top of page
  • Forfatterens bildeAstrid Valen-Utvik

Hodet og Kroppen krever nye ofre

Okay, nå er det erfart. Til fullest. Det er hevet over enhver tvil; Selv det å være hjemmeværende trebarnsmor med barn i barnehage og på skole, krever at jeg får skrevet lister. Da vi bodde på Etterstad hadde jeg en tavle i gangen som jeg kunne føre nye punkter på og krysse av for ting etterhvert som de ble gjort. Det ga meg en helt utrolig deilig følelse av at ting i det minste var under kontroll. Ikke gjort, ikke ajour, men jeg hadde en slags oversikt. Og Hodet krever en viss oversikt for ikke å kortslutte. Nuvel, kanskje ikke kortslutte, men om Hodet mitt ikke har en grei nok oversikt over tingenes tilstand, så begynner Hodet mitt å stresse seg opp. Da følger gjerne Kroppen etter, kanskje ved å plassere en stressknute midt i ryggen eller gi meg en litt skjev nakke. Mindre god oversikt fører til dårligere og dårligere oversikt og til slutt ender det hele opp i fullstendig kaos. For Hodet mitt. Og siden Kroppen følger etter i cirka det samme tempoet, så nullstiller den energioppladningsmuligheten min, slenger på en mindre forkjølelse og en dunkende hodepine. I tillegg til dette fullstendige kaos i Hodet. Det sier seg selv; sånn kan man ikke ha det.

Så derfor; Nå krever jeg oversikten tilbake.


Første offer i målet om å gjenvinne oversikten, er en slags plate i herdet glass fra IKEA. Denne så jeg første gangen hjemme hos min kjære Piamia i Ski og jeg ble akutt forelsket. I platen altså, Piamia har jeg vært forelsket i lenge. Og for å gi et godt bevis på hvorfor man bør være forelsket i sine Piamiaer rundt omkring, så kan jeg fortelle at straks Piamia så mitt kjærlig blikk mot sin tavle og så dets sterke ønske om å få være med hjem, hva tror dere Piamia gjorde? Jeg fikk med meg hjem tvillingtavlen som hun hadde stående i reserve. Hun skilte to gode tvillingbrødre, men hun gjorde dette vel vitende om at begge to får gode hjem med kjærlige matmødre, klare til å fore de med whiteboard-penner i deilige farger og slenge på punkt etter punkt. O’lykke!


Mitt andre offer er en enkel skriveplate fra en gammel pult som mine foreldre ikke lenger ville bruke. Platen fikk to-tre strøk med tavlemaling, litt tavlemaling smurt utover på kantene og kritt hengende i hyssing i tilfeldige hull som allerede var i platen. Hendig for meg, hendig for platen. Siden jeg ikke har fått kjøpt inn de perfekte krittene, så har ikke platen blitt hengt opp, men det står på agendaen i dag – så forhåpentligvis kan jeg skrible ned noen gode ord allerede i ettermiddag.

Disse to platene mine har helt forskjellig bruksområde for meg. Tavlen med tavlemaling skal henge på veggen ved spisestuen, inn mot kjøkkenet og være et sted hvor vi kan skrive oppmuntrende, koselige, positive ord til hverandre. Små beskjeder, små hilsner og fine ord. Tavlen i herdet plast derimot, det er tavlen som virkelig skal holde orden i sysakene. Det er tavlen hvor nye punkter skal skrives opp straks de ankommer Hodet og det er der punkter skal krysses ut straks de er gjort. Det er der spesielle prosjekter (Prosjekt Lukas’ Bursdagsfeiring er denne ukens prosjekt) skal dokumenteres med sine gjøremål. Og det er her ukens gjøremål, dag for dag, skal noteres. Til sammen håper jeg dette vil utgjøre den komplette oversikt for Hodet mitt og jeg er temmelig sikker på at Hodet blir tilfredstilt. Såpass godt kjenner jeg Hodet mitt, vil jeg si.

Så med disse to nye bestevennene mine, tror jeg både Hodet, Kroppen og undertegnede blir særdeles godt fornøyd.

Det er rart hvor utrolig tilfredstillende det er å skrive liste. Er det andre som har det på samme måten? Bare det at jeg har fått skrevet ut denne struktureringen i dette innlegget, gjør at jeg puster litt lettere og stressknuten i ryggen slipper taket. Lister er rett og slett bra!

2 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page