• Astrid Valen-Utvik

Et forsiktig, stort skritt inn i ny tid

I dag har vårt yngste barn, lille frøken Småtroll, begynt i 1. klasse.

Vår lille jente som tøffer seg, koser seg og danser gjennom livet, vel vitende om at hun har to storebrødre som justerer henne eller hjelper henne der det trengs. Vår skjønne frøken som gjerne underholder hele slektstreffet med en spontan dans, men som synes det er litt skummelt om mamma og pappa jobber utenfor i hagen, selv om det er rett utenfor vinduet på hennes soverom, når hun skal legge seg og sove. Vår sosiale, omgjengelige gulljente, som har et strålende smil til alt og alle, og som sparer de sprutende tårene til de virkelig store anledningene (som at en av guttene kjefter litt på henne, at hun må legge seg før guttene eller at hun føler seg misforstått). Min lille baby, som var den eneste av våre tre som av og til fikk sove i vår seng om natten når hun var bitte liten – og som av og til gjør det fortsatt, ikke fullt så bitte liten. Vår lille skatt som vokser og vokser og vokser, og både i fysisk størrelse, i klokskap og i hjerterom. Vår herlige, ærlige jente – som forteller alle nære og ikke fullt så nære at hun elsker dem og er glad for å se dem.


Denne lille jenta, lille frøken Småtroll, er brått ikke så liten lenger – for nå er hun skolejente! Etter å ha gledet seg i ukesvis, hatt nedtelling, handlet skoleklær og skolesekk, mistet tenner og etter å ha øvd på regning, tegning og lesing i hele sommer  – etter alt det, var dagen endelig her! I går skulle hun begynne på skolen til sine to storebrødre – og hun bare gledet seg! Hun sovnet så vidt kvelden før, ved å synge seg selv i søvn, med verdens største glis om munnen. Hun gledet seg og gledet seg og gledet seg …helt til vi nærmet oss skolen. Da bakset sommerfugler i fleng, og det store gliset gikk nedover og nedover helt til det ble en rett, stram og litt blek strek over fjeset hennes. Å håndhilse på rektor og klasseforstander var skummelt, men overkommelig – så lenge mammas hånd var i den motsatte hånden. Men så kom tårene… Ukesvis med forventninger og spenning ble forløst i en herlig sprut av salte tårer og mammahjertet blødde for den håpefulle. Hvordan skulle dette gå?

Riktig så fint skulle det gå, viste det seg. Den håpefulle hadde fått utdelt drømmelæreren, som både sjonglerte, beroliget og tøyset – i tillegg til at hun virkelig så denne lille frøkna vår. Virkelig henne, og så at hun hadde hjertet utenpå genseren akkurat i dag, at hun nok kunne ha godt av å overta en annen voksen hånd, når mammaen måtte  slippe. Med utdeling av sin førtste bok, beskjed om viktige lekser, øve på å ha friminutt og å rekke opp hånden, så var det cirka akkurat det som var plass til i en helt ny, fersk førsteklassing. Med det var den aller første dagen i et langt, innholdsrikt skoleliv stappfull.


Lille frøken Småtroll spurtet ut etter sin første dag, kastet seg om halsen på et mammahjerte som omtrent hadde forgått av spenning – og kunne heldigvis proklamere; «Jeg gleder meg sånn til i morgen!» Heldigvis! Og selvfølgelig! Men like fullt; heldigvis! Fornuften tilsier at noe annet ville vært rart og at slik vi kjenner våre egne Småtroll og slik vi kjenner skolen, så ville noe annet vært ganske underlig, faktisk. Slik fornuft er likevel ikke så lett å forklare et mammahjertet på forhånd, selv om mammahjertet nå begynner å bli ganske så erfaren med å ha skolebarn.

Mammahjertet, EkteMannen og alle tre Småtrollene feiret med en gigantisk is – og det før middag. Vi spiste hjemmelaget sushi på en ganske uvanlig mandag, og vi hadde samjobbing rundt spisestuebordet da det var tid for lekser. Da det endelig var tid for lekser, om man spurte 1. klassingen. Faktisk syntes frøken Småtroll at det var skuffende lite lekser den første dagen, så hun fant like gjerne opp noen selv.

Åh, som jeg håper denne iveren varer lenge, lenge!


Denne gleden over å se og oppleve en helt ny verden, helt på egenhånd. Få erfaringer, gleder og utfordringer som man aldri har opplevd før. Teste, lære og teste på nytt. Ikke i mors trygge havn, ikke i vårt trygge hjem, ikke i den trygge, gode barnhagen – men i den fine, gode skolen som to generasjoner før henne også har gått på og som to store, fine og omsorgsfulle storebrødre også går på. Det trygt på et vis det også.

Vel, så har vi ikke merket absolutt alle klærne til frøken Småtroll helt enda. Vel, så har vi ikke pugget klasselister og blinket ut foreldre og barn vi burde bli kjent med. Vel, så har vi ikke fått på bokbind denne første skoledagen og ikke har vi betalt for skolemelk enda heller. Det er rart med det, men jeg føler meg ganske så sikker på at det skal gå greit med frøken Småtroll likevel.

