Jeg savner virkelig bloggen min.
Jeg savner å kunne dele mine hageutfordringer med dere og å håpe på en kyndig kommentar med god veiledning videre fra Moseplassen. Dele bilde av vidunderlige, hjemmestrikkede putetrekk som min svigermor har laget og kanskje gir henne litt velfortjent kudos i DIY-verden – kanskje til og med fine FruFly ønsker en slik pute på sitt nye barnerom og blir inspirert til å lage en slik? Dele mine mammafølelser angående vår lille prinsesse sin 3-årsdag, illustrert med bilder av alle de fine folkene som kom og gjorde dagen hennes helt perfekt, og dele videre med dere den gode muffinsoppskriften jeg brukte, lånt av Passion 4 Baking. Jeg savner å kunne dele mine utfordringer og gleder i forhold til det å ha startet opp og nå drive sitt eget selskap, med det som hører til av muligheter, rare kommentarer, erfaringer og gode (og dårlige?) tips og råd. Dele min nye hverdag hvor flere dager hver uke betyr jobb på fine Frogner, med flinke og spesielt hyggelige folk hos Schjærven. Med alt det medfører av lange, doble arbeidsdager, mammasavn fra Småtrollene og tilsvarende savn fra meg, men ikke minst; alt det nye jeg lærer og alt jeg får oppleve!
Men – tiden strekker ikke så langt jeg vil den skal strekke seg.
Mange snakker om tidsklemma, men for meg handler det ikke om en klemme; det handler om mine mange luksusutfordringer. For det er virkelig noe å være takknemlig for dette her, jeg mener absolutt ikke noe annet. Jeg klager virkelig ikke over at vi har mye å gjøre på jobb eller over at vi har så mange fine venner og fin familie vi vil være sammen med på fritiden vår. Jeg kan heller ikke klage over at jeg har en fin hage å savne, at jeg skulle ønske jeg hadde tid til håndarbeid eller at prosjektene i huset nok en gang utsettes. Tiden for alle disse tingene kommer etterhvert, jeg vet jo det. Noe i nær fremtid og noe lengre fremme, men det kommer. Og det gleder jeg meg til!
Jeg gleder meg over de hektiske dagene vi har akkurat nå, i tillegg til at jeg nyter de lommene av fritid vi unner oss innimellom, og så får jeg heller øve meg litt til på å bli bedre til å skjønne at alt ikke kan prioriteres på en gang. At alt har sin tid og uansett hvor mye jeg har lyst, så kan jeg ikke være supermamma, superkarrierekvinne, supergartner, superoppusser, supervenninne og supergründer på en gang.
Ikke før jeg en vakker dag daler inn i en tilstand av perfekt balanse mellom arbeid, fritid og ikke minst; egentid, som gjør at jeg puster lettere, ikke føler jeg går glipp av noe eller har noe jeg burde ha gjort, og som gjør at jeg føler at jeg får utnyttet meg selv på et fullt og helt nivå.
Mon tro om jeg egentlig burde glede eller grue meg til den dagen…?
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.