• Astrid Valen-Utvik

En tenkende hypokonder

Okay, alle først; Etter mitt forrige innlegg skulle man tro at jeg alltid så lyst på livet og aldri var negativ. De som kjenner meg godt, vet jo at det ikke stemmer. Slettes ikke stemmer. Min hjerne fungerer nemlig slik at jeg ser veldig lyst på livet til andre mennesker, men er ikke like flink til å gjøre det samme ovenfor meg selv. I alle fall ikke alltid. 

Det skjer endel ting med hodet mitt når jeg får barn. Jeg blir reddere og reddere for å dø. Jeg trodde nok ikke jeg var udødelig selv da jeg var barnløs, men døden har helt klart fått et annet fokus nå. Ikke så rart, tenker du. Selvfølgelig – det er jo helt naturlig, hvem vil vel dø fra barna sine? Joda, jeg skjønner psykologien bak dette.

Et eksempel er at jeg blir reddere og reddere for å fly for hvert barn som popper ut av meg. Nå har jeg derimot bestemt meg får slutte å si jeg er redd for å fly, og heller si at jeg er ekstremt miljøbevisst og kun vil kjøre tog pga at det reduserer de totale utslippende. Sannheten er at jeg synes det er skummelt å fly, enda jeg elsket det før. Turer til USA og Frankrike og det hele – no problemo. Nå tenker jeg på morløse barn og alt både de og jeg ville gått glipp av om flyet skulle falt ned fra himmelen.

Men det som er aller mest irriterende, er at jeg blir ekstremt hypokonder av å få barn. Når jeg tenker tilbake, så er det faktisk når babyene mine har vært sånn cirka så gammel som Linnea er nå, at det er på sitt verste. Kanskje fordi babyene i 5-6 mnd alderen begynner så tydelig å vise sin personlighet, bli et lite menneske man føler man kjenner utrolig godt? Ikke vet jeg. 

Det jeg vet er at om jeg får vondt på et lite punkt i leggen min plutselig, så går tankene veldig fort til ‘Aha, blodpropp!’ Har jeg vondt i hodet, så blir det fort til ‘Mon tro om jeg har svulst på hjernen?’ Her om dagen hadde jeg en merkelig febergreie hvor jeg først var ekstremt kald i mange timer, og så deretter ekstremt varm i mange timer. Når jeg da skulle legge meg, så poppet faktisk denne tanken inn i hodet mitt: ‘Burde jeg ha mobiltelefonen tilgjengelig ved senga? Ville vært kjekt å kunne ringe noen, om dette skulle videreutvikle seg.’ Nå kan selvfølgelig folk argumentere med at det er vanlig med influensa eller andre høstvirus på denne årstiden, og at feber ofte er et vanlig symptom. Jeg derimot tenkte: ‘Burde jeg kanskje begynne å skrive en bok til barna mine, sånn at de kan ha den å lese om jeg nå skulle falle fra?’ Jeg endte med å slå den tanken fra meg da jeg følte den ble en anelse morbid (dessuten har jeg jo bloggen, det får holde enn så lenge). Jeg ville vente til en eventuell diagnose først i alle fall…

Og før dere vil ringe psykolog eller tvangsinnlegge meg til behandling, så vil jeg skynde meg å legge til; HELDIGVIS så har jeg et generelt positivt syn på livet. Det vil si at når de ovennevnte tankene dukker opp i hodet mitt, så går det som regel ganske kort tid før følgende tanker dukker opp: Ok, men om jeg nå skulle bli dødelig syk i nær fremtid, så vil jeg jo at den tiden jeg får med barna mine skal være best mulig (fortsatt ganske morbid, men likevel litt positiv). Ikke preget av en mor som går og er redd og trist. Dagen blir jo garantert ikke bedre av det. Dagen blir derimot garantert bedre av at man smiler, er glad og fornøyd og lar livet leke! Så da gjør jeg det – og vips, så blir vondt’ene mine bort i en fei. Både de fysiske og de psykiske. 

Det handler om valg, tror jeg. Så lenge jeg bruker mitt positive syn til å hjelpe meg til å ta gode valg her i livet, så mener jeg at det ikke kan forlanges mer. Akkurat nå har Glenn og jeg bestemt oss for å fokusere hele familien vår på så sunne matalternativer vi kan, og på å få hele den lille, skjønne, store familien vår mer ut i skog og mark. Dag for dag, valg for valg; Fullkornpasta fremfor vanlig pasta, ta trappa istedet for heisen, kose seg litt på lørdag, ikke gå bananas med overflod hele helgen, leke masse med barna fremfor å sortere klær og rydde i kjøkkenskap, ikke kjøpe for å kjøpe, men ta glede i gjenbruk, velge tur i skog med hjemmelaget matpakke i stedet for tur på shoppingsenter og kafebesøk. 

Disse små fantastiske valgene fra dag til dag har allerede satt sine spor. Blodpropp, dommedagsfeber og hjernesvulsten er borte. Erstattet med energi, glede og overskudd. 

For en fantastisk makt tankene har. 

Jeg håper dere alle får en fantastisk helg fylt av gode, positive tanker!

0 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle