Nuvel, kan hende tittelen på dette innlegget lyver litt, for enkelte kan muligens tolke det dithen at jeg har tenkt til å servere selve Oppskriften på Hvordan Lage Barn. Det har jeg ikke tenkt til, det overlater jeg heller til den ‘fantastiske’ seksualundervisningen i den norske skole.
Det jeg har gått og drodlet litt rundt de siste ukene, er mer i retning av barn, barneoppdragelse og hvilken påvirkningskraft vi foreldre har på barna våre. Jeg kan vanskelig se for meg foreldre som bevisst går inn for å ødelegge for barna sine, at de med vilje gir sine barn dårlige oppvekstvilkår og at de krysser av på en liste over hvilke traumer de endelig har klart å påføre sine barn. Så vidt meg bekjent, gjør alle foreldre det som føles riktig for seg selv, sin situasjon og sin familie, etter beste evne. Dette med evne er selvfølgelig forskjellig, ressursallokering likeså, men i bunn og grunn tror jeg at alle foreldre vil sine barn det absolutt beste. Kall meg gjerne naiv.
Som mennesker er vi forskjellige, noe som selvfølgelig også betyr at man som foreldre er forskjellige. Man har forskjellig fokus på hva som er viktig, mindre viktig og uviktig i sin barneoppdragelse og min følelse er at dette ofte ligger godt plantet i oss fra vår egen oppdragelse og oppvekst, muligens med noe moderering fordi vi «ikke skal gjøre som mamma & pappa gjorde i alle fall!» (Hva er det med den evige fjortisen i oss, egentlig?)
Ekte Mannen og jeg har laget vår egen lille familie, på størrelse med et minisirkus, med våre tre barn. I vår familie er vi foreldrene stort sett enige i hvordan våre barn skal ha det, hva slags oppvekst vi ønsker å gi de og hvordan vår guiding av barna skal være. Det fungerer med enighet for oss, men for andre foreldre kan det nok være like utviklende og dynamisk å ha to foreldre som drar hverandre i sin retning slik at de havner på Den Gyldne Middelvei.
For vår del har det vært fokus på å gi barna grenser, struktur og forutsigbarhet, selvfølgelig i tillegg til enorme mengder kjærlighet. Akkurat det med kjærlighet forventer jeg nesten er likt for alle foreldre, alle vil gi sine barn ubegrenset med kjærlighet, så den variabelen velger jeg å holde utenfor denne ‘drodlingen’ så lenge.
Altså; Hos oss har barna fått fast leggetid veldig tidlig, det har aldri vært snakk om å sove i foreldrene sin seng, men i egen seng fra tidens morgen. Vi har ikke benyttet oss av Ferbers metode, men det har vært fordi vi har fått noen sovedyr av noen barn – vi har ikke hatt behovet. Vi lar barna ligge for seg selv på lekematte på gulvet fra de er bare noen uker gamle og oppfatter vi barnets gråt mer som sutring etter å få slippe og sove eller fordi det kjeder seg litt, så har vi latt det sutre. Er barnet overtrøtt når det legges og dermed protesterer høylydt på legging, så takler vi det ved å la det skrike litt fra seg i senga før vi legger barne ned i senga igjen, gir smokken og går ut igjen. Gjentas ofte hvis barnet er virkelig overtrøtt og selv om vi naturligvis trøster barnet og snakker rolig til det, så tar vi det så og si aldri opp av sengen og ut i stuen igjen.
Ekte Mannen og jeg har vurdert det slik at når jeg ikke har følt at dette med amming av babyene har fungert som det skulle, at jeg begynte å bli lei meg fordi jeg ikke fikk det til og syntes at hverdagen var sår og vond, så ville vi heller gi barnet flaske i tillegg. For oss ble flaske + pupp løsningen, men der ser vi jo at det er mange som har helt andre virkeligheter. Enkelte syntes at å amme hver time over flere uker for å få opp melkeproduksjonen igjen, var helt ok. Fordi barnet skulle ammes. Amming er best, ingen protest. Men vi protesterte. Så alle våre tre har måtte leve med at deler av ernæringen kom fra puppen og deler kom fra NAN.
