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.