Alle sier det, man sier det selv og får det fortalt hele tiden, men likvel blir jeg overrasket. Tiden går så fort! Utviklingen går så fort og jeg føler ikke at jeg helt klarer å henge med. Siden dette er siste babyen vår, så føler jeg at jeg omtrent burde holde meg hjemme 24/7 og bare observere. Betrakte, oppleve, se og lukte. Egentlig føler jeg jo at jeg gjør dette, at vi tar det med ro, tar oss tid til å kose og snuse og trekke Linnea inn i alle porene i kroppen. Men likevel; «Plutselig» merker jeg at vi har kommet over i nye faser i hennes utvikling, uten at jeg helt har godkjent at vi er ferdig med forrige fase. Jeg var jo absolutt ikke ferdig med fasen hvor vi kunne ligge bryst mot bryst og sove litt ekstra etter første amming på morgenkvisten. Jeg var heller ikke ferdig med fasen hvor hun kunne flyttes sovende fra fang til fang til fang til fang. Jeg var slettes ikke ferdig med fasen hvor hun luktet litt sykehus, sånn helt fersk – rett fra pressa, lissom. Hun lukter fortsatt herlig babylukt, men ikke den der mega-fersk-baby lukten, den ble borte uten at jeg fikk lagret den på noe vis.
Og nå, nå har vi tydeligvis gått over i enda en ny fase, helt uten at noen spurte meg. Jeg gleder meg selvfølgelig utålmodig til Linnea skal utvikle seg videre og nå de neste epokene sine (sitte, krabbe, snakke osv), men likevel må jeg innrømme at jeg ble litt vemodig i dag da hun klarte å holde sin babybok helt selv og faktisk så ut til å leke og kose seg med den. Er vi der alt nå? Skal hun begynne å få egne meninger også nå da eller? Egne preferanser for at den leken er kul, men ikke den. At mammas oppmerksomhet ikke er helt nok i lengden, og at hun nå ønsker andre stimuli enn mitt ansikt. Farger og former og lyder og sånn…
Hvem er det egentlig som bestemmer at vi går over i nye faser? Jeg tror jeg skal ta meg en saftig diskusjon med vedkommede og spørre om det går an å få en varsling på epost minst et par dager i forveien før Linnea kastes over i nye epoker og faser i livet sitt. Jeg tror jeg trenger såpass med tid for å klare å snuse inn, betrakte og lagre nok fra fasen vi er inne i for øyeblikket.
Det synes jeg er det minste jeg kan forlange, egentlig.
Comentarios