Ekte Mannen og jeg mener det er viktig at barna våre blir selvstendige vesener, at de blir vant til å kose seg i eget selskap og at de dermed ikke er avhengige av at vi må sitte ved siden av de på gulvet for å leke. Vi er også opptatt av at de må sitte ordentlig ved matbordet, at de spiser pent og gjerne spiser opp (kommer an på om vi eller de selv har forskynt de) og at de sier takk for maten før de går fra.
Sånn er det i vårt sirkus – men jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn i alle hjem. Som sagt over, hver forelder har sitt fokus, sine viktige områder og det er akkurat dette som har fascinert meg veldig den siste tiden.
Aftenposten skrev om at det er en grunn til at barn gråter, at det er barnas språk og jeg tolket det dithen at det å ikke trøste og gjøre det man kan for å stoppe gråten, er å være en dårlig forelder. Akkurat i eksempelet i artikkelen (barn godt pakket ned i vinterklær og vinterpose på trikken, hylskrikende – antakelig kokende varm) er jeg for så vidt enig i, barnet hadde nok trengt å blitt pakket litt ut av vinterpåpakningen. Men jeg innrømmer gjerne at jeg nesten kunne sett meg selv i samme situasjon. Barnet mitt sover godt i vogna si, har vært ute i vinterkulden så det er godt påpakket – og så skal vi noen få holdeplasser med f.eks. tbanen. Skal jeg ta opp vinterposen, ta av teppe foran vogna – og så risikere å vekke babyen, eller skal man satse på at det sover godt de holdeplassene vi skal være med, før vi så går ut i vinterkulden igjen? En evig vurdering, spør du meg.
Merkelige Mourie skrev, basert på den samme artikkelen som linket over, om barnas språk, barnas gråt. Hun snakker om vogn som en konstruert verden og snakker varmt om å bære barna som et mye bedre alternativ. Vogn har vært hyppig brukt i vår familie, men både Merkelige Mourie og andre vi kjenner, sverger til bæreseler og andre ting som skaper nærhet.
Noen spør Jesper Juul (via Aftenposten) om råd fordi de har snakket hardt til en mamma som oppførte seg kaldt og egoistisk ovenfor sin lille datter og får til svar fra Jesper Juul at dette triste, vonde nok er et mønster i denne familien. Mens min venninne og medblogger Goda kjenner historien fra den kalde, egoistiske og utskjelte mammaens side og kan fortelle en helt annen side av saken. Kommer med en forklaring, si noe om hvordan de opplevde situasjonen, fortelle at denne mammaen er langt fra kald og egoistisk og samtidig legge til at dette i alle fall ikke er noe mønster i denne fine familien.
—
Så til det jeg undrer meg over… Vi er forskjellige mennesker, tar disse ulike egenskapene som gjør oss mennesker forskjellige, med oss inn i foreldrerollen. Vårt forskjellige fokus påvirker våre barn på hver sin måte, det må det vel nødvendigvis …eller gjør det det? Blir barna til Merkelige Mourie og andre som henne, som blir bært og bysset og som slipper å gråte seg i søvn, til mer harmoniske barn, tryggere barn, enn mine? Blir barna våre, som ikke får sove i foreldresengen (som baby, altså – nå er vi faktisk stadig vekk 4 stk oppi der!), mer nervøse eller usikre, enn de som får sove i mamma eller pappas armkrok natten gjennom?