Mammahjertet er fortsatt ømt, og mammahjertet er defintivt fortsatt ganske så spent. Dette lille mennesket, så opptatt av mammas hånd, av familiens nærhet og av faste, gode rammer – nå er hun på full fart ut i verden! Jeg gleder meg til å se hvilke veier hun velger og til å se hvordan hun utvikler seg som menneske, men en ting er jeg helt sikker på; verden er virkelig heldig som får akkurat denne frøken Småtroll å svinse rundt med, for hun er helt, helt spesiell!

Fotnote – også kalt: ytterligere forklaring til hvorfor skolestart oppleves så stort i denne familien:

Jeg husker folk «advarte» oss da vi ventet vårt første barn for 11 år siden. Vi fikk kommentarer om at livet aldri ville bli som før, at vi burde sove nå som vi hadde sjansen, at vi skulle få en ny sjef i hus og at nå var det slutt på det meste av voksenaktiviteter som kino, avislesing og festivitas. Jeg husker også at folk «advarte» oss på nytt da vi ventet vårt Småtroll nummer to. Da var kommentarene med tema á la «en er som ingen og to er som ti!» Om vi var søvnløse og slitne med ett barn, så kom vi til å gå inn i unntakstilstand straks barn nummer to var i havn. Da vi ventet håpefull nummer tre, hadde folk muligens gitt opp å skulle «advare» oss – kanskje de hadde gitt oss opp? Nå kom jo vår familie til å bli som et lite sirkus uansett.

Såklart var det en stor endring i livene våre, det å få barn, men når vi kun hadde vår førstefødte, var livet i grunn ganske oversiktlig og greit. Vi hadde tid nok til han, vi tok han med over alt hvor vi ville og vi levde i grunn omtrent slik vi hadde gjort tidligere. Forskjellen var bare at vi nå hadde med en kul, liten type ved vår side. Da vi fikk småtroll nummer to, opplevde vi å få en fantatisk bonus i form av at de to guttene kunne leke med og underholde hverandre. Brått fikk vi igjen tid til å lage middag uten å skulle underholde et Småtroll samtidig, og vi elsket å se forholdet de to små guttene utviklet seg i mellom.


Den aller største endringen i våre liv, opplevde vi kom da første Småtroll begynte på skolen for 6 år siden. Frem til da hadde vi oversiktig, kontroll og var i stor grad involvert i alle hans opplevelser. Skolen krevde en helt annen selvstendighet – fra både småtrollet og fra oss. Og det er bra, virkelig – men det var samtidig veldig, veldig uvant! De første dagene husker jeg vi hentet Småtrollet på SFO, fant noen av assistentene i gule vester og spurte dem om han hadde hatt det bra i dag. Om han hadde spist greit, hvem han hadde lekt med og hva han hadde gjort? Vi merket jo at de så litt rart på oss, men tenkte at det sikkert bare var kommunikasjonsvasker sånn i starten. En liten 5 1/2-åring er jo kanskje ikke den flinkeste til å fortelle fra sin skoledag, så vi tenkte vi skulle være lure og høre med de voksne. Nå som vi er mer erfarne skolebarnforeldre, ser vi jo hvor naive, overbeskyttende og detaljfokuserte vi var. Nå fniser vi av oss selv, men der og da – med første barn på skolen og ingen erfaring med å være foreldre til skolebarn, trodde vi at den slags spørsmål var helt naturlig. Det var jo det vi var vant med fra barnehagen, og da hadde de ansatte stålkontroll på hvert barn og fortalte villig vekk. Brått var vårt Småtroll ett av seksti barn på et helt trinn, og voksentettheten betraktlig mindre. Brått skulle Småtrollet lage sine egne opplevelser i verden, ha et liv med helt egne erfaringer som vi ikke kunne vite noe om – før Småtrollet fortalte sine egne historier. Uvant, og veldig fint, bare vi fikk vent oss til det.

Med vårt første Småtroll på skolen, hadde vi alle klærne merket før første skoledag, vi pugget alle barna i klassens navn straks vi fikk klasselisten i hendene og vi sjekket hvor de ulike barna bodde, og fant de nærmeste potensielle lekekameratene ved å slå opp adresser på Google Maps. Vi satt ved siden av Småtrollet vårt, EkteMannen på den ene siden og Husfrua på den andre, mens den håpefulle gjorde lekser. Og vi hadde naturligvis på bokbind fra den aller første dagen, sånn at ikke vårt Småtroll skulle være den eneste som ikke hadde fått det på når dag nummer to så dagens lys.

Nå har vi alle tre Småtroll på skolen, og vi er helt ferdig med barnhagebarn. Det oppleves som en stor milepæle. Litt skummelt, litt godt og veldig rart. Så har vi kanskje forandret oss litt da, både EkteMannen, Husfrua og familien som helhet – men det er like fullt sommerfugler i magen, forventning i blikket og mammahjertet litt utenpå kroppen akkurat disse dagene.

Det er egentlig litt fint, det også.

#hverdagslykke #hverdagsliv #skolestart #Småtroll

0 visninger0 kommentarer

Abonner på nye blogginnlegg:

©2021 by I just had to tell you so // Astrid Valen-Utvik.