Vi som foreldre har en helt utvilsom påvirkningskraft ovenfor våre barn, vi er med på å forme deres dager, deres tolkninger av verden og deres oppdagelse av Jeg’et. Men hvor mye av det vi gjør, gjør vi fordi vi oppfatter det slik at våre barn trenger akkurat den type guiding – og hvor mye gjør vi fordi vi mener at den type guiding vi gir barna våre, er den typen som er best. Altså, lar vi barna våre skrike og sutre litt, fordi det er sånn oppdragelse og guiding akkurat våre individer av noen barn trenger, eller fordi vi tror at vi vet hvordan det skal være, uansett? Blir barna som bæres rundt, bært fordi de trenger det – eller fordi foreldrene tror det er den beste måten å vise nærhet på?
Hvor mye av det vi gjør for barna våre er styrt av det barna våre trenger og hvor mye er styrt av det vi selv trenger? Jeg skal nemlig ikke legge skjul på at jeg trenger struktur, rammer og ordning-och-reda. Har jeg nå laget barn som, basert på deres oppvekst, også kommer til å trenge det samme? Lager vi små minikopier av oss selv eller er de barna vi lager genmessig allerede minikopier av oss selv?
Blir barna våre egentlig så veldig forskjellige? Kommer våre tre småtroll til å bli veldig preget av den oppveksten vi gir de, i form av at de skiller seg helt ut fra barn av foreldre som sverger til Attachment Parenting? Så langt er min erfaring at barna blir merkelig like, uavhengig av opphav og oppvekst. Barn som ble plukket opp av babykurven straks det ga et lite knyst fra seg leker nå i fullstendig harmoni med våre barn som gjerne kunne ligge og bable og sutre litt, før vi hentet de. Barn som vi kanskje oppfattet som ‘bortskjemt’ fordi de krevde at foreldrene satt ved siden av de på gulvet mens de lekte, leker nå helt fint og helt alene – på samme måte som våre barn.
Jeg kjenner at jeg kan få vondt i hodet av å tenke på dette. Dette er for stort. Dette er høna-eller-egget problematikken all over again.
For å prøve og konkludere denne bablingen, så tror jeg at vi foreldre skal gjøre det vi føler er mest riktig for oss selv, vår familie og våre barn. At vi skal følge vårt eget morsinnstinkt og farsinnstinkt og gjøre det vi selv føler er rett. Derfor tror ikke jeg at jeg sitter på noe som helst fasit, men jeg håper jeg sitter på vår fasit. Vår lille sirkusfasit. Eller muligens har jeg bestemt på forhånd at dette skal være vår fasit, for det passer Ekte Mannen og meg best, men foreløpig fungerer det altså for oss, så da fortsetter vi på samme måte. Og så håper jeg at alle andre følger sin fasit, gjør slik de føler er riktig i sitt hjerte og at vi alle sammen kanskje kan bli enda litt flinkere til å stoppe opp og sjekke om dette vi nå gjør, faktisk er det barnet vårt trenger – og ikke bare er noe vi trenger.
Og så skulle jeg så inderlig ønske at folk kunne bli litt flinkere til å se at en fasit ikke nødvendigvis er fasiten for andre, men samtidig; At vi alle kan bli flinkere til å lære av hverandres fasiter, plukke opp tips og se andre muligheter enn vi normalt ville gjort. Ekte Mannen og jeg har stadig ‘åpenbaringer’; «Jasså, så det er faktisk noen som lar barna gå til og fra matbordet under et måltid, men måltidet blir hyggelig likevel og barnet spiser minst like mye som våre barn?» Noen ting tar vi med oss og prøver å justere oss etter, andre ting føler vi ikke matcher så godt med hvem vi er og hva som er viktig for oss, men jeg håper jeg aldri slutter å være nysgjerrig på hvordan andre gjør ting i sine familier.
Det fascinerer meg, jeg lærer så mye av det.
Epilog: Dette er ikke en kritikk til noen nevnte parter. Jeg har dyp respekt for alle måter å oppdra barn på som har barnets beste i fokus og er kun ute etter å belyse de ulike forskjellene vi som foreldre har og hvordan dette påvirker våre barn.
Comments